Kommentar

Jordan Peterson kan være utydelig, men ingen overgår Slavoj Žižek

Sammenlignet med Žižek blir Peterson et lysende fyrtårn av logikk, presisjon og kortfattethet, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Gage Skidmore/Andy Miah

Det kom i det minste frem under den lite givende debatten mellom de to.

Da jeg hang rundt på universitetet for femten års tid siden gikk psykoanalytikeren og kulturkritikeren Slavoj Žižek for å være en skikkelig interessant fyr blant studentene. Han hadde nesten like høy stjerne som det vi for enkelthets skyld kan kalle de franske postmodernistene, ikke minst fordi han hadde den fordelen ved seg at han var i live og kunne kommentere den politiske utviklingen løpende. Morgenbladet var blant avisene som trykket kronikkene hans.

Det er ikke mer enn fem år siden det dannet seg kø av folk utenfor Litteraturhuset i Oslo av folk som ville oppleve ham, men de siste årene ser verdens mest berømte slovener ut til å ha falt i unåde hos venstreliberale avisredaksjoner og på universitetscampuser. Årsaken er dessverre ikke at han er avslørt som en bablende sjarlatan som har en merkelig vane med stadig å plagiere seg selv og sjelden kommer helt til poenget. Den er heller ikke at folk har forstått at å bruke begreper fra lacaniansk psykoanalyse for å belyse hvordan det menneskelige begjæret fungerer i tråd med det Marx kalte varefetisjisme, egentlig ikke utgjør dype og revolusjonerende innsikter. Poengene utgjør nemlig ingen trussel mot den etablerte orden, men burde være nokså ukontroversielle og mulige å forklare mye enklere og minst like godt ved hjelp av mainstream psykologi (Les for eksempel Paul Blooms How pleasure works).

Isteden har det nok mer å gjøre med at han har tatt avstand fra identitetspolitikk og begått flere andre politisk ukorrekte overtramp. Dagene da han fikk spalteplass i The Guardian eller New York Times er for lengst over, som han selv klagde over i en kommentar (på en langt mindre trafikkert nettside) for en tid tilbake.

Men selv om han altså begynner å bli avdanket, har Žižek fremdeles nok stjernefaktor over seg til at en debatt mellom ham og Jordan Peterson ble arrangert som et slags marxistisk-konservativt mestermøte på langfredag, den revolusjonære venstresiden versus The Intellectual Dark Web. Debatten ble overført fra Toronto som pay-per-view, lik en ideologisk MMA-kamp, og jeg var en av dem som lot seg lure til å betale for å se på. Siden seansen foregikk på natten norsk tid, prioriterte jeg søvn fremfor å følge med direkte, men i skrivende stund er opptaket fremdeles ikke tilgjengelig på den offisielle nettsiden. Men på Youtube, der lå det, gitt.

Uansett: Marxisme skulle være tema for debatten. Peterson innledet med en presis kritikk av Det kommunistiske manifestet, et skrift han mente hadde sjeldent mange feilslutninger per setning. Poengtert summerte han opp hvordan Marx og Engels aldri forsøkte å være selvkritiske da de skrev det. De antok ikke at noen av idéene deres kunne være gale. Blant annet skriver de som om naturen ikke eksisterer (menneskers tendens til å skape hierarkier kommer av biologien og ikke primært av økonomien, forklarte Peterson). De forteller heller ikke hvordan proletariatets diktatur er ment å fungere i praksis, men antar likevel at det på magisk vis vil produsere mer velstand enn kapitalismen slik at alle får sine behov dekket.

Han gjorde det ikke denne gangen, men jeg har selv irritert meg over hvordan Peterson ofte babler for mye og gjør ting mer kompliserte enn de hadde trengt å være, slik at han blir utydelig og noen ganger uvitenskapelig. Sammenlignet med Žižek blir han imidlertid et lysende fyrtårn av logikk, presisjon og kortfattethet. Petersons motstander holdt et usammenhengende foredrag, blant annet om hvordan glede (et annet tema for debatten) fra et psykoanalytisk perspektiv er et problematisk mål. Det verste som kan skje oss er nemlig at vi får akkurat det vi vil ha. Han fortalte at når en autoritet, eller en norm i samfunnet, har mistet sin kraft, er det umulig å gjenopprette den. Derfor er ikke Donald Trump en konservativ, men en postmoderne performancekunstner. Videre mente han at vi trenger en sammenhengende historie for å opprettholde oss selv. Derfor hadde nazistenes antisemittisme vært patologisk selv om det de hevdet om jødene hadde vært sant, og det samme kan sies om dagens innvandringskritikere. Alt dette kan ha noe for seg, men det er ferdigtenkte poenger som Žižek har gjort mange ganger i bøkene sine. Han avsluttet med å fortelle at han klamrer seg til begrepet kommunisme, blant annet fordi han mener kapitalismen fortsatt kan komme til å knele under innbyrdes motsetninger som klimakrisen, biokteknologi eller nye former for apartheid. Noen tilfredsstillende utdyping av dette fikk vi aldri. De to innledningsmonologene hadde altså lite med hverandre å gjøre.

Debatten som fulgte var høflig og vennskapelig, men nokså uproduktiv på grunn av det som i alle fall jeg oppfatter som Žižeks manglende evne til å forholde seg til annet enn det som foregår i hans eget hode. Han har en tendens til å følge sine egne assosiasjoner uavhengig av hva det er som blir diskutert og, som jeg har vært inne på, stadig vende tilbake til gamle ferdigtenkte resonnementer og favorittanekdoter.

Noen interessante uenigheter kunne likevel skimtes i den springende diskusjonen. Peterson har for eksempel blitt kritisert fra venstresiden for å individualisere problemer. Forenklet sagt hjelper det ikke at du rydder rommet ditt dersom det egentlig er kapitalismen som plager deg. Žižek kom inn på dette poenget på sitt eget kryptiske vis. I retur fikk han et resonnement fra Peterson, igjen forenklet sagt, om hvordan et bedre samfunn skapes dersom alle begynner med seg selv og rydder rommet sitt, og at det i alle fall er en bedre strategi enn å lage en grandios plan, med tilhørende uforutsette konsekvenser, om hvordan samfunnet skal forbedres ovenfra og ned.

Ellers var de to enige om mye, for eksempel om hvordan lykken ikke kan forfølges direkte, men oppstår som et biprodukt av noe annet du velger å vie deg til. For deltakerne syntes debatten å ha vært et eksempel på det. Begge syntes nemlig å være godt fornøyd med den. Heller ikke publikum, som gav full applaus, virket å være å ha noe å utsette på den usammenhengende bablingen til Žižek.

Det er i slike stunder jeg tenker på kryptofili (eller hva man skal kalle det). Mange blir tydeligvis tiltrukket av det som er vanskelig å forstå, og derfor virker imponerende, selv om det i bunn og grunn ikke er spesielt innsiktsfullt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden