Minerva Debatt

Journalismens siste kampsak

Journalistikken bærer mer og mer preg av holdningsskapende arbeid. Flyktningekrisen er et godt eksempel.

Journalistikken bærer mer og mer preg av holdningsskapende arbeid. Flyktningekrisen er et godt eksempel.

For to og et halv år siden hevdet Eirik Løkke her på Minervanett at norske journalisters sympati med venstresiden ikke er et problem.  Det ble heftig tilbakevist av flere i kommentarfeltet. Problemet, hevdet Løkke, er troen på at økte bevilgninger alltid er løsningen. Det kan man i så fall kalle en journalistisk kampsak. Journalisme definerer jeg for anledningen som journalistisk samling om kampsaker.

Begrunnelsen varierer altså, men mange fornemmer at det er noe problematisk ved journalismen. Selvsagt har det å gjøre med massemedias makt. Tidligere ble pressen kalt den fjerde statmakt, en formell absurditet som gikk svanger med en virkelig og stadig virkeligere innsikt. I den utøvende statsmakt forsøker man etter beste evne å ikke irritere media-folk, for man vet hvor farlig det kan være. En venn av meg, ansatt i et departement, forteller at alt annet må legges til side når en journalist vil ha svar på sitt spørsmål innen to timer. Dette er neppe hovedgrunnen til at saker og ting tar tid i departementene. Medias nidkjærhet er alt i alt gunstig for demokratiet.

Viktige journalistiske oppgaver er nyhetsformidling, graving/research og kommentar. Tradisjonelt er journalistikkens mest spesifikke oppgave å formidle pålitelig info om aktuelle hendelser og tilstander, inklusive bakgrunnsinfo som typisk er mer dagsaktuell enn den faghistoriske. Og ikke preget av en agenda, som forventet av politikere. Av en journalist, i profesjonell rolle, forventes informasjon om hvordan verden er. I mindre grad om hvordan verden bør være.

Ingen kan forlange en sylskarp grense mellom nyhet, graving og kommentar. Men det hører vel med til fagets ethos at forskjellen skal være merkbar. Problemet med journalismen er at forskjellen svinner hen. Det gjelder kanskje særlig i den siste kampsaken, den såkalte flyktningekrisen i Europa. Vi får samme fremstilling hos BBC, CNN, Al Jazeera, Tagesschau im Ersten, og NRK selvsagt. Og i avisene. Overalt fremføres det samme budskap: Europa svikter. Den strie strøm av mennesker over havet og på vandring kan motivere til ulike betraktninger og vurderinger, men nei. Denne ene er altoverskyggende. Europa svikter. Europa tar ikke ansvar. Andre aspekter eller årsaker er enten trivielt velkjente eller uinteressante. Migrantene er ikke problemet. EU er problemet. Hvis ikke EU, så land som ikke er lydige mot EU. Ungarn er den slemmeste.

Aftenposten oppsummerte dette i en leder 21. august i år. Avisen skrev om utfordringen Europa står overfor: ”Men utfordringen består av mennesker.  De er ikke problemer. De har problemer.” Det er en presis formulering av doktrinen som i månedsvis har styrt reportasjene.

Holdningsskapende arbeid
En leder er en meningsytring, ikke en nyhetssak. Det er riktignok en bisarr mening at hundretusener av vandrende mennesker i Europa ikke er et problem. Men intet, overhodet intet, er viktigere enn å skape de riktige holdningene. Når media annonserer nyheter, da pleide jeg å forvente nyheter. Det gjør jeg ikke lenger. Det jeg forventer nå, er nye varianter av holdningskapende arbeid. Man må selv, med oppbud av maksimal oppmerksomhet, finne frem til mulige saksopplysninger som virvler rundt i den holdningskapende flommen. Er det ikke tale om en kampsak, blir det vesentlig lettere å finne frem.

Dagens store sak er nærmere bestemt at utvandring fra Midt-Østen og Afrika skal bistås av EU og europeiske stater så lenge ”krisen” varer. En journalist kunne – burde – spørre hva som tilsier at dette er en krise, dvs. en forbigående tilstand. Er ikke gapet mellom fattige og rike land så stort at ressurssterke i de fattige landene har et vedvarende motiv for å migrere? Det er ytterst sannsynlig at flere journalister allerede har tatt opp slike aspekter, i et forum for spesielt interesserte. Det er mer enn sannsynlig at mange journalister er kjent med Paul Colliers Exodus, 2013.

Kampsakene
Her kommer noen spekulasjoner om journalismens prinsipper. Hva bestemmer kampsakene? Tre momenter later til å være viktige. Watergate er stadig et ideelt stikkord. Eminent graving av Washington Post-journalistene Woodward og Bernstein utløste en prosess som første til Nixons fall. Med god grunn er Woodward og Bernstein blitt journalistiske superhelter. Men det er et urimelig høyt mål for en gravejournalist å bringe verdens mektigste mann i kne, så mindre mektige er heller ikke å forakte. Kritikk av makthavere er en stående prioritering – bra for demokratiet.

Det kinkige er fristelsen til å se maktmisbruk eller maktens svik overalt der makt finnes. EU er en makt. Nasjonalstaten er en makt. Så hvis hundretusener vandrer i Europa, da blir spørsmålet, ikke om maktens svik finnes, men hvor den er. Hvem er mest ansvarlig, hvor veier skylden tyngst? Vel, hvem har mest makt, EU eller et fattig land i Afrika?

Om å sparke oppover
Det leder over til et annet moment, som er en etisk maksime: Det skal sparkes oppover, aldri nedover.  At mennesker i synkeferdige småbåter på Middelhavet befinner seg langt nede, er det ingen tvil om. Det er etisk umulig å kritisere dem. Det er de der oppe som fortjener sparkene. Fastboende europeere er relativt langt oppe. Hvis noen av dem gir fra seg kritiske lyder om innvandring, blir det fort riktig å sparke.

Maksimen er likevel grunnleggende riktig. Den kan med fordel spaltes i to: Hvis det skal sparkes, så skal det sparkes oppover. Hvis de der nede skal kritiseres for noe, så skal det ikke skje i form av spark.

Salgbar lidelse
Et tredje moment kan være det viktigste, nemlig kompensasjon for elendighetens salgbarhet. At nyheter skal selge, er opplagt og kalles i dag ”greit”. Noe av det mest salgbare er lidelse og død. Dersom man skulle bedømme verdens tilstand etter nyhetene, så måtte undergangen være nær. Med tanke på hvilken hovedrolle krig og vold spiller i menneskehetens historie, er slik vektlegging ikke til å unngå. Men – nå kommer et skummelt spørsmål – gleder vi oss i det skjulte over en sikker tilskuerposisjon til andres nød? [i]  Mediafolk er antakelig oppmerksomme på muligheten. Det må uansett være belastende å formidle grufullheter dag ut dag inn under den treffende sjangerbetegnelse ”show”. Kampsakene kan forstås som journalistenes fremste kompensasjon. Det er menneskelig og høyverdig: Vi kan ikke bare formidle elendighet, vi må også bidra til å bekjempe den.

Ikke underlig at journalister utvikler kampsaker. Ikke desto mindre er det stadig nødvendig å skille mellom hvordan verden er og hvordan verden bør være. Når dette skillet er vanskelig å lokalisere, da svinner tilliten. Det hører med til dagens kampsak at tyskerne bør stille seg bak kanslerens idé om at Tyskland kan ta imot ubegrenset mange asylsøkere. Følgelig hører vi mye om hvor flinke tyskerne er til å ta imot. Det er fint at de får ros. Og de som ikke er enige – ? Fra den siden berettes om morderiske angrep på asylmottak.

Kommer omslaget?
Det kan ikke fortsette slik. Kanskje finner et omslag sted i disse dager. Spiegel on-line, en god alliert for Merkel i denne saken, melder 27. 9 at hennes popularitet har begynt å falle. Den 28. 9 meldes at flere mener det er nødvendig å holde muslimer og kristne atskilt: ”Ledende unionspolitikere går inn for en atskillelse mellom kristne og muslimske flyktninger. Grunnen er beretninger om tiltakende angrep på kristne i tyske flyktningemottak.” (min oversettelse)  Også lederen for partiet De grønne, Cem Øzdemir, krever bedre beskyttelse av kristne og andre religiøse minoriteter i asylmottak. Trist, men samtidig et tegn på at kampsaken ikke har sensurerende kontroll over tyske media.

Fremdeles tillit til journalistene
Ennå finnes stor tillit til journalister. Ta et land man ikke vet mye om, la oss si New Zealand.  Anta at du kan lytte til en av to personer som har 30 minutter til å orientere om landet. Du kan lytte enten til New Zealands statsminister eller til en australsk journalist som har spesialisert seg på newzealandske forhold. Hvem av disse vil sannsynligvis være mest informativ? Uten tvil journalisten.

Et stykke på vei kan man gjette hva statsministeren vil snakke om. Enhver statsminister eller president vil vektlegge sitt lands store muligheter, dessuten de store utfordringene man står overfor, deretter landets gode muligheter til å møte de store utfordringene, dessuten noe om feil begått i fortiden, som nå rettes opp. Regjeringssjefer vil normalt uttrykke seg vagt og sjelden våge seg utenom velkjente fraser. Det må tas både diplomatiske og strategiske hensyn.

Så i makthavernes verbale tusmørke kan journalisten glitre og lyse. Riktignok ville jeg ikke stole på en australsk journalist som bærer på bitterhet og nag til New Zealand. Kjærlighet og beundring derimot, burde ikke utelukke god journalistikk.

[i] Idehistorikeren Hans Blumenberg har skrevet en liten bok om temaet, Schiffbruch mit Zuschauer (Skibbrudd med tilskuer), Suhrkamp, 1979, en uhyggelig aktuell tittel med tanke på Middelhavet i disse tider. Dette er en gammel metafor – livet er en farefull seilas, skibbrudd alltid mulig, slik eller slik. Behagelig visshet om egen sikkerhet når man er tilskuer til andres skibbrudd, omtales først av Lukrets (1. årh.f.Kr.) i hans kosmologiske verk De rerum natura (Om tingenes natur). Det handler ikke hos ham om forferdelse over slik mangel på medlidenhet, derimot om aksept av naturen. Lukrets’ holdning er ifølge Blumenberg ikke ukjent i nyere tid, men fordømmelse er blitt det normale.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden