Nevrotisk kvinnfolk svarer selvtilfreds jypling

Pål Mykkeltveit bør spørre seg hva vi gjør dersom det viser seg at det er den mannlige narsissisten som trives best under dagens frihetsideal.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg får begynne med å takke Pål Mykkeltveit for å ha tatt seg bryet med å kikke i min ferske bok Den fordømte friheten. Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni. Det ironiske med anmeldelsen hans er nemlig at jo mer iherdig han forsøker å motbevise eksistensen av det frihetsidealet jeg kritiserer i boka, desto mer fremtrer han som et skrekkeksempel på det samme idealet.

Etter bare å ha lest noen få setninger, gjetter Mykkeltveit seg fram til at forfatteren «ville skåret høyt på nevrotisisme på en personlighetstest». Dette begrunnes med at han selv ikke forstår hvordan det hverdagslige eksempelet jeg bruker som inngang til bokas tema – å booke et hotellrom til en feriereise – kan fremkalle beslutningsvegring, tvil, og til og med skam.

Og slik fortsetter han. Også når han begynner å skrape i overflaten av kapitlene som beskriver hvordan måten vi i dag snakker om frihet på, bidrar til at mange skammer seg over ikke å være unike, lidenskapelige eller lykkelige nok: Mykkeltveit har aldri følt noe press om å skulle utmerke seg eller å bli lykkelig. Han har aldri tvilt på hva han skulle velge eller uroet seg for om han valgte rett. Ikke har han skammet seg over ikke å leve opp til egne, eller andres, forventninger heller. I motsetning til den nevrotiske forfatteren, er han nemlig ikke opptatt av hva andre synes om ham. I stedet lytter han til sin indre stemme, som alltid gir ham et klart svar.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her