Debatt

Jordan Petersons evangelium

At Jordan Peterson er uinteressert i frelse etter døden, men i stedet søker å skape en himmel på jord, er paradoksalt ut fra hans kritikk av radikale utopiske ideologier, skriver Ivar Bu Larssen.

Bilde: Adam Jacobs/ Wikimedia Commons / CC BY 2.0

Paradoksalt nok kan Jordan Peterson sees som et uttrykk for den samme postmodernitet som han forakter.

En mann går hvileløst frem og tilbake på en scene foran en fullsatt sal, han messer med monoton stemme, skifter mellom å snakke om bibelhistorier og tidsånden som preger vår verden. Han gestikulerer med hendene, plutselig roper han ut i hellig vrede, i det neste øyeblikk bringer fram latteren fra salen. Han behersker alle retorikkens kunster; logos, patos og etos, og hypnotiserer sine tilhørere med en intens tilstedeværelse.

Det kan høres ut som en beskrivelse av en suksessfull karismatisk predikant, med en menighet som lytter som om det var Gud selv som talte.

Men her er ingen lovsang, bønn eller tungetale, mannen som står på scenen er heller ikke en predikant, han er isteden en omstridt canadisk professor i psykologi.

For to år siden var Jordan Peterson en ukjent professor ved universitetet i Toronto, i dag er han en av de største stjernene på Youtube, med over 1 million følgere og videoer som er sett over 50 millioner ganger.

Plutselig er han på alles lepper som en av vår tids mest omstridte intellektuelle. Det er nesten umulig å stille seg likegyldig til Peterson, for han tydeliggjør noen av de fremste ideologiske konfliktlinjene i den vestlige verden.

Peterson ser oppløsningen av kategorier og påstander om at kjønn er en sosial kategori som trusler mot den vestlige sivilisasjon.

Av sine motstandere blir Peterson stemplet som en intellektuell lederskikkelse for «alt right», en farlig mann, eller som den afro-amerikanske professoren Michael Eric Dyson sa direkte til Peterson under en nylig debatt; «you´re a mean, angry, white man».

For sine tilhengere kan Jordan Peterson derimot synes å være en nærmest messiansk skikkelse, en frelser som har kommet for å sette Vesten fri fra en undertrykkende politisk korrekthet.

Peterson kan slik sees som et symbol på kulturkampen som foregår over i den vestlige verden. Polariseringen mellom hans motstandere og tilhengere når nærmest metafysiske proporsjoner, der Peterson skifter mellom å være Messias og Antikrist. Kanskje er det derfor nettopp religiøse kategorier som best kan hjelpe oss å forstå fenomenet Jordan Peterson.

Det første steget mot stjernehimmelen på YouTube tok Peterson da han la ut tre videoer på YouTube med tittelen «professor against political correctness». Disse fikk umiddelbart stor oppmerksomhet og møtte motstand blant transaktivister, fordi Peterson kunngjorde at han ikke ville rette seg etter «Bill- C16», en lov som ville pålegge ham å tiltale transseksuelle med de pronomen som de selv identifiserte seg med.

Som en klassisk vekkelsespredikant forkynner Peterson for sine følgere at de skal vende seg om fra nihilisme og virkelighetsflukt.

Peterson nektet av prinsipp å la seg diktere om hvordan han skulle tiltale sine studenter og ta i bruk pronomen som «ze, zir og they.» Han så dette som et uttrykk for en totalitær ideologi som ved lov påla hva han skulle si. I en påfølgende debatt kunngjorde han at han var villig til å gå i fengsel og sultestreike for sin overbevisning. Peterson trådte inn på scenen som profet og en potensiell martyr for ytringsfriheten.

Dette var bare starten på en lang rekke Youtube-videoer, forelesninger og opptredener i media der Peterson forkynner sin dom over ideologisk ensretting i akademia, representert ved postmoderne filosofi, feminisme og kulturell marxisme. Peterson ser oppløsningen av kategorier og påstander om at kjønn er en sosial kategori som trusler mot den vestlige sivilisasjon.

Parallelt med Petersons kamp mot politisk korrekthet, vokste hans popularitet blant unge menn som tok ham som sin inspirator og åndelige far. Som en klassisk vekkelsespredikant forkynner Peterson for sine følgere at de skal vende seg om fra nihilisme og virkelighetsflukt, og ta ansvar for sine egne liv; «rett deg i ryggen» og «rydd rommet ditt.» Dette viser at han står for en klassisk liberal individualisme, der den som vil forandre verden må starte med seg selv. Peterson avskyr enhver form for identitetspolitikk og det han betegner som en patologisk offerideologi som preger venstresiden.

Jordan Peterson synes å fylle et vakuum, særlig blant unge menn, etter en karismatisk leder og vis mann, som gir dem et kall og en retning i livet.

Peterson tar også rollen som sjelesørger, og i månedlige videoer for sine «patreon-subscribers» svarer han på spørsmål fra sine tilhørere. Spørsmålene går fra det filosofiske til det personlige, der Peterson står frem som sjelesørger, trøster og rådgiver. Han er heller ikke redd for å vise egne følelser og være personlig, og med tårer i øynene kan han snakke om sin familie og egne problem med depresjon.

Slik kombinerer han etos, patos og logos. Han er en flammende engasjert tale, som bokstavelig talt forkynner sitt budskap om «logos,» den grunnleggende orden han ser som et fundament for verden og samfunnet vi lever i.

Som en (post)moderne vismann og mystiker, foreleser Peterson om den mystiske erfaringen og hvordan mytene former våre liv. Han snakker om Jung og underbevisstheten, om arketyper og bibelfortellinger. Han legger ut timevis med forelesninger der han står frem som teolog og fortolker bibelhistorien.

Først og fremst vil Jordan Peterson være en reformator som kaller den vestlige sivilisasjon til å vende tilbake til sine røtter, i troen på individet og en grunnleggende samfunnsorden. Han gjør opprør mot enhver revolusjonær bevegelse som han hevder vil undergraver den vestlige kultur og sivilisasjon.

Han er i hovedsak opptatt av bibelfortellingenes mytologiske og eksistensielle betydning, og Jesus reduseres til et prinsipp om personlig offer og verdien av individet.

Det kunne være enkelt å konkludere med at Jordan Peterson har tatt skrittet fra å være en liberal psykolog til å bli en konservativ kristen predikant på den politiske høyresiden. Paradokset er likevel at Jordan Peterson ikke kan karakteriseres som en konservativ kristen tenker. Teologisk ligger han nærmere gnostisismens fokus på frelse gjennom kunnskap, enn en klassisk kristen teologi som fokuserer på frelse gjennom tro. Budskapet til Peterson er at verden må frelses gjennom handling og personlig ansvar, i motsetning til gjennom å tilslutte seg religiøse eller ideologiske dogmer.

Peterson er en grunnleggende eklektisk tenker som fletter sammen ulike fagområder, alt fra teologi og skapelsesmyter til evolusjonspsykologi og videre til eksistensialisme. Det er denne evnen til å veve sammen et overbyggende narrativ som gjør Peterson til en så tiltrekkende tenker, samtidig som det også er en fare for at han blir springende og usammenhengende.

I sin tilnærming til Bibelen viser Peterson denne formen for eklektisk tenkning. Han er i hovedsak opptatt av bibelfortellingenes mytologiske og eksistensielle betydning, og Jesus reduseres til et prinsipp om personlig offer og verdien av individet.

Fenomenet Jordan Peterson kan på denne måten forstås og forklares i religiøse metaforer, han går inn i rollene som profet, vekkelsespredikant, sjelesørger, mystiker og reformator.

Ytringsfriheten legitimerer han som et guddommelig prinsipp, ut fra at Gud skaper verden ved sitt skaperord, Logos, som Jesus identifiseres med i Johannesevangeliets prolog. Peterson virker totalt uinteressert i frelse i det hinsidige, etter døden, i stedet peker han på livet her og nå, og søker å skape en himmel på jord. Dette er paradoksalt ut fra Petersons kritikk av radikale utopiske ideologier.

Jordan Peterson synes å fylle et vakuum, særlig blant unge menn, etter en karismatisk leder og vis mann, som gir dem et kall og en retning i livet. Han står i spissen for et sårt tiltrengt oppgjør med ideologisk ensretting i akademia og på den politiske venstresiden. I møte med radikale politiske aktivister og akademikere som hevder at kjønn er en sosial konstruksjon står Peterson frem som et friskt pust av «common sense», og han er nøye med å belegge sine synspunkter i forskningslitteraturen.

Fenomenet Jordan Peterson kan på denne måten forstås og forklares i religiøse metaforer, han går inn i rollene som profet, vekkelsespredikant, sjelesørger, mystiker og reformator, samtidig som han ikke kan identifiseres med noen av dem fullt ut.

Ved å gå inn i disse rollene og utnytte internett som medium får han en kraft og et nedslagsfelt som ingen andre akademikere i vår tid. Dette bærer samtidig i seg en fare for å bli grepet av et messiaskompleks, i Petersons jungianske termer, «ego-inflation», ved å identifisere seg selv med den guddommelige arketyp som finnes i menneskets underbevissthet.

Paradoksalt nok kan Jordan Peterson også sees som et uttrykk for den samme postmodernitet som han forakter, som et komplekst menneske som skifter mellom ulike identiteter og roller.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden