Redaksjonen blogger

Kamp mot vindmøller

Sammenlignet med andre europeiske land er norske hellige krigere sterkt overrepresentert på den syriske slagmarken. Viktigere enn gode politiske intensjoner, er det å handle. Det haster.

Uten et bedre lovverk og forskningsbaserte tiltak vil det bli vanskelig å stanse tilstrømningen av unge muslimer fra Norge til Syria.
Reaksjonene på sosiale medier i etterkant av at dødsfallet til den tidligere ekstremisttalsmannen Egzon Avdyli spenner fra de som omtaler saken som en tragedie, til de som fryder seg over at en radikal muslim er død. Fra det offisielle Norge har det knapt vært noen reaksjoner. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ønsker ikke å kommentere saken. Ingen journalister ser ut til å ha ringt ansvarlige politiske myndigheter for en kommentar.

Men de norske Syriafarernes leven og død er i aller høyeste grad et politisk spørsmål. Fra Europa har det reist over tusen for å delta i hellig krig, jihad, i Syria. Flertallet ser ut til å slutte seg til radikale islamistgrupper som Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS). Jeg er enig med min kollega Jan Arild Snoen sin drøfting av de moralske aspektene ved å slutte seg til slike grupper. Men uavhengig av dette, utgjør Syriafarerne en konkret trussel mot norske og europeiske interesser. All empiri tilsier at det blant de som reiser ned til Syria, vil være enkelte som også senere vil ønske å vende våpnene mot vestlige land. Denne trusselen har blitt forsøkt avfeid av enkelte. Men denne uken ble det kjent at mannen som er pågrepet for å ha forsøkt å drepe den danske islamkritikeren Lars Hedegaard trolig hadde vært i Syria. Vi vet at det norske radikale islamistmiljøet som Egzon Avdyli var en del av har hatt et svært fiendtlig fokus også på norske ansvarlige myndigheter. En person som trolig nå befinner seg i Syria er i Norge tiltalt for trusler, med en strafferamme på 21 års fengsel

Generasjon 1.5
Regjeringen arbeider nå med en handlingsplan mot radikalisering og Justisdepartementet har også varslet at man ser på lovverket. Jeg har vært kritisk til noen av de politiske signalene fra statsrådene og prosessen rundt den nye handlingsplanen, men resultatet kan fortsatt bli bra. Men viktigere enn gode intensjoner er forskningsbaserte tiltak. Dette er et skrikende behov for forskning på årsakene til at muslimer vokser opp i Norge blir radikalisert. For selv om det er vanskelig å peke på konkrete årsaker til at noen blir trukket inn i ekstreme grupper og til tross for at det blir for lettvint å peke på manglende integrering, er det noen typiske fellestrekk som går igjen. Et av de er at svært mange av de som nå reiser til Syria, har foreldre som kom til Norge på 90-tallet. Da var de selv i skolealder. Dette gjelder mange av de sentrale personene i miljøet rundt Profetens Ummah og flere som har reist for å kjempe hellig krig i andre land. Det er for eksempel neppe tilfeldig at det algeriske miljøet er sterkt overrepresentert. Mange av de flyktet fra forfølgelse av islamister, noen hadde også foreldre som deltok i borgerkrigen på islamistenes side. For de som ønsker å lese mer om dette, finnes det en del empiri i min bok «Norsk jihad». Men jeg er journalist, ikke forsker. Det er begrenset hvor mange konklusjoner jeg kan trekke, annet enn at vi mangler svar. 

Somalia-eksperten Stig Jarle Hansen har studert vestlige rekrutter til Al-Shabaab i Somalia. Han har merket seg at dette mønsteret går igjen. «Generasjon 1.5.», kaller han dem. Med en fot i Somalia og en fot i deres nye hjemland. Kanskje har de aldri helt følt seg hjemme noe sted.

Hansen er en av svært få som har studert dette. Vi trenger mer slik forskning og gjerne på tvers av landegrensene. I dag har ansvarlige myndigheter lite slikt materiale å forholde seg til. De må i stedet basere seg på erfaringer fra organisasjoner, frivillige, politiet og sosiale etater og empiri fra journalister og forfattere. Problemet er at om ikke kunnskapen systematiseres, risikerer man å ende opp med en lapskaus av gode intensjoner.

Like viktig som forskning er konkrete tiltak for å stanse rekrutteringen av nye ekstremister. Mange har på sosiale medier gitt uttrykk for sympati med familien til Egzon Avdyli. Hjemme i Norge sitter en fortvilet far, som observerte sønnens radikaliseringsprosess, uten å klare å stoppe ham. Historien er selvsagt hjerteskjærende.

PST maktesløse
Like hjerteskjærende er det at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) en rekke ganger har stoppet og snakket med nordmenn på flyplassen, på vei til Syria. De kjøper billetter til Istanbul eller Ankara og reiser derfra med buss til grenseområdene. PST vet hvor de skal. De advarer dem, men kan heller ikke gjøre mer. I dag har vi ikke et lovverk som gir hjemmel til å gripe inn. Som foreldrene, kan bare politiet sitte maktesløse å se på.

Også her burde politikerne ha lyttet til forskerne. Å slutte seg til radikale islamistgrupper er ingen menneskerett. 

– Landene i Europa gjør lite for å stoppe dem som reiser, og det er lett å komme seg over grensen fra Tyrkia og inn i Syria, sa Hegghammer under et foredrag ved London School of Economics høsten 2013.

– Det er ingen som har rett til å dra og krige i fremmede land. Det finnes et ubenyttet rom for norske og europeiske myndigheter til å stoppe dem som vil reise nedover, utdypet han overfor Morgenbladet.

Uheldig forslag
Fremskrittspartiets landsmøte skal denne helgen behandle et forslag fra Oslo Frp om å frata Syriafarerne statsborgerskapet. Jeg mener forslaget er uheldig, av flere grunner. Først og fremst fordi det, om landsmøtet skulle vedta forslaget, neppe vil bli regjeringens politikk. Forslaget virker mest motivert av et ønske om å markere at man fortsatt står for en hard linje, etter at Frp-statsråd Solveig Horne har markert seg i mediene med blant annet å ville bygge fritidsklubber for å stanse radikaliseringsprosessen.

Forslaget er også uheldig fordi det, om det skulle bli vedtatt, vil ta lang tid å gjennomføre. Det vil kreve et større juridisk forarbeid. Det finnes ingen presedens for en slik reaksjon i norsk lov og det er et åpent spørsmål om det er i tråd med Grunnloven. Derfor vil det ta lang tid å gjennomføre.

Viktigere er det kanskje at det haster mer med å få på plass et lovverk som kriminaliserer et forsett om å slutte seg til terrorgrupper. Dette vil gi PST anledning til å stanse personer de vet har en intensjon om å slutte seg til terrorgrupper som Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS). Dette vil ramme de som slutter seg til de mest radikale gruppene. Det er også disse det er mest grunn til å frykte at vil komme tilbake med terrorplaner i bagasjen. Samtidig unngår man å straffeforfølge de som slutter seg til andre grupper som deltar i borgerkrigen, eller de som kjemper for Assads regime. På den måten unngår man å kriminalisere alle som reiser. De som gjør seg skyldige i krigsforbrytelser må selvsagt straffeforfølges på samme måte som alle andre, ved en eventuell retur til Norge. Men man trenger ikke på forhånd å avverge reisen. Forsettet med dette lovverket må være å ramme rekrutteringen til terrornettverk man vet har en intensjon om å angripe vestlige interesser,  ikke å kriminalisere deltakelse i en borgerkrig. 

Det vil bli innvendt at et slikt lovforbud er vanskelig å håndheve, ettersom man vanskelig kan bevise en intensjon. Det er riktig at det i noen tilfeller vil kunne være vanskelig, men heller ikke umulig. I dag sitter ofte PST med slik forhåndskunnskap. Enkelte i disse miljøene overvåkes og følges tett. Eventuelt kan også slik informasjon komme PST til veie fra informanter i miljøet eller i noen tilfeller ved at de selv gir uttrykk for slike ønsker på sosiale medier. I mange tilfeller vil også foreldrene ha interesse av å varsle PST om at barna deres er på vei til slagmarken. Kanskje vil flere også ringe om de vet at politiet faktisk har hjemmel til å stoppe dem.

Uansett vil en slik lovendring være langt enklere å gjennomføre enn å strippe noen for et statsborgerskap.

40-50 personer har reist fra Norge til Syria. Sammenliknet med andre europeiske land er norske jihadister sterkt overrepresentert på slagmarken, sett i forhold til folketall. Minst seks som har reist fra Norge er døde. Viktigere enn gode politiske intensjoner og landsmøteforslag med indremedisinsk virkning, er det å handle. Det haster.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden