Kommentar

Kamala i teten

Kamala Harris har karakteristika, egenskaper og politisk posisjonering som gjør henne til favoritt i 2020.

Bilde: Mobilus in Mobili, CC 4.0

Etter en vellykket lansering av sitt kandidatur i forrige uke, har Kamala Harris styrket sine sjanser til å bli Trumps motstander i 2020.

Da jeg gjorde min gjennomgang av demokratenes mest aktuelle kandidater i desember i fjor, hadde jeg tre-fire favoritter. Så langt har bare en av dem lansert sitt kandidatur.

Kamala Harris har vært ekspertenes og bookmakernes favoritt til presidentnominasjonen på demokratisk side lenge. Men for amerikanere flest har hun, som senator innvalgt i 2016, vært bare middels kjent, og det har også gitt ganske lave tall i meningsmålingene.

Men etter erklæringen av sitt kandidatur forrige mandag, og lanseringen av sin kampanje søndag, har hun nå trådd frem i rampelyset, og er «the one to beat».

Hun satte seerrekord hos CNN, og det er bred enighet i kommentariatet om at lanseringen gikk bra, blant annet inkludert Bill Scher og Joe Scarbourough, tidligere republikansk kongressmann, nå TV-personlighet og Trump-motstander.

Harris fremstår sympatisk, og er en god kommunikator, etter min mening bedre enn alle andre i feltet, med mulig unntak av Biden, som også kan slenge ukontrollert med leppa. På den siste målingen når hun for første gang 10 prosent oppslutning. På en måling der kandidatene ikke nevnes med navn, men man svarer fritt, er hun hakk i hæl med Biden, noe som nok reflekterer den store mediedekningen etter lanseringen.

Svart kvinne

Harris er relativt ung, 54 år, og datter av innvandrere fra Jamaica og India. Dermed går hun som «svart», samtidig som hun, i motsetning til de fleste svarte amerikanere, har innvandrerbakgrunn – det vil si at hennes foreldre kom frivillig til landet på 1960-tallet.

Den demokratiske koalisjonen ser seg gjerne som motstykket til republikanernes gamle, hvite menn – symbolisert i Trump. Identitet er derfor viktig, og Biden trekkes ned av slike karakteristika. Her har vi altså en relativt ung, svart kvinne – den eneste av de aktuelle kandidatene som haker av på alle disse tre tingene. Om hun ikke skulle vinne de første valgene i temmelig kritthvite Iowa og New Hampshire, er hun godt plassert til å ta South Carolina like etter, der omkring 40 prosent av primærvelgerne er svarte kvinner.

Hennes korte rikspolitiske erfaring, bare to år i senatet, ville tidligere blitt brukt mot henne, men den er den samme som Obama hadde, og Trumps oppslutning tok ikke akkurat skade av at han var totalt uten politisk erfaring i 2016.

Venstre, men ikke for langt

Når Harris i tillegg tilhører den mer progressive delen av det demokratiske partiet, har hun det meste på plass. Partiet må posisjonere seg slik at de både får med seg den entusiasmen som finnes på venstresiden, som kan mobilisere nye, unge og usikre velgere, og ikke går så langt ut på kanten at de skremmer sentrums-orientere velgere tilbake til republikanerne – eller til en eventuell uavhengig kandidat i midten.

Jeg tror Harris vil være tjent med å fylle rollen som venstre, men ikke ytre venstre. Hun trenger altså noen til venstre for seg som hun kan fremstå som moderat i forhold til. Elisabeth Warren fyller nå denne rolle, og dersom Bernie Sanders stiller, vil han i enda større grad gjøre det.

Derfor er det ikke nødvendigvis skadelig at Harris møter en del kritikk fra venstre, først og fremst knyttet til sin periode som aktor og senere justisminister (attorney general) i California, der hun ofte var ganske hard i klypene.

Bort med privat helseforsikring?

I lanseringen er det særlig en uttalelse som har skapt oppsikt – nemlig at Harris mandag var klar på at med en helsereform – Medicare for all – der staten vil ta over dekningen, forsvinner de private helseforsikringene. Dette er en klar kontrast til Obamas løfter omkring Obamacare. “If you like your health plan, you’ll be able to keep your health care plan, period. No one will take it away, no matter what.” (I praksis ble det vanskelig for mange).

Harris var med dette på vei litt for langt ut til venstre. Mens en rekke målinger viser flertall for «Medicare for all» blant amerikanerne, forsvinner gjerne dette når det opplyses om mulige følger. Bare 37 prosent vil eliminere private helseforsikringer i en KFF-måling. Mer moderate demokrater, som Amy Klobuchar, kritiserte Harris.

Men Kamala rodde seg inn igjen. Medicare for all-modellen, som hun har lagt frem forslag om i Senatet sammen med Bernie Sanders, er bare en av mange mulige modeller, og hun støtter også mindre omfattende endringer som fremmes av andre demokratiske kandidater. Harris er nok klar over at de enorme kostnadene forbundet med et heloffentlig system, med tilhørende skatteøkninger (se min artikkel fra august), både vil være et angrepspunkt for republikanerne, og vil ha problemer med å få flertall i Kongressen. Derfor er en mer gradvis tilnærming ønskelig.

Behov for pragmatisme

Hennes retrett kan tolkes på to måter. Som svakhet under press, og da kan flere retretter følge, siden hennes politiske program, som på mange områder ikke er veldig konkret, innebærer en kombinasjon av store utgiftsøkninger og skattelettelser for de fleste, noe som ikke henger sammen.

Jeg har en mer positiv tolkning: Ved å ta et skritt tilbake, viste hun et pragmatisk trekk som jeg tror demokratenes kandidat mot Trump vil ha nytte av. Vanligvis er det slik i amerikanske valgkamper at de fleste kandidatene trekker ut mot fløyene i nominasjonskampen, for så å søke seg litt mot sentrum når den er vunnet. Men justeringen må ikke være for stor. Da fremstår kandidatene som vinglete, og kan miste støtte fra aktivistene og troverdighet blant velgerne. Bedre da å justere seg litt inn allerede i nominasjonskampen, selv om det gir en åpning for dem lengre til venstre.

Store skattelettelser

Men Harris ligger altså selv til venstre. Det betyr at hun støtter en rekke dyre tiltak. Litt overraskende er det at hun kombinerer dette med en kraftig skattelettelse rettet mot dem med lavere og middels inntekter – LIFT The Middle Class Act. Dette er egentlig en kombinasjon av skattelettelse og lønnstilskudd, siden mange av dem den vil hjelpe ikke betaler føderal inntektsskatt, og derfor vil få en sjekk i posten.

Kritikere mener at lettelsen er dårlig designet. Det overlapper i høy grad med den negative inntektsskatten som allerede finnes – EITC. Både blant republikanere og demokrater er det interesse for heller å utvide denne ordningen for å nå denne målgruppen. Høyresiden peker på at LIFT gir klare negative incentiver til å gifte seg, og fordi den fases ut med inntekt, øker den effektive marginalskatten for mange, med tilhørende negative incentiver til å jobbe. Venstresiden klager over at den ikke hjelper dem som ikke har arbeid. LIFT er ingen garantert minsteinntekt, slik mange på venstresiden ivrer for.

I tillegg er den svært dyr, med et inntektstap for staten på omkring 3 billioner dollar over ti år, eller omkring tre ganger mer enn republikanernes skattelettepakke. Harris lover vagt å ta igjen pengene ved å øke skattene til «de rike», men hennes lettelser er langt høyere enn den delen av de lettelsene som republikanerne fikk igjennom i fjor som går til dem med høye inntekter.

Og i tillegg står spørsmålet om hvordan helsereform, gratis høyere utdanning og en rekke andre dyre reformer skal betales. Sanders var klarere på dette i 2016: Han gikk til valg på skatteøkninger for folk flest, selv om heller ikke han hadde hele finansieringen på plass.

Valget i 2020 vil trolig handle om personlighet og å bli kvitt Trump. Da ligger Kamala Harris godt an. Dersom den derimot handler om demokratenes konkrete forslag til politiske endringer, der de fleste av dem har gått langt til venstre, har republikanerne bedre sjanser.

Og dersom du lurer på hvordan Kamala uttales, kan du se denne søte videoen.

De som venter

Beto O’Rourke var den store sensasjonen etter kongressvalget, men har siden mistet oppslutning, både i meningsmålinger og i bettingmarkedene. Han fremstår enda mer som en forsinket hippie, ute etter å finne seg selv, og sjansen for at han ikke stiller er sterkt økende.

De to gamle hvite mennene, Bernie Sanders og Joe Biden har ikke lansert sitt kandidatur enda, og det er usikkerhet omkring begge. Biden, som fortsetter å lede ganske klart på alle målinger tatt opp i januar, ville straks ta rollen som frontrunner, mens Sanders måtte sloss mer mot Harris – og Warren. Sanders ser mer og mer ut som gårsdagens mann. Han har fremdeles lojale tilhengere, men det er færre av dem, og kjærligheten er mindre intens enn i 2015-16.

En rekke andre står også på spranget til å ta opp kampen – i første rekke Cory Booker, Amy Klobuchar og Sherrod Brown – se min gjennomgang fra desember.

Av dem som har tatt skrittet, fikk Elisabeth Warren del oppmerksomhet en kort stund, men ble så overskygget av Harris. Kristin Gillibrand mangler et tydelig budskap utover feminisme, og tynges ned av mistanker om at hun er en værhane, etter at hun startet sin karriere på demokratenes høyrefløy. Tulsi Gabbard har allerede mistet nøkkelpersoner i staben, og sliter kraftig med sin støtte til Assad-regimet. Julian Castro samlet mange i hjembyen San Antonio, og ser ut til å bli den eneste latino kandidaten, men han føles for lett.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden