DEBATT

Straff eller hjelp?

DEBATT: Vi må våge å tenke nytt om hvordan vi behandler pedofile som ønsker å avstå fra overgrep.

Publisert Sist oppdatert

En «MAP» er en «minor attracted person». Begrepet brukes av interessegrupper som arbeider for å hjelpe pedofile, som en mindre stigmatiserende samlebetegnelse for personer som opplever seksuell tiltrekning mot mindreårige. For å tydeliggjøre at det kun er snakk om legning, og at personene ikke begår overgrep, utvides betegnelsen iblant til «NOMAP»: Non-offending minor attracted person.

MAP-begrepet har ikke vært en stor suksess. Holdningene mot pedofile er sterke, og forsøk på å redusere stigmaet er sjelden velkomment. Kort tid etter at MAP-begrepet ble kjent på nettet, ble bilder av et påstått «MAP Pride-flagg» sirkulert, med advarsler om at pedofile forsøkte å «rebrande» seg selv for å vinne innpass i LHBTQ-miljøet. Det angivelige forsøket på å utvide identitetspolitikkens frontlinjer til å omfatte pedofile, var aldri reelt, men derimot et uttrykk for det motsatte: En grunnleggende frykt for normalisering av pedofili som legning og styrking av pedofiles rettigheter.

Forståelig, men unyansert

Det er åpenbare grunner til at folk tradisjonelt ikke har stått på barrikadene for pedofiles rettigheter. Den pedofile driften er opphav til grusomme handlinger, som rammer de mest sårbare blant oss. Den umiddelbare avskyen mange av oss kjenner på i møte med pedofile, er derfor forståelig, men like fullt unyansert: Ingen velger å bli pedofil. Mange pedofile har selv blitt utsatt for overgrep, og enten det skjer gjennom arv eller miljø, er det å bli tildelt en pedofil legning ikke et uttrykk for en ondsinnet handling, men snarere en høyst ufrivillig billett til utenforskap og sorg.

Et pedofilt menneske er derfor i utgangspunktet ikke en person som fortjener vår fordømmelse, men derimot et offer for en ufattelig skjebne, som fortjener vår sympati. Samfunnet bør skille skarpt mellom pedofile overgrep og pedofili som legning. Og vi bør gjøre det vi kan for å imøtekomme godsinnede pedofile, som ønsker å være lovlydige «NOMAPs». Det kan innebære å gjøre endringer i et lovverk som gjør det vanskelig å tenke nytt om hvordan vi behandler pedofile.

Barnedukkedommen

I den såkalte «barnedukkedommen» ble en mann nylig dømt til 60 dagers betinget fengsel for å ha innført en sexdukke med barnlige proporsjoner, samt besittelse av animerte bilder og skriftlige skildringer av barn i seksualiserte positurer. Mannen ble dømt etter straffelovens § 311, som forbyr befatning med ulike former for «fremstillinger som seksualiserer barn». Bestemmelsen omfatter blant annet produksjon og besittelse av barnepornografi, og i tillegg ulike former for fiktive fremstillinger av barn, så lenge fremstillingen er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner.

Forbudet mot fiktive fremstillinger som seksualiserer barn, skiller seg fra øvrige straffebud rettet mot pedofile, ved at det også rammer handlinger som ikke involverer ekte barn. Forbudet rammer fremstillinger i alle former – som dukker og andre fysiske fremstillinger, lyd, tekst, bilde, animasjon osv. – og er ikke begrenset til fremstillinger av barn som eksisterer i virkeligheten. Straffebudet rammer derfor også rene fantasiskildringer av oppdiktede barn. Bestemmelsen har tidligere blitt benyttet for å straffe personer som har delt oppdiktede, personlige fantasier med andre pedofile på lukkede chatforum.[1] I prinsippet vil også et dagboknotat som skildrer erotiske følelser mot barn kunne være omfattet.

Færre eller flere overgrep?

Ettersom forbudet gjelder uavhengig av om reelle barn er involvert, kan begrunnelsen virke vanskelig å få tak på. Det finnes tilsynelatende ingen sammenheng mellom handlingen som straffes, og handlingen vi ønsker å verne samfunnet mot: Faktiske overgrep mot barn. Er det egentlig et problem om pedofile søker alternative kanaler for å få utløp for sine lengsler?

En mulig begrunnelse kan være at fremstillinger som seksualiserer barn generelt kan bidra til å normalisere, og kanskje til og med øke, dragningen pedofile opplever. Et forbud mot fiktive fremstillinger kan dermed bidra til å forhindre overgrep. Kripos har lenge ment at forbudet kan ha en slik effekt, og dette var også tanken da det danske straffelovrådet vurderte om det var grunn til å kriminalisere seksualiserte barnedukker og andre former for «børneerotika». Straffelovrådet fant imidlertid ikke vitenskapelig belegg for at dukker og andre former for barneerotikk kan lede pedofile til å begå overgrep.[2] Dette er grunnen til at man i Danmark ikke har et tilsvarende forbud som i Norge.

Skal vi tro noen eksperter, som psykolog Pål Grøndahl, kan sexdukker tvert imot virke forebyggende mot overgrep. Grøndahl viser til at sexdukker kan fungere som et substitutt for reelle overgrep, og ønsker å se på muligheten for at sexdukker kan gis på resept ved behov. Forbudet mot fiktive fremstillinger som seksualiserer barn kan derfor i verste fall føre til flere overgrep.

Overraskende ukontroversielt

Satt på spissen, snakker vi altså om en lovbestemmelse som gir en straff på inntil tre års fengsel, simpelthen for at personer med en bestemt seksuell orientering uttrykker sine innerste tanker og følelser. Et straffebud rettet mot handlinger som ikke involverer andre mennesker, som i beste fall har en høyst indirekte virkning på den generelle faren for overgrep i samfunnet, og som i verste fall fører til flere overgrep.

Man skulle i utgangspunktet tro at en slik lovbestemmelse var kontroversiell, og i alle fall at konsekvensene av forbudet var grundig utredet. Forarbeidene til straffeloven § 311 er imidlertid tause om hvorfor også fiktive fremstillinger skal være forbudt, utover det at animerte fremstillinger ble ansett som barnepornografi etter den forrige straffeloven, og at man ønsket å gi straffebudet et bredt nedslagsfelt.[3] Og skal vi tro politikerne fra landets største partier, er det ingen grunn til å undersøke spørsmålet nærmere. Høyres svar til Grøndahls forslag om å se på muligheten for å gi barnedukker på resept, er betegnende også for reaksjonene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:

«Det får være grenser for hva man har toleranse for og dette er kilometervis over den grensen.»

Ikke overraskende går Fremskrittspartiet hakket lenger. Helsepolitisk talsperson i partiet, Åshild Bruun-Gundersen, uttrykker sitt syn på forslaget slik:

«Jeg blir fysisk uvel av å lese sånne forslag. Pedofili er noe av det mest grusomme som finnes. De bør straffes for gjerningen av å bestille en seksualisert dukke av barn, og settes under konstant overvåkning. Aldri i verden om staten skal legitimere sexdukker av barn.»

Straff eller hjelp?

Politikernes kraftige og bastante reaksjon på noe som kan være et konstruktivt forslag i kampen mot pedofile overgrep, kan virke vanskelig å forstå. Svaret er nok så enkelt som at politikken rettet mot pedofile i større grad er drevet av følelser enn fornuft. Den reelle begrunnelsen bak forbudet mot fiktive fremstillinger som seksualiserer barn, er trolig upåvirket av forskning, og finnes i dypet av folkesjela: Pedofilien som drift anses som så urovekkende og avskyelig at vi ønsker å forby alle handlinger forbundet med den. Vi ønsker ikke å vite av at pedofili eksisterer – derfor kriminaliserer vi alle uttrykk for fenomenet. Vi ønsker, kanskje aller helst, å forby pedofili som legning i seg selv.

Tanken kan virke besnærende, men det er lite som tyder på at vi noensinne vil kunne greie å straffe oss vekk fra pedofili som fenomen. Vi må erkjenne at erotiske lengsler mot barn kommer til å eksistere i noen mennesker. Spørsmålet vi må stille oss, er hvordan vi kan sørge for at pedofilien gir seg utslag i så få overgrep som mulig. Skal vi greie det, må vi våge å se på andre virkemidler enn bare straff.

Det er derfor bra at politikerne nå retter fokus mot det manglende behandlingstilbudet for pedofile i helsevesenet. Som ledd i regjeringens «opptrappingsplan mot vold og overgrep», åpnet helseminister Bent Høie nylig Norges første senter i det som etter hvert skal bli et landsdekkende tilbud for personer som frykter at de kan begå seksuelle overgrep mot barn. Det er et steg i riktig retning.

Spørsmålet er om ikke vi bør gjøre mer. Som Høie selv har påpekt tidligere, viser forskning at ett av de største hindrene for å oppnå en god behandling av pedofile, er «frykt[en] for sosiale og juridiske konsekvenser og personlig skam». En skam som ofte blir så stor at pedofile lukker seg inne – i seg selv eller lukkede nettforum – i stedet for å oppsøke hjelp.

Det er ikke godt å si hvordan gjerningsmannen i barnedukkesaken reagerte da han fikk sin straff, men det er vanskelig å se for seg at han ble vennlig innstilt overfor det norske samfunnet, og at han nå er førstemann i køen for å benytte seg av statens nye tilbud. Vi må huske på at straff er mer enn bare boten, eller oppholdet på fengselscella: Straff er kanskje først og fremst sosialt stigma. Og for seksuelle forbrytelser, og pedofili i særdeleshet, er stigmaet aller størst. Vi må etterstrebe en åpen holdning til pedofile ikke-overgripere. Og vi må unngå å støte dem vekk fra samfunnet gjennom forbud som ikke tjener en hensikt.

Det er åpenbart også vanskelig å finne ut hvordan behandlingstilbudet for pedofile kan bli bedre, når potensielle behandlingsmetoder er kriminalisert. Vi kan ikke la våre umiddelbare moralske innskytelser forhindre at fagområdet utvikles. En helhetlig strategi for å redusere faren for pedofile overgrep, bør inneholde både løsninger for hvordan vi kan redusere stigmaet pedofile opplever i møte med omverdenen, og forskning på alternative behandlingsmetoder.

En nødvendig start vil være en grundig evaluering av forbudet mot fiktive fremstillinger som seksualiserer barn.

Fotnoter

[1] Blant annet i Follo tingretts dom 19. april 2013. Dommen ble anket, men nektet fremmet av Borgarting lagmannsrett.

[2] Se masteroppgaven «Fiktive fremstillinger som seksualiserer barn», 25. april 2018, juridisk fakultet UIO: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/62628/690.pdf?sequence=1&isAllowed=y, side 33.

[3] Se Ot.prp. nr. 37 (2004-2005), særlig punkt 3.8.