Biden tilbake i førersetet

Etter den siste runden med debatter er Biden igjen i klar ledelse. Harris har mistet mesteparten av effekten fra den første runden, og er forbigått av Warren som fremste utfordrer.

Publisert   Sist oppdatert

Som varslet i min gjennomgang 17. juli ble det ikke så lett for Kamala Harris i debatten natt til i dag som i det første oppgjøret med Joe Biden for en drøy måned siden. Biden var bedre forberedt og gikk til motangrep, mens andre kastet seg på med kritikk av Harris. Hun fikk dermed smake den medisinen som alle frontrunner3 vil oppleve. Forventningen var for høye, og hun innfridde ikke.

For Biden var det motsatt. Forventningene var lave, og han måtte bare unngå å dumme seg ut. Det klarte han – som Dana Millbank skriver i Washington Post: Han gjorde det godt nok, og det er en seier. Jim Geraghty hos National Review er inne på samme spor. Fortsetter det slik, vinner han etter mitt skjønn nominasjonen.

I forkant av debattene hadde Biden gjenvunnet mye av det store forspranget han hadde i meningsmålingene før de første debattene, og både Harris og Warren hadde flatet ut. Hos markedsplassene har Biden nå gjenvunnet favorittstemplet både hos Betfair og PredictIt, dog ikke riktig så klart som den gang. Warren har gått forbi Harris.

Cory Boooker gjorde det etter mange kommentatorers mening godt i den første debatten, uten at det ga utslag i meningsmålingene. Han gjorde det igjen godt, og vi får se om han klarer å skille seg fra røkla.

Angrep fra høyre

I den første av disse to debattene, natt til onsdag, var det påfallende hvor mange angrep venstresidens kandidater Warren og Sanders fikk fra de moderate, med Delaney og Hickenlopper i spissen. Warren og Sanders, som fremdeles unnlater å angripe hverandre, klaget også over at debattlederne stilte «republikanernes spørsmål», som om de tror at de slipper unna disse dersom de faktisk blir nominert.

Venstresidens kandidater har grunn til å tro at alle de moderate vil være ute før den neste debatten i midten av september, der kravene for å kunne delta skjerpes, slik at de unngår angrep fra denne flanken. Men republikanerne kommer til å bruke denne kritikken neste høst dersom Warren eller Sanders blir nominert - at de står for en ekstrem og urealistisk politikk.

Blant de største problemene er de store skatteøkningene for middelklassen som deres helsereform vil innebære (riktignok vil det også bli store innsparinger i helsepremier, noe jeg skrev om i fjor), og garantien i noen varianter av New Green Deal om at alle skal sikres en jobb til brukbar lønn, om nødvendig i det offentlige.

Obama for høyreorientert

Den første delen av debatten eksponerte altså problemene med å gå for langt til venstre. Det gjorde også den andre delen, men på en annen måte. Nesten alle hadde lært av Harris’ første debatt, og skulle kritisere Biden. For å få has på ham, som var Obamas visepresident, gikk mange av hans utfordrere også til angrep på viktige deler av Obamas arv, ikke minst i innvandringspolitikken, men også gjennom å kritisere hans helsereform som for moderat.

Nominerer partiet noen andre enn Biden signaliserer de at politikken vil ligge vesentlig til venstre for Obama. Det gir republikanerne gode kort, samt at det risikerer å skape hjemmesittere av en del av den svarte velgergruppen. Det gjelder særlig dersom Warren eller Buttegieg, som begge har svært beskjeden oppslutning blant svarte, skulle vinne nominasjonen.

Men Trump vil samle dem

Demokratene skaper altså problemer for seg selv, men man må ikke overdrive dette. Det var uunngåelig at et parti med svært mange kandidater vil eksponere uenigheter som den sittende presidentens parti, uten alvorlige utfordrere, slipper unna.

Det springende punktet er hvorvidt det skapes varige splittelser som vil skade partiet i november neste år. En del av dem som støttet Sanders i nominasjonen i 2016 endte opp med å stemme på Trump fremfor Clinton. Mye tyder på at andelen som kan tenke seg å gjøre dette er klart mindre nå. (Selv om Warren har lagt frem handelspolitikk som kan bedømmes som enda mer proteksjonistisk enn Trumps).

Her er Trump til stor hjelp. Det skal mye til at demokratene ikke samler seg mot ham, selv etter en lang nominasjonsstrid. Men det er altså en liten usikkerhet rundt hvorvidt noen velgergrupper kan demobiliseres dersom «feil» kandidat blir nominert.

Redusert sjanse for Biden-Harris

Et annet aspekt er valget av visepresidentkandidat. Generelt har mediene en tendens til å overdrive betydningen av dette valget, mest for å ha noe å skrive om i perioden fra nominasjonen er avgjort og til hovedvalgkampen starter.

Men noe kan valget av makker ha å si – det vanlige er å velge en som kan komplimentere kandidatens appell. Typisk var John McCains valg av Sarah Palin, siden han slet med å mobilisere sin høyreside. Jeg har lenge tenkt meg at Biden-Harris ville være et godt par, for å balanse Bidens alder og plassering noe til høyre i det demokratiske feltet. Han trenger henne ikke for å mobilisere svarte velgere, der han dominerer kraftig, mye på grunn av Obama-tilknytningen.

Men tonen mellom de to i begge de første debattene har ikke vært god, og reduserer sjansen for dette. Det blir vanskelig å komme utenom en kvinne for Biden, og Warren er en ganske dårlig match, med alt for mye politikk som Biden er uenig i, og ingen ungsau hun heller. Utvalget av aktuelle kvinnelige guvernører er beskjedent. Men dette er det alt for tidlig å spekulere videre i.

Nå tar det politiske USA mer eller mindre ferie, selv om Trump sikkert vil forbli aktiv på twitter, og det forventes ikke store endringer i racet om nominasjonen før den neste debatten den 12. september.