Menneskerettigheter i annen rekke

Uganda og Rwanda er eksempler på at vestlige donorer ser gjennom fingrene med autoritært styre og militære eventyr i naboland, så lenge økonomisk vekst oppnås.

Publisert Sist oppdatert

Enkelte mottakerland er bedre enn andre på å fremstille seg selv som uvurderlige for bistandsgivere. Sikkerhetspolitisk samarbeid og økonomisk vekst er faktorer som bidrar til at vestlige giverland anser et mottakerland som såkalt «donor darling» (donor-yndling), altså land man kan vise til for å rettferdiggjøre bistand generelt.

Problemet er at den økonomiske veksten man ser i enkelte land ofte kommer til tross for bistanden. Dessuten kan status som donor darling ha svært negative konsekvenser for et lands demokratiske utvikling.

Uganda: Den nødvendige partneren

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her