Debatt

Kalifatets kvinnelige ansikt

Bilde: Pixabay

Kvinnene som reiste til Syria for å tilslutte seg IS ønsker å vende hjem til Europa. Vi må møte dem som det de er: islamistiske fremmedkrigere.

Europa står overfor et nytt dilemma: hva skal vi gjøre med fremmedkrigerne som ønsker å vende hjem etter den Islamske statens fall? Siden utbruddet av borgerkrigen i Syria har flere tusen europeiske islamister – hvorav over 500 er kvinner – sluttet seg til kalifatet. Selve ideen om kvinnelige fremmedkrigere skurrer. Vi er vant til å tenke på kvinner som ofre i konflikt – ikke som hensynsløse, voldsforherligende terrorister.

NRK omtaler gjennomgående de kvinnelige fremmedkrigerne som «kvinner-og-barn», den universelle sivile kategorien fritatt for all skyld. Adjektiv som «lys» og «blond» blir også brukt, som for å gi ekstra troverdighet. Den sentimentale framstillingen er fullstendig blottet for den realpolitiske forståelsen av kvinnenes motivasjon.

Fra Norge kjenner vi best historien om de to Bærumsjentene «Ayan» og «Leila», omtalt i Åsne Seierstads bok To søstre. Det er fremdeles uvisst hvor de to befinner seg etter at de dro til Syria for å slutte seg til kalifatet. Deres historie er ikke unik, men føyer seg inn i en rekke vitnesbyrd om kvinner som har tilsluttet seg verdens mektigste terrororganisasjon. Fellesnevneren? De er ikke hjernevasket, de ble ikke lurt. De reiste av egen fri vilje fordi de ønsket et globalt islamistisk styre.

Menn er krigere, kvinner er sivile

Mannlige fremmedkrigere antas automatisk å ha en politisk, fundamentalistisk religiøs motivasjon – han passer inn i vårt bilde av den onde. Kvinnene på sin side omtales som naive ungjenter på leting etter spenning og kjærlighet. Blottet for rasjonalitet ble de hjernevasket og lurt med på «eventyret» som førte dem i fortapelsen.

Vi liker ikke å tenke på kvinner som utøvere av ondskap. Den kvinnelige terroristen passer ikke inn i våre forestillinger om kvinner som empatiske, pasifistiske omsorgspersoner. Kvinner oppfattes som ofre for vold, ikke utøvere av den. Og ikke minst: det er allmennkunnskap at samfunnsmodellen IS ønsket var ekstremt kjønnssegregert. Kvinnene hadde svært begrensede mulighet til å utfolde seg slik vi i vesten mener at man må kunne for å leve et godt liv.

Derfor er det lett å tro at kvinnene ikke selv valgte å sette seg selv i denne situasjonen. Vi vil så gjerne tro på dem, der de nå trygler om å få komme hjem etter alle sine prøvelser. Det vil være vår største feil.

Kalasjnikover og kvinnefrigjøring

Vi må ikke glemme hva den Islamske stats prosjekt faktisk var. «Støttefunksjonene» kvinnene spilte, som husmødre, logistikkansvarlige og rekruttører, var avgjørende for å etablere kalifatet. Et verdensomspennende islamistisk styre består av mer enn skytevåpen, det krever at noen utfører de daglige gjøremålene. IS-kvinnene utgjorde på mange måter ryggraden i det globale prosjektet. De fikk også makt.

Flere kilder viser at kvinnene utførte logistisk og administrativt arbeid, rekrutterte nye tilhengere (særlig andre kvinner), spredde propaganda, sørget for forsyninger til frontsoldater, de var koner, og mødre for kalifatets neste generasjon. De kunne ha militære stillinger innen det kvinnelig «ordenspolitiet», Al-Khanssaa-brigaden, hvis formål var å fremme sharialov. Mange av IS-kvinnene brukte aktivt sosiale medier til å fremme et fundamentalistisk voldsbudskap, bilder av terrorgruppas grusomheter ble spredt og feiret. Dette er kvinnene vi nå hører om i media, kvinnene som nå lengter etter svenske matbutikker og barnehagedekning. Noen erkjennelse av hva deres handlinger har bidratt til er fullstendig fraværende.

Våre kvinnelige fremmedkrigere

Kvinnene spiller på vår sympati. De insisterer på at de vil reintegreres i samfunnet, at de ikke har gjort noe farlig eller galt. At de har skapt og opprettholdt et terrorstyre blir mindre viktig, når de nå fryser i teltleirene sammen med ofre for deres grusomheter. De mistrives i flyktningeleirene, og vil hentes hjem til livene de frivillig forlot da IS var på frammarsj. Hva skal man ellers gjøre når drømmen om kalifatet ikke gikk som planlagt?

Norske Aisha Shazadi er blant de som hevder de ikke har gjort noe straffbart. Der tar hun grundig feil. Man trenger ikke å ha skutt ned sivile med kaldt blod for å være en fremmedkriger. FN har utvidet definisjonen av en fremmedkriger til en som bistår og deltar i terrororganisasjoner med mål å fremme dens virke. Før hun dro til Syria reiste Shezadi rundt på norske skoler ikledd niqab og frontet islamistisk ideologi. Hun bidro aktivt til radikalisering og rekruttering av norske muslimer til ekstremistiske grupper.

Å være kvinne utgjør ikke et frikort fra å dømmes for medvirkning til terror. Det er antifeministisk å skulle unnskylde IS-kvinnenes handlinger på bakgrunn av deres kjønn. Det er beleilig å kunne spille på moderskap og dårlige kår i flyktningeleirene, men det forandrer ikke det faktum at kvinnene støttet IS til siste slutt. Flere av kvinnene som returnerer fra Syria holder fortsatt totalitær islamistisk ideologi høyt i hevd. Det er naivt å tro at de ønsker å integreres i det norske samfunnet de forlot, et samfunn bygget på verdier de anser som forkastelige.

Formålet med denne teksten ikke er å undergrave de alvorlige forbrytelsene IS har begått mot kvinner. Det finnes utvilsomt også tilfeller der kvinner har blitt lokket inn i organisasjonen og utnyttet, men det favner ikke majoriteten av kvinnene som reiste fra Europa for å bistå IS. Hjernevask-narrativet er en illusjon – lett å kjøpe fordi realiteten bryter så kraftig med våre grunnleggende forestillinger om kvinners natur. Vi må møte de kjønnsstereotype forventningene våre i døren for å akseptere virkeligheten.

IS er slått tilbake, men fundamentalistisk islam lever i beste velgående. IS-kvinnene utgjør etter alt å dømme en sikkerhetspolitisk trussel på lik linje med mannlige fremmedkrigere.

Det kan bli juridisk vanskelig å hindre IS’ kvinnelige fremmedkrigere å returnere til Norge. De er fortsatt norske statsborgere, og vi kan neppe overlate ansvaret for dem til vertslandene på ubestemt tid. Men den varme og tilgivende velkomsten kvinnene ønsker seg vinner vi ingenting på å diske opp med. I likhet med andre terrorister skal de møte rettsstaten.

Kristin Thue er deltager ved årets Civita-akademi og skrev bacheloroppgave om IS’ kvinnelige fremmedkrigere

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden