Ideer

Kafka på prærien

Bilde: Wing Chi-Poon / Wikimedia Commons [CC BY-SA 2.5]

Den amerikanske kulturkampen er surrealistisk: Du er skyldig i fornærmelser, men får aldri skjønne hvorfor.

Min hjemby i Oklahoma har en tvilsom historie: Her er en gate oppkalt etter en Ku Klux Klan Grand Dragon som var professor på universitetet her. Frem til 1949 var byen forbudt for svarte etter solnedgang. Hit ble indianerne drevet til da europeerne fant ut at de likevel ikke så nytten i å sivilisere villmennene. Tusener døde under det som ble kjent som The Trail of Tears.

Thanksgiving er med andre ord en spesiell opplevelse i Oklahoma. Vi er også en av de mest religiøse statene i Amerika, ground zero for the War on Christmas, hvor man med god treffsikkerhet kan plassere folks politiske tilhørighet etter om de ønsker deg Merry Christmas eller Happy Holidays. Det er stort flertall av de første.

Men én ting har vi her i Oklahoma: Vi har en sivilisert måte å omgås hverandre på. Denne staten ble dannet av tilflyttere som ikke hadde mye annet enn såkorn, planker, kopper og kar. Man overlever bare på prærien om man holder sammen og er sterk i troen; den sterkeste institusjonen er fremdeles kirken, arenaen par excellence for å bygge sosial kapital. Derfor er det desto mer overraskende at mine medborgere overveldende stemte for Donald Trump.

Donald Trumps varemerke er «fake news». «Fake news» handler ikke først og fremst om fakta, det handler om hvem som får delta i debatten. Når Trump stempler media som «fake news», er det for å diskreditere meningsmotstandere. CNN skal stenges ute for de er for venstrevridde. Hillary er crooked. Ikke les det som står i Washington Post, for de er håndlangere for demokratene. FBI lyver fordi de er en del av the deep state.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Skeptisk til universitetene

På den amerikanske venstresiden er ekskluderingsstrategien annerledes. Der skal konservative populister hindres fra å snakke på universiteter, og elever skal skjermes fra støtende litteratur, slik som Robinson Crusoe med sine tre hundre år gamle holdninger til minoriteter.

Akademikere som går utenfor venstresidens ortodoksi, kan bli presset til å slutte i jobben — slik som ekteparet Christakis ved Yale, etterhvert godt kjent for norske debattanter, som kom i skade for å mene at det ikke var universitetets oppgave å bestemme hva som var passende Halloween-kostymer, og at studentene måtte være i stand til å ta debatten selv.

Det er ikke langt derfra til at mine fakta er like gyldige som dine.

Slike akademiske overgrep rapporteres i høyresidens presse. Da er det ikke så rart at et flertall av republikanerne mener universiteter påvirker USA på en negativ måte. I etterkrigstiden fokuserte den tyske akademiske venstresiden på hvor viktig det var å snakke sammen slik at vi kunne unngå en ny Hitler. Deres moderne amerikanske motstykker er opptatt av det motsatte, og de fikk Trump.

Første postmoderne presidenten

Trump er blitt kalt den første postmoderne presidenten. I modernismen var søken etter erkjennelse og moral noe menneskene hadde felles: Fremgang var et felles prosjekt.

Det forandret seg etter andre verdenskrig og med kulturrevolusjonene på sekstitallet. Ideen om et felles program ble erstattet av individuelle narrativ — min historie er like gyldig som din. Det er ikke langt derfra til at mine fakta er like gyldige som dine.

Vi ser det i Norge også. Arbeiderpartiets fall er et uttrykk for slutten på «ismene», de store, organiserte ideologiene som skulle bringe samfunnet i takt fremover. Det er ikke tilfeldig at Erna Solberg og Jonas Gahr Støre ser ut som om de har tatt feil av hverandres partier, at partimedlemskap er for nedgående, og at det nå er «narrativer», ikke de store diskusjonene, som fenger publikum på Facebook. Året 2017 var det første hvor de norske politiske partiene for alvor opptrådte som egne TV-produsenter, for å sende ferdiglagde «pakker» til riksmedia, og for å legge ut propaganda, til forveksling lik nyheter, på sosiale media.

Du er skyldig

Dagens kulturkamp handler om å ekskludere de man ikke er enig med fra debatten. Når opponentene er stilnet, har man vunnet.

Slik ekskludering er en bølleteknikk som unge politikere advares mot. Det er som å si at de som vil ha strengere asylkrav bare er sinte menn, at Jonas Gahr Støre er for rik til å lede Arbeiderpartiet, eller at du ikke kan ha meninger om norsk kultur fordi du er fra Pakistan. Eller at det bare er hvite, eldre menn som synes det er greit at finansministeren kler seg ut som indianer. Allerede Aristoteles advarte oss mot å argumentere på denne måten fordi det stopper debatten uten at man kommer til en løsning.

Du er skyldig, men får aldri skjønne hvorfor.

Dersom man må være medlem i en gruppe for å ha rett til å ha en mening, har vi et demokratisk problem. Det siste her jeg bor er at dersom noen fra en minoritet sier du har sagt noe støtende, da skal du si unnskyld uansett hva du har gjort. Slik har minoritetene monopol på å bestemme hva som er moralsk, vi andre får ikke uttale oss.

Det blir den fullkomne surrealisme, slik Franz Kafka beskrev det i Prosessen: Du er skyldig, men får aldri skjønne hvorfor.

Leke med andres kulturer

Det er riktig å debattere hvorvidt cowboyer skal få kle seg ut som indianere, både i Norge og i Oklahoma. Her på sistnevnte sted, hvor vi faktisk har begge deler, er ikke folk så hårsåre som vi så tendenser til i Norge i høst før opinionen vendte seg mot identitetspopulistene og det sunne bondevettet vant frem og utkrystalliserte seg i en ung norskindianer som påpekte at man ikke kan leke cowboy og indianer uten indianere.

Dersom barna våre lærer at andres kultur ikke skal røres, får vi et samfunn som virkelig blir segregert. Ikke bare fysisk, slik vi hadde det i Oklahoma før krigen, men mentalt.

Det er gjennom å leke med andre kulturer man lærer om dem. Uten Carl Barks’ historier vet jeg ikke om jeg hadde blitt interessert i Latin-Amerika (hvor Donald var utvikler og nevøene underutviklere) og endt opp i utviklingsarbeid. I dag vet jeg at indianere ikke ser ut som Sølvpilen og bor i teepee, men jeg tror ingen tok skade av at jeg levde i den villfarelsen da jeg var ti år gammel. Jeg er stolt over at en hel verden har blitt kjent med Norge etter å ha sett Frozen, selv om filmen sliter med både historisk og kulturell presisjon. Når en cowboy fra indianerstaten Oklahoma joiker på Stjernekamp, har vi kommet langt.

Tok kvinnen, ikke ballen

Det er mulig jeg tar feil. Men det må ikke være slik at jeg har feil fordi jeg ikke er indianer eller LGBT eller kvinne. Jeg må få være med i debatten.

Her i byen vår har lokalavisen færre og færre abonnenter, og det er ikke der debatten finner sted.

Vi må ikke skape norske versjoner av Rebecca Tuvel, et annet nå notorisk kasus, den amerikanske filosofen som ble utsatt for en faglig heksejakt etter å ha publisert en artikkel som argumenterte for at dersom det er greit for gutter å definere seg som jenter, så må det være greit for hvite å definere seg som svarte. Slikt ble for mye for en venstreside som baserer identiteten sin på likestilling mellom kjønnene, men beskyttelse av fargedes rettigheter.

Og de tok kvinnen, ikke ballen. I USA snakker sidene forbi hverandre. Det fins knapt felles nyhetskilder igjen for republikanere og demokrater. Enten ser man på Fox, eller så ser man på CNN, men ikke begge. Her i byen vår har lokalavisen færre og færre abonnenter, og det er ikke der debatten finner sted. Folk får i stedet nyhetene på Facebook, hvor de hører til grupper de allerede er enige med. Slik blir den offentlige samtalen borte.

I Norge har man fremdeles redaktører og programledere som evner å bringe sidene sammen til saklig debatt. Å snakke sammen er en viktigere norsk verdi enn brunost på skolematen, og en vi må holde fast på.

Men den verdien er utryddingstruet. Jeg tror ikke Nettavisen var interessert i en dialog om miljøpolitikk med Lan Marie Ngyuen Berg da de tidligere i år gikk etter henne for å bli kjørt rundt i tjenestebil samtidig som hun arbeidet for mindre bilbruk.

Når personfokuserte artikler brukes som click-bait på sosiale media, styres debatten fra sak via person til identitet. Slik defineres en hel gruppe av folket som «de andre», de som tar feil rett og slett fordi de tilhører De grønne, Arbeiderpartiet, eller truer den norske nasjonen gjennom å utvanne nasjonalkulturen, hva enn den måtte være.

Norsk bondevett

I den norske debatten ser det ut til at bondevettet for øyeblikket holder stand mot identitetspolitikken. Men i et land som liker å importere kultur fra USA, hvor lenge vil det vare?

For hvis høyrepopulistene legger seg på «urnorsk» identitetspolitikk, vil ikke venstrepopulistene holde tilbake med å ta opp fakkelen til amerikanske akademiske foregangspersoner. Da blir det Stavrum mot MDG-Lan, ungt mot gammelt, etnisitet mot kultur. Og ikke bensin mot Tesla, som er det som skal avgjøre om vi har en jord å bo på i fremtiden.

Bondevettet sparte oss fra revolusjon og fascisme.

Norge har frem til nå vært et prakteksempel på det moderne prosjektet. Sammenlignet med andre land har vi hatt en homogen befolkning, en felles forståelse av historie og kultur, en felles common sense som faller sammen med høye nivåer av tillit og sosial kapital. Vi har lett for å samles om nasjonale mål, samtidig som bondevettet sparte oss fra revolusjon og fascisme.

Hvor vi går nå, avhenger av hva identitetspolitikk betyr i Norge i dag.

Ungdomsopprør

En forklaring på dagens identitetspolitikk er at den representerer ungdommens forsøk på å distingvere seg fra de voksne. Det er ikke noe nytt. Det være seg Elvis, flower power, punk eller Snapchat, ungdommen har – heldigvis – alltid søkt å skape sine egne arenaer. Helikopterforeldre og prestasjonsjag var i ferd med å skape en ungdomsgenerasjon uten opprørstrang, og kanskje er identitetsargumentasjonen pendelen som svinger tilbake og frigjør den norske ungdommen fra de voksnes rasjonalitet.

Men da må de voksne oppføre seg voksent. I USA er det professorer i fast stilling som hisser frem den kulturelle splittelsen, evangeliske ledere har oppdaget at det er bedre business i identitetsopprør enn bibeltolkning, og Fox News har vokst over alle forventninger gjennom å dyrke, paradoksalt, majoritetens offerrolle. Det er ikke slik et ungdomsopprør ser ut.

Neste generasjons rasisme

En annen forklaring, som er mørkere, men som passer bedre her i USA, er at identitetspolitikken er millenniumsgenerasjonens rasebevissthet. Når rasebevissthet brukes til å ekskludere andre, er det rasisme. En ikkevoldelig og demokratisert sådan, som slår i alle retninger, men likevel: Jeg oppdro barna mine til å være fargeblinde. Det å si at man er fargeblind, er nå en fornærmelse, det betyr at man ikke respekterer etnisiteters krav på å definere sin egenart uten innblanding av de som ikke er av samme rase.

For oss middelaldrende er denne redefineringen av rase like forvirrende som at unge jenter klistrer Barbie-bilder av seg selv på Instagram. Vi trodde kvinnekamp handlet om å ikke objektivisere kvinnen. Men objektivisering ser ut til å være greit så lenge det er kvinner som gjør det selv. For meg ser ut som om gutta har vunnet en kinesisk, wait-them-out seier.

Den neste generasjonen ser ikke ut til å ville ta over kampen.

På samme måte gir identitetspolitikerne høyrepopulistene en gavepakke: Se, de fargede vil jo være for seg selv. Slikt er skremmende når man bor i en stat hvor det bare er et par generasjoner siden Roy Moores kulturelle verdier ville vært par for the course.

Det er muligens nettopp det som opprører oss progressive voksne: Vi har stått på barrikadene for inkludering, for LGBT-rettigheter og for et flerkulturelt samfunn, på samme som våre foreldre sto på barrikadene for kvinnefrigjøringen.

Den neste generasjonen ser ikke ut til å ville ta over kampen. For å sloss for rettferdighet, må man først fokusere på hva rettferd er. Man kan ikke begynne med eget narrativ og egen urett. Et samfunn blir ikke rettferdig av at vi sitter i hvert vårt hjørne og klager. Et samfunn blir rettferdig av at vi jobber sammen for rettferdighet, på tvers av, og med respekt for, våre forskjeller.

Vår egen Trump

En offentlighet basert på narrativer er ikke i seg selv er et problem. Fra adferdspsykologien vet vi at det å prøve å overbevise meningsmotstandere med rasjonelle argumenter gjerne fører til at de graver seg dypere ned i skyttergravene.

Da bereder de grunnen for vår egen Trump fra høyresiden.

Niels Bohrs dictum om at det motsatte av en stor sannhet er en annen stor sannhet, har ikke bare fått vitenskapelig belegg, det ser ut til at det samme gjelder for små sannheter. For å overkomme dette, kan narrativer hjelpe meningsmotstandere å stille seg på hverandres ståsted og åpne en dialog som ellers ville vært fruktløs. Man kan ikke ha empati med et logisk argument, men man kan ha empati med et annet menneske.

Det er de konfliktbaserte narrativene som er problemet. Når man erstatter «Jeg mener X og her er mine argumenter» med «Jeg er X og jeg er fornærmet over at du mener B», har man pervertert en ellers lovende diskusjonsteknikk som kunne ledet til felles erkjennelse og fremgang.

Ingen vinner på en politisk diskusjon hvor det viktigste ikke er sak, men å delegitimere motstanderne. Dersom venstresiden i Norge klarer å overbevise oss om at man må være medlem i en gruppe for å være meningsberettiget, da bereder de grunnen for vår egen Trump fra høyresiden. Og som vi ser her i USA: Kommer vi dit, er det for sent å si at nå må vi alle snakke sammen igjen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden