Kultur

Kalle Løchens ballongferd

Edvard Munchs bestevenn vakte oppmerksomhet i 1891 med et av norgeshistoriens første mediestunt.

Edvard Munchs bestevenn vakte oppmerksomhet i 1891 med et av norgeshistoriens første mediestunt.

«Da jeg vaagned, var jeg simpelthen 1800 Meter ovenfor mine Kreditorer», skrev maleren, skuespilleren, bohemen, spilloppmakeren og nå også journalisten, Kalle Løchen i Christiania Intelligenssedler etter sine 28 minutters fravær av fast grunn sommeren 1891. Løchen innså nok at prosjektet var nokså uvørent, men når luftskipperen Cetti engang hadde bakgrunn både som tryllekunstner, tankeleser, musiker og skuespiller – så var det bare å godta at han også kunne oppheve menneskets lodd.

Selvportrett / Self portrait, 1885
Kalle Løchen: Selvportrett, 1885. Olje på lerret, 145 x 68 cm. Privat eie.

Munch kalte ham malerbegavelse
Francesco Cetti (1860-1925) var, til tross for sitt heller eksotiske slektsnavn, født og oppvokst i Bergen. I byens teatermiljø var også Kalle Løchen (1865-93) en sentral aktør, vel utstyrt med sosiale egenskaper som han fra naturen var. Løchen mente selv han var den beste skuespilleren blant malerne, og den beste maleren blant skuespillerne. I Bergen gjorde han scenisk lykke både som Hamlet og Osvald.

I 1880-årene var han bestevenn med Edvard Munch, og mye tid ble brukt til tidens kjærkomne adspredelse, nemlig å gjøre promenader på hovedstadens paradegate. Munch husket det som at de var «lange rækler» og «ordnet med fremtidens kunst». Sitt eget bidrag til «fremtidens kunst» kan det nok ofte virke som Munch var klar over. At han satte Løchens kunst enda høyere, er noe mindre kjent. Så sent som i 1938 uttalte han:

Kalle Løchen var ubetinget den største malerbegavelse vi hadde her hjemme. Det var enestående og strålende hva han som ganske ung kunstner gjorde. Han var bare 18 år, da han malte bildet fra Malerskolens atelier på Modum – og det er merkverdig moderne i dag, det ligner Cézanne, et ypperlig bilde!

De unge malerne
Munch var som kjent ellers tilbakeholden med berømmelsen til andre utøvere av de skjønne kunster. Et forundringsfullt sammensatt vennskap må det også ha vært. Edvard Munch kan knapt tenkes på en teaterscene, og definitivt ikke i en luftballong. Som unge malere var både Munch og Løchen blant den gjengen som leide atelier i «Pultosten» i enden av Lille Grensen. I dag sitter Christian Krohg utenfor i Asbjørg Borgfeldt, og Per Hurums skulpturskikkelse har utsikt utover Karl Johan og Spikersuppa. I 1880-årene befant Hurum seg derimot innendørs, ivrig beskjeftiget både med sin egen kunst – og særlig andres. Betalingen var det vel heller ikke så farlig med.

Krohg Bohemer 1886
Christian Krohg: Bohemer, 1886. Olje på lerret, 54 x 64 cm. Privat eie.

Om det var Krohgs pedagogiske talent og kunstneriske evne eller velvillige innstilling ovenfor ungdommen som var det avgjørende, er vanskelig å si. Men faktum er at av den første generasjonen kunstnerne, som i all hovedsak unngikk de internasjonale akademiene, og hentet sitt kunstneriske jordsmonn innenfor Norges grenser, var flertallet i perioder å finne i «Pultosten». Ved siden av Munch og Løchen hadde også Gustav Wentzel, Jørgen Sørensen, Karl Jensen-Hjell og Thorvald Torgersen sine nybegynnerstaffelier der. Ifølge Munch var Krohgs velvilje ovenfor Kalle Løchen ikke bare stor, men altfor stor: «Krohg roste ham så voldsomt, det er ikke bra for en så ung maler».

Luftballongfartens pioner
Cetti var luftballongfartens norske pioner. Fra Tyskland fikk han levert sin første ballong, kalt «Christiania». Det var med denne Løchen grep muligheten til en annerledes opplevelse, selv om han ikke var helt sikker på at «det at gaa op i Luften henregnes til hine store Gjerninger, der bringer Mændenes Navne viden om Lande, lader Kvindernes Hjerter svulme og faar dem til at kjøbe Kanoner til Pryd for den yndefulde og blide Kristianiafjord».

Men all den tid han allerede hadde opplevd en god del i sitt liv, var det ingen grunn til ikke også å oppleve dette. På slutten av 1800-tallet var det en stor folkelig forlystelse ved Tivoli i Kristiania, og Cetti benyttet luftballongen som en videreføring av de underholdningstilbudene han allerede besatt. Det er usikkert om alle liv kan sies å følge en lineær utviklingskurve, men i tilfellet Cetti synes det å være en nokså bratt stigning. Sine første leveår tilbragte han som lærling både i Bergens musikkorps og Den Nationale Scene, før han hengav seg til omreisende gjøgleri og magi. En fransk flyver gav ham innføring i ballongkunsten, og i flere år skulle han foreta ballongreiser for et begeistret publikum. De som ikke var med, kunne overvære hans foredrag med lysbilder fra turene ved en annen anledning eller lese om turene i dagspressen. En god journalists beretning kan levendegjøre opplevelsen nesten på nivå med egne øyne: «Intet Vindpust kjendtes, ingen Lyd hørtes – vi bares hen i det store Verdensrum blødt og mægtig af Luftens usynlige Magter.»

Båret av usynlige makter
Men selv om man bæres av usynlige makter, var avstanden til jorden aldri lengre enn at den var der. I Kalle Løchens beretning er den kilende magefølelsen fortsatt mulig å oppleve, ad øynenes vei:

Menneskene blev bare til Fluer, som til og med var traadt flade; nu, de ligned mer pressede Lopper strød hensynsløst udover et vakkert Kart over Kristiania og Omegn». Nei, du store Verden, hvor rart det saa ud nede paa Jorden! Det kunde ikke være det granne Forskjel, enten man sad paa «Vor Frelsers» Spir eller paa Tøndene nede i Bodega; det vil sige, hvad Høiden angik da. Høi Granskog og nyslaatte Maker, det var lige fladt altsammen, det var bare Farven, som skilte fra hinanden. Og Skibe og Baade og alt saadant noget, det saa bare ud, som en eller anden skulde siddet oppe i Himlet og røgt Cigarer hele Eftermiddagen og saa kastet ned Fyrstikker og Cigarstumper i Hobetal. Og ret som det var, kom der rykende et Jernbanetog, og det var det Tog af Blik, som jeg fik paa min Fødselsdag, da jeg var seks Aar. Nu forstod jeg, at det blot er i en Ballon, man har Lov til at benytte Vitsen om, at der gives Steder på Jorden, hvor det er saa fladt, at der blot kan serveres med Flyndre og Pandekage.

Store Hærafdelinger stormende fra alle Kanter
Ballongferden tok 28 minutter fra Oslo til Bærum, og endte heldigvis godt. Cetti og Løchen skal visst nok ha hatt vanskeligheter idet de skulle lande, men hva var vel noen furutrærs truende silhuetter mot det «Glædeshyl» befolkningen i Bærum møtte ballongfarerne med: «Da Menneskene, Jordens Beboere, ante, at her vill vi nedstige til dem og drikke deres Vin og spise deres Mad, kom de masende og pæsende lig store Hærafdelinger stormende fra alle Kanter for at ta imod os. De tog den korteste Vei fra alle Kanter; trodset Ager og Eng, Furu og Gran samt store Floder; jeg saa en være af det Held at spasere til Livet ud i en Dam».

Med to personer begge båret av grundig teaterblod, må vi tro at en slik begeistring og etterfølgende applaus gjorde reisen umaken verdt. Og Løchen kunne tillegge – til «Jordens Pris, at efter 28 Minutters Ophold med Cetti i Himlen, saa smagte en almindelig, norsk jordisk Pjolter helt godt».

På landjorden – og ned i den
«Han var den, der elsked Vorherres Sol og Vorherres lyse Dage», het det i Kalle Løchens nekrolog. Hans ballongferd hadde vært på 28 minutter, hans jordevandring strakk seg til 28 år. For Kalle Løchen, som elsket de lyse dager, ble det stadig lengre mellom dem. Hans kone døde fra ham og parets to små barn i mars 1892. Til forskjell fra under ballongferden, fantes det ingen usynlige makter som holdt ham fast. Pjolterne stod enda tettere enn før. Teatersjef Olaf Hansson ved Carl Johanteatret på Tivoli fant følgende telegram på sitt kontor 20. november 1893: «Hr. Olaf Hanson! Farvel. Jeg er død. Deres Kalle Løchen». Senere ble han funnet i skogen oppunder Ekeberg. Noen dager senere utstilte Edvard Munch sitt Skrik.


I sommer kan hans malerkunst oppleves på Blaafarveværket, som en del av feiringen av Munchs 150 års jubileum. Med utgangspunkt i Frits Thaulows friluftsakademi på Modum i 1883 og 1884, presenteres omkring 90 malerier fra realismens første år i Norge, signert kunstnere som Løchen, Wentzel, Jensen-Hjell, Sørensen, Thaulow og Munch. Det er ikke tilfeldig at Kalle Løchens kunstnerskap skal vende tilbake til Modum. Det var der han fikk sin maleriske forløsning, og det var der han spilte amatørteater i julehøytiden – før han søkte den profesjonelle skuespillerkarriere som Hamlet. Man får ta folk på ordet når man hører han var en stor skuespiller, men maleriene hans kan man se med sine egne øyne – og la seg forbløffes av hans friske livspust.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden