Kommentar

Jordan Peterson er ypperlig for unge, søkende menn

Bilde: Adam Jacobs/Wikimedia (CC BY 2.0)

Selv om bullshitfilteret hans ikke alltid er hundre prosent kalibrert.

En type mange kjenner igjen, er den søkende unge mannen.

Vi snakker her om en jypling i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene som har blitt rammet av intens kunnskapstørst og et behov for å finne svar på de virkelig store spørsmålene: Hvordan skal jeg oppføre meg? Hva er meningen med livet? Hvilken politisk ideologi skal jeg bekjenne meg til?

For å finne svar på spørsmålene, konsulterer han dem som har rykte på seg for å være historiens mest pålitelige rådgivere på feltet: Dostojevskij, Tolstoj, Thomas Mann, Nietzsche.

Jeg var selv en slik ung mann en gang, men jeg må innrømme at den søkende fasen av livet ebbet gradvis ut da jeg hadde passert midten av tjueåra.

Jo mer jeg tenkte, desto større ble avstanden mellom den verdenen jeg tenkte i og den verdenen jeg levde i. De store spørsmålene ble for abstrakte i møte med hverdagens trivialiteter. Den virkelig livsforandrende innsikten dukket aldri opp. Livet skuret og gikk, og jeg følte vel at jeg som de fleste andre hadde en brukbar forståelse av hva jeg ønsket i livet og hvordan jeg burde oppføre meg.

Jakten etter meningen med livet tok slutt før jeg kom til noen endelig konklusjon .

Den evig søkende

Når jeg i dag lytter til psykologiprofessoren og YouTube-fenomenet Jordan B. Peterson, hører jeg en mann som aldri forlot den søkende fasen av livet.

Min teori er at selv om Peterson ble berømt for å kritisere politisk korrekthet og venstresideideologi på universtitene, skyldes hans massive og vedvarende popularitet, spesielt blant unge menn, minst like mye at han er glødende opptatt av de samme spørsmålene som disse mennene baler med selv.

«He had this odd habit of speaking about the deepest questions to whoever was at this table – most of them new acquaintances – as though he were just making small talk», skriver psykiater Norman Doidge i forordet til Petersons nye bok 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos.

Peterson viker heller ikke tilbake for å bruke sine kunnskaper om verdenslitteratur, filosofi, psykologi, religioner og myter til å gi de konkrete rådene som unge menn etterspør, inkludert på de mest banale og dagligdagse områder.

Derfor har han blitt en akademisk selvhjelpsguru med velkjente råd, som rydd rommet ditt, spis proteinrik frokost, skjerp deg, og ikke skyld på andre for dine egne problemer.

Begynn med deg selv

I dagens offentlighet avslører det siste rådet hvor Peterson står politisk.

Dersom du er noenlunde konservativ og tror vi lever i et rimelig fritt og velfungerende samfunn, råder du folk til å gå i seg selv og sine egne holdninger når de har problemer, før du retter pekefingeren mot skjønnhetstyranniet, nyliberalismen, rasisme eller patriarkatet.

I en ny video hos Prager University legger Peterson frem denne grunnholdningen:

I intervjuet som nylig fikk stor spredning på nettet, der Peterson går i klinsj med den mildt sagt forutinntatte journalisten Cathy Newman, møter holdningen sin motsetning.

Peterson forklarer på forbilledlig enkelt vis hvorfor diskriminering ikke er årsaken til at kvinner i gjennomsnitt ikke tjener like godt som menn, men at det i større grad er en konsekvens av typisk kvinnelige personlighetstrekk og interesser.

Sturla Haugsgjerd mener i en kronikk i VG at Peterson motsier seg selv når han formaner at det er bortkastet tid å skylde på andre, samtidig som han legger skylda for Vestens moralske forfall på ateismen, postmodernismen, feminismen og så videre.

Selv ser jeg ikke motsetningen. Man kan mene at ideologiene har dårlig innflytelse på ungdommen uten at det tar fra dem ansvaret for egne problemer.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

God gammel livsvisdom

Peterson er god når han på bakgrunn av forskning og statistikk sabler ned myten om patriarkatet og andre forestillinger som dominerer på den akademiske venstresiden.

Kjønn er ikke en sosial konstruksjon, skriver han for eksempel i boka. Det er ikke en debatt engang: «The data are in.»

Likeså er Peterson på trygg grunn når han doserer om hvilke leveregler hans unge og ikke fullt så unge disipler bør følge. Kapitlene har titler som «Sammenlign deg med den du selv var i går, ikke med hvem noen andre er i dag», «Ikke la barna dine gjøre noe som får deg til å mislike dem» og «Anta at personen du lytter til kanskje vet noe du ikke vet».

Til sammen utgjør dette god gammel livsvisdom som har stått sin prøve gjennom generasjoner, og som i dag fremstår som en sunn fornuft som foreldre ideelt sett burde greie å viderebringe til barna sine uten å måtte lese Petersons omveier gjennom Bibelen, Dostojevskij og egyptisk mytologi.

At de ikke greier det, eller at nymotens idéer i skole og barnehage har kommet i veien, er kanskje en ytterligere årsak til Petersons popularitet.

Så ambisiøs at det blir uvitenskapelig

I den grad jeg er skeptisk til Peterson, er det fordi han ønsker å være en intellektuell på samme måte som sine forbilder fra det tjuende og nittende århundre, tenkere som lagde en stor teori om hvordan alt hang sammen.

Prosjektet hans med å undersøke mytologi, bibelhistorie, verdenslitteratur og evolusjonen for å avdekke essensielle moralske strukturer er så ambisiøst at det blir uvitenskapelig.

Viljen til teori blir så sterk at han uttaler seg om ting der dataene definitiv ikke er inne, og noen ganger bikker han over i «pseudo-vitenskapelig vrøvl», som Haugsgjerd kaller det.

Feminismen og fascismen

Et eksempel finnes i bokkapitlet «Ikke plag barn mens de står på skateboard». Det er et prisverdig forsøk på å vise at barn må få lære seg å ta risiko og at overbeskyttelse kan virke mot sin hensikt, men mot slutten av kapitlet blir Peterson for hissig på grøten.

Han skriver at «if men are pushed too hard to feminize, they will become more and more interested in harsh, fascist political ideology».

Og videre: «The populist groundswell of support for Donald Trump in the US is part of the same process, as is (in far more sinister form) the recent rise of far-right political parties even in such moderate and liberal places as Holland, Sweden and Norway.»

Det kan unnskyldes at Peterson ikke har satt seg godt nok inn i europeisk politikk, men her psykologiserer han velgermassen og teoretiserer fritt på en måte som vanligvis har vært forbeholdt den typen venstreintellektuelle teoretikere som Peterson hater.

Sjelens evige hunger

En teori om at norske menn sliter fordi vi er blitt så feminiserte, kan høres tilforlatelig ut. Men det er viktig å skille en slik påstand fra empirisk belagte påstander.

For å hente noen eksempler fra Cathy Newman-intervjuet: Det stemmer, som Peterson sier der, at kvinner er mer tilbøyelige enn menn til å unngå konfrontasjoner, og at hummere har et liknende nervesystem som mennesker, noe som gjør at det er naturlig for begge arter å danne hierarkier.

Men selv om det går an å si at norske menn er feminiserte, er vi samtidig blant verdens lykkeligste. Kjellerlokaler med hemmelige Fight Clubs er ingensteds å se. Peterson ønsker å være en intellektuell i den klassiske tradisjonen. Men folk sluttet å teoretisere i denne tradisjonen fordi teoriene ikke lot seg etterprøve og den praktiske relevansen forsvant.

Dette kan være lurt å ha in mente når Peterson stadig gjentar setninger som at «the soul of the individual eternally hungers for the heroism of genuine Being», eller legger ut om egyptiske guder uten at det akkurat er glassklart hvorfor det er relevant og når han skal komme til poenget.

Men en god inngangsport for en ung mann som ønsker å lære seg selv å kjenne, det er han. Spesielt når man sammenligner med venstresidens mange tåkefyrster, som ofte vil være alternativet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden