Spaltist

Juryordningen in memoriam

Vi bør ikke lenger akseptere at domstolene, som den eneste av våre statsmakter, ikke følger opplysningsidealene om å begrunne avgjørelser rasjonelt, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Pixabay

At juryen ikke ga begrunnelser, har alltid vært en anomali i vårt demokratiske system. Men begrunnelsene for fraværet av begrunnelser, gjelder ikke lenger.

Etter lengre ventetid kom omsider juryen ut og svarte ja på spørsmålet om skyld. Skyldig i en forbrytelse som måtte straffes med døden. Men mest oppsiktsvekkende var det at juryen hadde latt pressen være til stede under sine diskusjoner, slik at de kunne kommuniseres til offentligheten. Og selve avstemningen foregikk også i full offentlighet. Da dommen forelå, ble alle kjent med både mindretallets og flertallets begrunnelser.

Nei, jeg tuller. Dette var ikke en jury. Det var Stortinget. Og det var ingenting av det andre som ble beskrevet, at diskusjonene og begrunnelsene og avstemningen foregikk i full offentlighet, som var oppsiktsvekkende. Tvert i mot. Det var det motsatte som ville vært det.

Og det var ingen person som ble dømt til døden: Det var selve jurysystemet som ble dømt – til avskaffelse. Og begrunnelsen for dommen var at juryen bryter et allment demokratisk prinsipp om å gi rasjonelle begrunnelser.

Det virkelig oppsiktsvekkende var at det tok så lang tid før det skjedde. I Norge har vi hatt systemet siden 1887, altså i mer enn 130 år, fra tre år etter at parlamentarismen ble innført i Norge. Vi kan naturligvis se disse to hendelsene i sammenheng: I begge tilfeller handlet det om å erstatte embedsmannsstyre med folkelig, demokratisk styre. I Stortinget tok de folkevalgte makt fra den embedsstyrte regjeringen, og i domstolene tok folket makt fra embedsdommere.

(Så kan man spørre hvorfor jeg vil si noe om dette nå, ettersom saken allerede er vedtatt? Men filosofer har jo ikke annen klokskap enn etterpåklokskap. Og ingen vedtak i Stortinget er annet enn midlertidige og utsatt for stadige omkamper. Kanskje blir det ny stortingsbehandling fordi dommen om juryen åpenbart var gal, på samme måte som fagdommerne i det gamle systemet kunne nekte å godta juryens dom, og kreve ny behandling?)

Begrunnelse og opplysning

Men la oss vende tilbake til slutten av 1800-tallet: Demokratiseringen av Stortinget, den første statsmakten, og Domstolene, den tredje statsmakten, var den gang riktignok ikke fullstendig, men i det minste basert på opplysningsidealer. Ikke alle hadde stemmerett, og parlamentarismen var representativ, uten allmannamøter og folkeavstemninger. Folkets (indirekte) beslutninger i Stortinget skulle være gjennomdrøftet og begrunnet av folkets fremste og mest kompetente representanter. Og i lagmannsretten kunne ikke enhver bli medlem. Jurymedlemmene ble utvalgt etter vurdering, mens juryens beslutninger ble tatt i forhold til en juridisk rettsbelæring fra en (embedsmanns)dommer.

Den andre statsmakt – regjeringen –  måtte nå også begrunne alle sine lov- og bevilgingsframlegg overfor Stortinget, og risikere å få sine begrunnelser avvist/nedstemt.

Så hadde vi det vi i dag kaller en fjerde statsmakt, nemlig en fri presse, som i det minste gjorde forsøk på å fremme demokratiet gjennom å formidle debatter omkring beslutninger og begrunnelser i de andre statsmaktene.

Faktisk var det i tillegg en spesielt viktig femte statsmakt som på denne tiden var begynt å bekjempe embedsmannsveldet og fremme demokratisk rasjonalitet, nemlig universitetet, det ene vi den gang hadde. Dets hovedoppgave var riktignok å utdanne disse embedsmennene: leger, jurister og prester. Men fra 1880-årene av ble det også drevet ekte vitenskap innen flere fagområder, oseanografi for eksempel. Hypoteser ble fremsatt og testet mot empiri, og til slutt begrunnet, helt uavhengig av embeder.

Da passer det å si noe om hva en begrunnelse er: Her er det flere svar: Først forskjellige typer magiske og religiøse svar. I Illiaden hører vi om beslutninger tatt på basis av hvilken retning fugler flyr, eller studier av deres innvoller. Oraklet i Delfi ga tvetydige begrunnelser på basis av uklar mumling fra gasspåvirkede prestinner. I Det Gamle Testamentet hører vi om beslutninger tatt på basis av ordre fra en gud, for eksempel om å ofre en sønn. Under hekseforfølgelsene i Europa hører vi om dommer om hekseri som begrunnes med henvisning til merkelige tegn, som evne til å flyte.

Men i det samfunnet vi får i Norge utover 1800-tallet, blir slike mer eller mindre religiøse begrunnelser forkastet, til fordel for sekulære, rasjonelle begrunnelser. Disse er basert på etterprøvbare påstander av det slag som nettopp vitenskap som en sekulariserende statsmakt brukte. Men selvfølgelig er ikke alle sekulære begrunnelser vitenskapelige. I politikken er begrunnelser sterkt influert av (sekulære) politiske ideologier. Men i det minste forsøkes det å lage logisk gyldige resonnementer med ideologiene som første premisser.

Juridiske begrunnelser har en lang tradisjon for å være sekulære, fra romerretten av. og i Norge fra for eksempel Gulatingloven av. Både jus og vitenskap har bidratt uvurderlig til å rasjonalisere og demokratisere samfunnet.

Beskyttelse mot skolastikken

Men hvorfor unnslapp den folkelige juryen et slikt krav om rasjonell begrunnelse? I et utviklingsoptimistisk perspektiv hadde det siden opplysningstiden foregått en ubrutt framvekst av demokrati og rasjonalitet ikke bare i Norge, men i den vestlige verden. Og som sagt hadde rasjonelle begrunnelser fått en hegemonisk posisjon i de andre statsmaktene. Så hvordan kunne denne utviklingen akseptere at en jury skulle slippe å gi begrunnelser?

Ett svar kunne vært at ettersom Domstolen var en institusjon hvor juridiske embedsmenn nødvendigvis måtte være til stede med sin juridiske kompetanse, var det viktig å holde disse adskilt fra de vanlige, lege menneskene i juryen. I Stortinget var de folkevalgte enerådende, etter at Sverdrup hadde erklært «denne sal å ha all makt», og behøvde ikke å frykte inngripen fra regjeringens embedsmenn.

Men i Domstolen måtte legfolk og embedsmenn arbeide sammen, og da var det forståelig at juryen skulle holde hemmelig sine vurderinger. De juridiske embedsmennene kom fra en tradisjon som i nyere tid begynte i Bologna, i det første universitet, hvor teologisk skolastikk, preget av aristotelisk rasjonalitet, smittet over på det juridiske studiet. De juridiske dommerne kunne derfor lett tenkes å overkjøre legmennene med subtile argumenter hvis de skulle ha sittet sammen.

Og debattene blant legfolkene i juryen kan godt ha vært av blandet rasjonell karakter. Noen kan for eksempel ha brukt «magefølelse», uten å kunne redegjøre for hvorfor de har falt ned på sitt standpunkt. Dette ville vært pinlig hvis det ble kjent, og kunne undergrave legitimiteten til juryen. Den siste jurybehandlingen før juryens avskaffelse demonstrerte dette: Eirik Jensen ble av juryen frikjent for narkoimport, men dømt for grov korrupsjon. Uten begrunnelse kan man undre seg om ikke disse to konklusjonene er innbyrdes inkonsistente?

Samtidig må opplysningsoptimistiske forestillinger ha ligget til grunn for at juryens begrunnelser kunne holdes hemmelig: Forestillingen om at alle mennesker har sunn fornuft, og at hvis de tar på seg en dommerkappe, vil de kunne heve seg opp over sine subjektive perspektiver, slik Hume tenkte. Mer tvilsomme er Rousseaus forestillinger om en allmennvilje: At det i juryen skal skje en frigjøring av en fellesvilje som nærmest er guddommelig klok, en vrangforestilling som førte til disse forferdelige hendelsene i den franske og den russiske revolusjon. En slik allmennvilje trenger ikke å begrunnes: Den har en intuitiv karakter.

Et optimistisk tegn

Men nå vet vi at juryer de facto i blant tar feil. De har ingen guddommelig klok allmennvilje. Og i et liberalt demokrati godtar vi ikke Snåsamann-aktige, intuitive begrunnelser. At det har kommet et voksende krav om å kreve rasjonelle begrunnelser for alle domsslutninger, er et tegn på økt opplysning og rasjonalitet i samfunnet.

Så hvorfor har ikke dette bare medført den endring at vi fortsetter med den gamle juryordningen med det ekstra krav at juryen skal gi en begrunnelse?

I et rettssystem kommer vi ikke fra at begrunnelser må uttrykkes gjennom et juridisk begrepsapparat. Det er neppe nok med en juridisk rettsbelæring før juryen begynner å vurdere og begrunne en dom. Derfor er den nye meddomsretten som erstatter juryen, der to fagdommere og fem legdommere utgjør retten, et klokt system. Det er allerede testet i tingretten.

Hva da med innvendingen om at legdommerne kan bli overkjørt av fagdommerne – det opprinnelige argumentet for en separat legdommerjury? Til det er å svare at det er grunn til å anta at forholdet mellom legfolk og jurister i dag er annerledes enn på 1800-tallet. I dag er samfunnet generelt mer rasjonelt enn den gang (sic!). Vi tror for eksempel ikke at kvinner er mindre rasjonelle enn menn. Legfolkene selv har i dag et høyt utdanningsnivå. Det er aldri blitt produsert så mange bachelor- og master-kandidater. Og ikke-akademikere har skaffet seg mer enn nok selvfølelse til å gjøre opprør mot eliter.

Slik er avskaffelsen av jury og innføring av en ny ordning i lagmannsretten med to fagdommere sammen med fem legdommere – i tillegg til at det skal gi økt rettssikkerhet, og på tross av alle vaksinemotstanderne, og på tross av at det ikke er populært å være optimist i en klima-apokalyptisk tid – et generelt optimistisk tegn på økt rasjonalisering av samfunnet: Endelig må alle statsmaktene gi rasjonelle begrunnelser.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden