Skråblikk

Juletraller til besvær

PÅ LOVEN SITTER NISSEN: Julesalmer er først og fremst viktig og harmløs kulturarv, men heller ikke KrF bør bruke skolegudstjenester som symbolpolitikk, skriver Ivar Staurseth. (Foto: Privat)

Debatten om skolegudstjenester og julesanger er preget av tidens moteord, identitetspolitikk. Senk skuldrene.

Når det kimer til julefest med pepperkaker og julebrus i butikkene, kommer den årlige gudstjenestedebatten. Eller rettere sagt: Debatten om skolegudstjenester og julesanger som nevner elefanten i rommet, Jesusbarnet.

Ved Nylund skole i Stavanger er det i år som i fjor bråk rundt julesangene. Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) har sørget for en tradisjon der i gården. I år ble det først sendt ut et skjema hvor foreldrene skulle krysse av hvilke sanger avkommet kan få synge.

Skolen har trukket det kompliserte skjemaveldet, og det er like greit. Det hadde krevd litt av en lærertetthet å passe på at Sander ikke synger Deilig er jorden, men av full hals når det kommer til nissen, mens Maria Magdalena stemmer i de kristne sangene, men er taus når det kommer til hedenske troll.

Falske julesanger

Jeg vet ikke hvorfor Nylund skole har denne gjenstridige førjulstradisjonen. Er det rektor? Kommentarfeltet vil sikkert bestemme seg for muslimene. Kristne vil kanskje holde en knapp på ateistene. Det kan jo være tilfelle, men det kan også tenkes at Jehovas Vitner spøker i bakgrunnen. De feirer ikke noe som helst.

Det som taler for fanatiske julemotstandere, er at også «På låven sitter nissen», «Juletrall», «Den lure nissen» og «Et lys» er blant sangene det skal krysses ja eller nei til.

Hadde jeg hatt barn ved nevnte skole, ville jeg sagt nei til de tre siste, bare på trass. Det er jo ikke julesanger. Juletrall og Den lure nissen? Jeg har aldri hørt om dem! De fiktive barna jeg ikke har, skal ikke prioritere juletraller i en tid hvor julefeiringen avkristnes av fanatiske salme-motstandere. Gi barna hyrder på marken og okse der og asen sto før den lure nissen tar dem.

Antireligiøst er ikke religionsnøytralt

Neida. Det er lov å sette fiktive unger på spissen. Julegudstjenester skal være frivillige. På skoler hvor det blir altfor tydelig at noen er sånn og andre slik, kan skolegudstjenester splitte klassen på uheldig måte. Unger er flinke til å sette merkelapper på hverandre. Mer om det senere. Det er fire søndager i advent, og foreldre kan ta med barna på alle.

Samtidig skal ateister passe seg for å tro at det er det antireligiøse som er det religions- og livssynsnøytrale. Det nøytrale er å stå fritt. Det å retusjere bort salmeskatten fra julefeiringen, er langt fra noen objektiv og nøytral posisjon. For noen er gudstjenesten et forstyrrende element i en sekulær julefeiring. Helt i orden. For andre mennesker er det evangelisten Lukas’ annet kapittel med Josef, Maria og hyrder på marken (og okse der og asen og så videre) som er den naturlige rammen rundt julefeiringen. For dem er det et tap å erstatte «Mitt hjerte alltid vanker» og «Det hev ei rose sprunge» med noen platte nissetraller.

Om ikke annet gir salmene et kulturelt bånd mellom nåtidens blinkende kjøpesenterjul med varme kredittkort og forfedre som satt og hakket tenner i en kald kirke og så frem til en enslig pølsesnabb julekvelden. De er en del av vår kulturarv på linje med litteratur, billedkunst og arkitektur, som særlig i gamledager kunne ha religiøs inspirasjon. Det skal elever lære om.

Identitetspolitikk

En gang i tiden var så godt som alle barn døpt. Etter hvert har skolegårdene fått elever med ulike livssyn. Religionsnøytral undervisning er prinsipielt riktig, og ekstra viktig når klasserommet er mangfoldig. Av samme grunn er det dumt å gjøre vår harmløse salmeskatt – vår kulturarv – mer kontroversiell og farlig enn den er.

Identitetspolitikk er på alles lepper for tiden. Unger er flinke til å sette i bås, ofte basert på irrelevante variabler. Mitt første identitetspolitiske minne var da vi skulle begynne i første klasse på barneskolen. Noen foreldre fikk det for seg at de skulle samle støtte til nynorskklasse – rett og slett fordi man med stor nok oppslutning, men ikke altfor stor, kunne få en ganske liten klasse. Jeg kom ikke fra et hjem med støtte til dette. Det fanget noen jevnaldrende fra «motstanderen» opp over kjøkkenbordet, så på lekeplassen ble jeg ertet for å være «sånn bokmål».

Ingen hadde særlig begrep om norsk språkpolitikk, men vi skjønte at det var to lag og vårt eget var best. Skolegudstjenesten bør ikke utvikle seg til et fotballag som barna er veldig for og veldig imot. De har jo alle det til felles at de (som oss voksne) først og fremst gleder seg til pakkene under juletreet.

KrF må også senke skuldre

Det er ingen julesanger som overgår våre salmer, mange av dem oversatt fra andre språk og med melodier som er flere hundre år gamle. Tenk for en tradisjon! Å synge dem av full hals mens pinnekjøttet damper en forventningsfull eim av kalorier ut i stuen, er ikke uten videre noen tilslutning til teorier om jomfrufødsel. Det er heller ikke støtte til morske, livsfiendtlige bedehuspredikanter. Det er kulturarv, for f…, det er kulturarv!

Men så må kanskje motsatt fløy roe seg litt også. Når KrF nå vil gjøre tilbud om skolegudstjeneste obligatorisk på alle skoler, okke som, har de også slått seg på symbolpolitikken. Så avgjørende er det da tross alt ikke. Tenk på de små identitetstassene i sandkassen. Dropp den kampen også. La julegudstjenester oppstå naturlig der det er grunnlag for det, uten intens polarisering.

Hvis ikke vurderer jeg å la mine fiktive barn stemme i «Juletrall» og «Den lure nissen», hvordan enn disse liksomjulesangene synges.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden