Debatt

Jordan Petersons forsøk på å definere Gud gir meg intens hodepine

Sam Harris er i sin fulle rett når han påtaler Petersons manglende klarhet i hvordan han karakteriserer Gud, skriver Ivar Bu Larssen.

Bilde: Gage Skidmore

Hans forståelse av Gud er like uklar som de postmoderne filosofene han liker å kritisere; alt flyter.

To år har gått siden Jordan Peterson først fanget offentlighetens oppmerksomhet og etterhvert kom på alles lepper. Det som begynte som et opprør mot politisk korrekthet og akademisk ensretting har vokst til noe mye større, og Peterson har blitt en kultfigur som har en stor tilhengerskare.

Noe av det mest bemerkelsesverdige med Peterson er at han i dag fremstår som en apologet for Bibelen og kristen tro, som et fundament for et moralsk liv. Dette gjør at Peterson skiller seg ut fra sine medsammensvorne i kampen mot politisk korrekthet. En av dem er ateisten Sam Harris, som selv har en stor tilhørerskare på Youtube.

Den siste tiden har de to møtt hverandre for å samtale om sannhet og Gud foran et ekstatisk publikum. Som teolog har jeg sett frem til å høre hva Peterson har å si i møte med Harris, men det er sjelden jeg har blitt så frustrert som når jeg hører på disse samtalene.

Petersons forsøk på å definere Gud gir meg intens hodepine. Ethvert spørsmål om hvordan han forstår Gud besvares med et så langt og ugjennomtrengelig resonnement at en nesten har glemt spørsmålet når Peterson kommer til slutten. Enda mindre klart er det hva Petersons gud har til felles med Gud slik «han» tradisjonelt har blitt forstått i monoteistiske religioner.

Peterson tar utgangspunkt i evolusjonspsykologien og forsøker å gi en fenomenologisk og funksjonell forklaring av troen på Gud. Han hevder at ateisme i praksis er ensbetydende med verdirelativisme og nihilisme, og at det ikke er mulig å komme unna Gud som fundamentet for etikk og moral.

Sam Harris kontrer med grusomhetene som har blitt begått i Guds navn, og hevder at bokstavtro og utdaterte myter er en kilde til uetisk handling. Der Sam Harris mener at verden lar seg beskrive deskriptivt ut fra empiriske kjensgjerninger, stiller Peterson spørsmål ved ethvert utsagn som ikke er forankret i metafysiske forutsetninger.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Jordan Petersons evangelium

Det er lett å være uenig med Sam Harris når han forsøker utlede moral fra en deskriptiv beskrivelse av virkeligheten, men ingen kan anklage Harris for å ikke uttrykke seg klart og koherent. Når det gjelder Peterson derimot, uttrykker han seg så uklart og usammenhengende at det er tvilsomt om noen overhodet er i stand til å forstå hva han egentlig prøver å si.

Når Harris spør Peterson direkte om han tror på Gud, svarer han med å lese et langt utdrag fra sin bok 12 rules for life, an antidote to chaos. Dette er i seg selv talende, for han ville neppe være i stand til å gjengi det på strak arm. Her er et eksempel på hvordan han definerer Gud:

God is how we imaginatively and collectively represent the existence of an action of consciousness across time; as the most real aspects of existence manifest themselves across the longest of time-frames but are not necessarily apprehensible as objects in the here and now.

Hvis du har vanskelig for å forstå hva han mener med dette, kan jeg trøste med at seks års teologiutdannelse ikke gjør deg særlig klokere.

I sine teologiske fabuleringer roter han seg inn i argumentasjonsrekker som han aldri kommer ut av.

Enhver teolog kjenner utsagnet «Deus semper major», «Gud er alltid større.» Et gjennomgående tema i både jødedom, kristendom og islam er at Gud er et mysterium som ikke lar seg fange av menneskers ord. Men at Gud er et mysterium burde ikke stå i veien for å uttrykke seg klarest mulig når en snakker om Gud, så lenge vi ikke forveksler våre teologiske forklaringer med Gud selv.

Problemet til Peterson er at hans sannhetsbegrep og forståelse av Gud er like uklar som de postmoderne filosofene han liker å kritisere: alt flyter. Peterson forvansker i stedet for å forklare, og samtalene med Harris blir et endeløst jag etter vind, der en ikke blir enige om selv de mest grunnleggende epistemologiske definisjoner.

Hvorfor har Peterson rotet seg ut i en teologisk labyrint der han aldri kommer frem til målet? Jeg tror det handler om at han vil finne et sikkert fundament og grunn under beina i hans kamp mot postmodernistene og verdirelativismen. Problemet er at han blir mer og mer vaklende jo lenger han beveger seg inn i de teologiske resonnementene.

Det er fascinerende å lytte på Petersons utlegninger om bibelhistoriene. Han har utvilsomt dype psykologiske innsikter som han evner å forklare ved hjelp et mytologisk språk. Dette var noe av det første som grep min oppmerksomhet med Peterson, og jeg har lært mye av ham i så henseende.

For den som ikke har en grunnleggende forståelse av teologi kan utlegningene høres imponerende ut, men i virkeligheten er det keiserens nye klær.

Likevel motsier han seg selv når han på den ene siden sier at enhver fortelling har et uendelig tolkningsrom, samtidig som han gir bibeltekstene svært entydige psykologiske fortolkninger. Det kan virke som han glemmer Bibelens komplekse tilblivelse, der fortellinger vokser frem over lang tid og ikke kan tilskrives en endimensjonal forklaring av hva forfatteren prøver å uttrykke.

Sam Harris er derfor i sin fulle rett når han påtaler Petersons manglende klarhet i hvordan han karakteriserer Gud. Han har også rett i at Petersons psykologiserende metode kan brukes på enhver fortelling, og at visdommen som finnes i bibelen ikke er et argument for at den innehar en større sannhet enn andre religiøse tradisjoner.

Mye av kritikken mot Jordan Peterson er urimelig. Han blir demonisert i media og hans utsagn blir vridd slik at han står frem i et dårlig lys, samtidig som han stiller seg laglig til for hogg. Han er på sitt sterkeste når han kritiserer identitetspolitikk, sosial konstruktivisme og ideologisk ensretting i akademia, selv om han også her forenkler.

Peterson spiller utvilsomt en positiv rolle når det gjelder å få unge menn til å ta ansvar for sitt eget liv; «grow the hell up and clean your room.» Men i sine teologiske fabuleringer roter han seg inn i argumentasjonsrekker som han aldri kommer ut av.

Som apologet for gudstanken gjør Peterson en dårlig jobb. For den som ikke har en grunnleggende forståelse av teologi kan utlegningene høres imponerende ut, men i virkeligheten er det keiserens nye klær.

Blaise Pascals berømte utsagn «Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, ikke filosofenes og de lærdes Gud» lar seg anvende i møte med Peterson teologiske fabuleringer.

I sitt forsvar for gudstroen og viktigheten av bibelfortellingene går han seg vill i spekulative abstraksjoner som har lite å gjøre med Bibelens Gud, slik Gud har blitt forstått av troende gjennom de siste 2000 år.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden