Kronprinsen gjør jobben sin

Kronprinsen fronter norsk politikk overfor utlandet. Tanken om at han skulle avholde seg fra det akkurat når det gjelder utenlandskabler, er både problematisk og upraktisk.

Publisert   Sist oppdatert

Kronprins Haakon har igjen har utført en av sine kjerneoppgaver på vegne av Norge, nemlig å representere kongeriket overfor utlandet, denne gang i form av et intervju med den tyske publikasjonen Der Spiegel.

Der Spiegel spør Kronprinsen om Norge kan bli Europas batteri, og Kronprinsen svarer at en kabel da ikke er nok, men at det er en start. Kronprinsens variant av «klarer du én, klarer du to», synes uskyldig nok, men har skapt både overskrifter og engasjement i sosiale medier.

«Kronprins Haakon ønsker seg flere kraftkabler til Tyskland» erklærer ABC Nyheter. Republikanerne i Bergens Tidende får umiddelbart republikken i hodet igjen, og begrunelsen denne gang er at Kronprinsen ikke må «drive med politikk».

På Facebook skriver tidligere redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen – ellers en slags kongevenn, slik det i blant kan finnes blant dem som gleder seg over kommunistenes konge – at Kronprinsens uttalelse til Der Spiegel er konstitusjonelt mer problematisk enn prinsesse Märtha Louises romanse med Durek Verrett.Rødts ordførerkandidat i Stavanger, Mímir Kristjánsson, er blant dem som støtter sin gamle sjef med en tommel opp.

Et annet sted på Facebook ser tidligere Høyre-rådgiver Torbjørn Sølsnes Kronprinsens uttalelse som problematisk for monarkiet. FrPs stortingsrepresentant Roy Steffensen gir sin tilslutning.

Et perspektiv

Jeg kan være enig med Braanen i at vår prinsesses romanser, sin underholdningsverdi til tross, ikke egentlig har noen konstitusjonell betydning overhodet. Slik sett vil nesten hva som helst være mer problematisk, rent konstitusjonelt. Men det Kronprinsen har sagt, er ganske uproblematisk, og det bør være klart for alle som ikke har hodet fullt enten av republikk eller av utenlandskabler.

For hva er det Kronprinsen har sagt? Han blir altså spurt om Norge kan være Europas (grønne) batteri, og svarer:

«That's definitely a perspective. Germany and Norway already cooperate. In the North Sea a power cable is being laid linking the two countries.»

Kronprinsen følger opp med å si at Tyskland har mye vind- og solkraft, som vi kan importere til Norge når det blåser og er sol, og dermed lagre vann i magasinene våre, mens Tyskland kan importere vannkraft når det er vindstille og regn. Dette er en beskrivelse av batteritanken. Så legger han til:

«One cable is not enough, but it's a start.»

Ja, Norge som grønt batteri for Europa er et perspektiv. Det er et diplomatisk svar fra Kronprinsen – for det er ikke bare ett perspektiv, det er den sittende regjeringens perspektiv. I en tale i 2015 sa for eksempel daværende EØS- og EU-minister Vidar Helgesen følgende:

«Norway is one of Europe's green batteries. To this end, electricity interconnection capacity between Norway and the rest of Europe is being expanded.»

Gjeldende norsk politikk

Kronprinsen går ikke så langt. ABC Nyheter har heller ikke dekning for å si at han ønsker seg flere kraftkabler; han påpeker bare at én kabel ikke er tilstrekkelig til å gjøre Norge til et fungerende batteri for Europa. Men om han hadde gjort det, hadde det altså vært offisiell norsk politikk han beskrev, med bred tilslutning i Stortinget. Norsk politikk i dag er nemlig at vi har kabler under bygging, og at nye kabler kan vurderes når vi har høstet erfaringer med disse.

De fleste av Kronprinsens kritikere er formodentlig i prinsippet kjent med at kongefamilien ordinært nettopp støtter opp under vedtatt norsk politikk i utlandet. Argumentet later derfor til å være at denne saken er spesiell, fordi den er så politisk splittende og betent – og at Kronprinsen dermed «bedriver politikk» når han ymter frempå om at gjeldende norsk politikk er et mulig perspektiv på saken.

Men dette er selvsagt å snu hele saken på hodet. Kronprinsen gjør det som er alminnelig sedvane – han fronter, i generelle termer, norsk politikk. Det skal i utgangspunktet ikke være kontroversielt, og spesielt når det han sier, har så bred parlamentarisk forankring som det har.

Skulle han sagt noe annet, eller valgt å unnlate å fronte norsk politikk i et slikt intervju, ville det nettopp innebære å bedrive privat politikk: Han måtte da bestemt seg for at kritikerne av dagens politikk, til tross for at de parlamentarisk sett står svakt, enten har stor nok folkelig støtte eller gode nok argumenter til at denne saken er annerledes.

Slikt blir det fort politikk av. Det ville gi helt tilfeldige og problematiske unntak fra det som ellers er kongefamiliens rolle, og det ville være upraktisk om Kronprinsen ikke skulle kunne fronte norsk politikk uten å foreta en meningsmåling både blant folket og kommentariatet.

Men denne saken er ikke annerledes, og en som skal ha honnør for å forstå nettopp det, er Senterpartiets Sigbjørn Gjelsvik, som til ABC Nyheter uttaler at det er Kronprinsens jobb i utlandet «å representere staten Norge sitt syn, og det er også det han gjør her» – før han føyer til at han selv har et annet syn.

Kabelmotstandernes konge

Men hvis eksistensen av motstand mot en gitt politikk skulle være et tilstrekkelig argument for at kongefamilien måtte avholde seg fra å støtte norsk politikk i utlandet, er det ikke mye de fikk gjort.

SV ble for eksempel stiftet på motstand mot NATO, men de fleste forstår at det har vært Kongens jobb å slutte opp om vår allianse i utlandet. Innenrikspolitisk er det mange som er kritiske ikke bare til innvandring, men også til innvandrere og ikke minst til islam. Kongens store tale i 2016 provoserte nok noen av dem – men representerte regjeringens vedtatte politikk og et bredt flertall i parlamentet på en god måte. Og gjorde at en kongefamilie som tidligere har gjort et poeng av å være kommunistenes konge, for alvor også ble norske muslimers konge.

Selvsagt skal Kongen og Kronprinsen ikke bedrive partipolitikk, og de skal søke å uttale seg på en måte som samler, ikke splitter – også om eller når det er deres jobb å formidle norsk politikk i utlandet. Iblant innebærer det selvsagt også å utøve en viss fingerspitzgefühl på hva som er egnet til å vekke anstøt. Men når reaksjonene kommer så kraftig nå, er det ikke fordi Kronprinsen har sagt noe problematisk; det er fordi overespente kabelmotstandere både ser bort ifra vedtatt norsk kabelpolitikk og sedvane for kongefamiliens virke og tolker en diplomatisk uttalelse om Norge som potensielt batteri for Europa mye lenger enn det er grunnlag for. Samtidig står republikanere til høyre og venstre klare til å blåse saken ut av proporsjoner.

Jeg skjønner at både republikanere og kabelmotstandere er litt hissige på avtrekkeren om dagen. Men denne saken er storm i et vannglass. Kronprinsen er fortsatt også kabelmotstandernes kronprins – og får de flertall etter neste valg, vil han nok lojalt formidle også eventuell ny norsk politikk på en diplomatisk måte overfor utlandet. Vi kan alle trygt gå tilbake til å snakke om prinsessen og sjamanen.