Politikk

Statoils afrikanske drøm

Det er vanskelig å skulle ha en utenrikspolitikk på et kontinent hvor staten Norge gir med den ene hånden og profiterer med den andre.

Det er vanskelig å skulle ha en utenrikspolitikk på et kontinent hvor staten Norge gir med den ene hånden og profiterer med den andre.

Norge gir mangfoldige milliarder i bistand til Afrika, et kontinent som også er en sentral del av Statoils internasjonale satsing. Det kan by på problemer for norske myndigheter.

Helt fra da de første bildene fra hungersnøden i Biafra tikket inn i norske hjem på slutten av 1960-tallet, har nordmenn og den norske stat åpnet både sine hjerter og lommebøker, og aktivt bidratt med store mengder finansiell og human kapital for å løfte det afrikanske kontinentet, som så ofte blir betegnet som det «håpløse kontinentet».

Kirkebirkeland

Tall fra Norad viser at staten Norge i 2013 ga bistand/utviklingshjelp til 47 av kontinentets totalt 54 stater (inkluderer også Afrikas øystater). Den totale bistanden til Afrika i 2013 beløper seg til ca. 6,15 milliarder kroner Fra 1960 til 2013 har den norske stat gitt 113,361  milliarder kroner i bistand til det afrikanske kontinentet.

Håp i håpløsheten
Men det har skjedd mye på det afrikanske kontinentet siden den begredelige førstesiden i «The Economist» for bare litt over ti år siden. Det samme magasinet har de siste årene formidlet et mer optimistisk syn på Afrika.

Kirkebirkeland2

Det afrikanske kontinentet er i ferd med å reise seg. På rundt ti år har det totale bruttonasjonalproduktet på kontinentet blitt firedoblet. Hele syv av de ti raskest voksende økonomiene i verden befinner seg nå i Afrika. Norge og norske selskaper har fulgt etter. Over 400 norske selskaper har etablert seg i Afrika sør for Sahara. Mens norske selskapers direkte inventeringer (FDI) har gått fra nærmest null i 1998 til ca. 66 milliarder kroner i 2013. En av de største norske investorene har vært Statoil.

Angola
Etter at borgerkrigen i staten på den sørafrikanske vestkysten endte i 2002, har veksten i Angola vært på kinesiske nivåer. Mye grunnet store forekomster av petroleumsressurser langs kysten, og mineralressurser inne i landet. Men fremdeles lever halvparten av landets befolkning på under to dollar om dagen. Amerikanske «Freedom House» rangerer landet som ufritt, og Transparency Int. rangerer landet som det 153 av 177 mest korrupte samfunn i verden.

Norsk bistand til Angola var 35,7 millioner kroner i 1992, året da Statoil entret landet. Deretter spratt bistanden opp til 100-200 millioner kroner årlig allerede i 1994. Denne summen har vært noenlunde konstant frem til de siste årene, hvor den nå ligger på rundt 70 millioner kroner. Fra 1992 til 2013 har Angola fått totalt 2,775 milliarder kroner i norske bistandsmidler.

Norge har også siden 1987 bistått Angola med å bygge systemer for å sikre at naturressursene blir utnyttet og at de store inntektene kommer befolkningen til gode gjennom programmet Olje for utvikling (OfU). Dette har tydeligvis vært en suksess både for Angola og Norge.

Angola er ett de viktigste internasjonale satsingsområdene for Statoil, som entret landet et par år etter OfU-programmet startet, altså i 1992. I dag er selskapet både operatør og medeier i flere produserende felt og letelisenser, med en produksjon på hele 200 000 fat per dag. Dette tilsvarer 27 prosent av selskapets internasjonale petroleumsproduksjon. Samlede angolanske investeringer i 2012 beløp seg til 80 milliarder kroner. 

Angola har en effektiv petroleumsskattesats på mellom 50 og 65,75 prosent, avhengig av felteier.  Selv om den norske skattesatsen er litt høyere, på 78 prosent, så skryter både Statoil og politikere ofte av sine milliarder i skattebetalinger til landet. Sitater som «Statoil betalte 33 milliarder kroner i skatt til Angola i fjor. Det er mer enn et samlet norsk bistandsbudsjett», har kommet fra både Erik Solheim, Trond Giske, Børge Brende og NHO.

I Angola er det vanlig for internasjonale selskaper å inngå i såkalte «joint-ventures» (partnerskap) med statlige oljeselskaper, for å få eierskap til et petroleumsfelt. Dette gjorde også den norske stat til en viss grad i sin tid, da vi ikke hadde bygd opp egen petroleumskompetanse. Det er også vanlig å inngå «signaturbonuser» til staten, når den endelige avtalen er signert.  Dette kan fungere greit i land med lav korrupsjon, høy rettsikkerhet og stor åpenhet, men i Angolas tilfelle er det flere fallgruver.

Tilbake i 2002/2003 skal Norsk Hydro og Statoil ha betalt 1,2 milliarder kroner i signaturbonus til det statlige angolanske oljeselskapet Sonangol. I samme artikkel refereres det til Verdensbanken som mener at 30 til 40 prosent av oljeformuen i landet aldri kan finnes igjen i de statlige regnskapene. I følge Financial Times har myndighetene lurt unna opptil 30 milliarder kroner fra oljevirksomheten. Noen av disse pengene har havnet på en bankkonto på Cayman Island. Kontoen skal være eid av Angolas langsittende president fra 1979. Presidenten har også tilfeldigvis en datter, som er blitt Afrikas første kvinnelige milliardær.

Det er altså ikke bare døtre i Uzbekistan som kan bli milliardærer av å ha en far som president.

Det fusjonerte Statoil/Hydro har hatt problemer i landet. De har også betalt flere milliarder i signaturbonus til det statlige angolanske oljeselskapet. Sjefen er ifølge avsløringer fra en prisberømt angolansk journalist en av tre samfunnstopper nær presidenten som er med på å rane statskassen. I år fikk selskapet plutselig en helt ny medeier i et av sine oljefelt, hvor Statoil ikke aner hvem som står bak. Ifølge DN er eieren svogeren til presidenten.

Økonomisk har også Angola vist seg å være risikofullt for selskapet. 8,4 milliarder la Statoil i 2014 på bordet for å delta i åtte letebrønner. En analytiker anslår at samme sum ville gitt 100 letebrønner på norsk sokkel. Et par måneder og to tomme letebrønner senere, sier Statoil opp riggkontrakten tilknyttet satsingen, med en utbetaling på 2,4 milliarder kroner til riggeieren. Følgende sitat om satsingen ble brukt av en oljeanalytiker: «- Det er styring som en full sjømann». 

Nigeria
Det mest folkerike landet i Afrika tok nylig igjen Sør-Afrika som kontinentets største økonomi.  Selv om de siste nyhetene fra Nigeria har handlet om jihadist-gruppen Boko Harams terrorvirksomhet i det nærmest anarkipregende området nordøst i landet, så har Nigeria vært et viktig land i svært lang tid for vestlige oljeselskaper. Nigerias plassering som det 144. av de 177 mest korrupte samfunn i verden, har heller ikke skremt Statoil fra å investere. Nigeria ble demokratisert i 1999, og er av «Freedom House» karakterisert som «partly free».

Landet fikk i 2013 ca. 60 millioner kroner i norsk bistand. Statoil entret landet i 1992 og har i dag en eierandel i landets største produserende oljefelt.  Fra 1992 til 2013 har norsk bistand til Nigeria ikke vært like stor som Angola, men beløper seg likevel til 550 millioner kroner.

En rapport lekket til Reuters avdekker hvordan den nigerianske staten har mistet 35 milliarder USD over en tiårs periode fra 2002 til korrupsjon mellom Nigerias statlige oljeselskap, myndighetspersoner og politikere, på bakgrunn av oljekontrakter inngått med vestlige oljeselskaper. Den nigerianske sentralbanken påstår at hele 76 prosent av inntektene fra petroleumsaktiviteten, til en verdi av 50 milliarder USD mellom januar 2012 til juli 2013, ikke kan gjøres rede for. Den uavhengige sentralbanksjefen ble etter avsløringen sparket av den demokratisk valgte presidenten Goodluck Jonathan.

Da datteren til Goodluck Jonathan giftet seg i 2014, fikk hun 80 luksusbiler i bryllupspresang og alle gjestene fikk hver sin spesialdesignede og gullbelagte Iphone i en såkalt «goodiebag». Å være presidentdatter i Nigeria er riktignok ikke like bra som i Uzbekistan og Angola, men er tross alt ikke så ille det heller.

Norske Statoil har også hatt noen problemer i Nigeria. Statoil måtte granske et prisavslag30 millioner kroner ved salg av et oljefelt i 1999.  Første gang var konklusjonen at rabatten var «uforståelig». Den siste rapporten ble holdt hemmelig. Statoil frikjente senere seg selv for korrupsjon på en pressekonferanse i Oslo.

I 2008 troppet væpnet politi på vegne av nigerianske skattemyndigheter opp på Statoil kontor i Lagos, for å drive inn et omstridt skattekrav. Statoil valgte å betale 800.000 USD i kontanter på stedet.

Statoil betalte på 1990-tallet 2,2 millioner USD til en omstridt Nigeriansk konsulent ved navn John Ababe. I 2010 avslørte DN at konsulenten krevde 1,5 prosent av gevinsten til Statoils oljefelt i Nigeria. Han krevde skyldbeløpet, rundt 100 millioner USD, fra Statoil og viste til en lignende avtale med det britiske oljeselskapet BP. Følgende sitat er hentet fra artikkelen:

– At det ikke finnes dokumentasjon for arbeidet jeg gjorde for Statoil? Det er det største sprøytet jeg har hørt! Jeg fikk jo betaling for jobben. Uten meg hadde ikke Statoil hatt tilgang til et eneste oljefelt i Nigeria. Statoil hadde ikke hatt noe som helst. Jeg er jo Mr. Statoil, roper Abebe.

Statoil mente at avtalen var «urimelig» og en gransking konkluderte med at konsulentforholdene i Nigeria ikke var i strid med hverken norsk eller amerikansk lovgivning eller Statoils etiske retningslinjer.

Statoil har også fått kritikk for ikke å sette de samme miljøkravene for virksomhet i Norge og i stater med høy grad av korrupsjon. I 2011 innrømmet en Statoil-ansatt i Nigeria at det hadde foregått miljøskadelig gassbrenning på Statoils eneste felt i Nigeria. Dette ville kostet Statoil mye i form av CO2-avgift, hvis hendelsen hadde skjedd på norsk sokkel. Da er det greit med litt «slappere» miljøkrav.

En lengre sak i siste utgave av Aftenpostens Innsikt (nr. 10 2014) viser hvordan oljesøl har gitt enorme ødeleggelser i hele det store Nigerdeltaet. Jordsmonnet i noen undersøkte områder er sterkt forurenset av olje, helt ned til fem meters dyp. Fiskebestanden i bekker og elver er mer eller mindre ødelagt. Drikkevannet inneholder 1000 ganger mer olje enn landets standarder og opptil 900 ganger mer av det kreftfremkallende stoffet benzen. Av Norges bistand til landet gikk kun 0,8 prosent til miljø- og energisektoren.

Tanzania
Det nyeste petroleumsoptimismen i Afrika har de siste årene foregått på kontinentets østkyst. I Tanzania er det funnet enorme gassfelt offshore den siste tiden. Statoil har funnet flere store gassfunn i Tanzania, og planlegger selskapets største feltutbygging noensinne, til en estimert kostnad på hele 100 milliarder kroner.

Tanzania er rangert på henholdsvis 111 plass av de 177 mest korrupte samfunn i verden. Freedom House vurderer også Tanzania som «partly free». 

I 2013 fikk Tanzania mest norsk bistand av alle afrikanske land:  584,6 millioner kroner. Fra 1990 og frem til 2013 har det østafrikanske landet fått 11,7 milliarder kroner. Til sammenligning har borgerkrigsherjede Somalia ”kun” fått 3,8 milliarder i samme tidsrom.

Det er vanlig at myndigheter holder såkalte budrunder, når man skal tildele petroleumslisenser.  Det var dette Statoil gjorde i Angola, hvor man senere fikk kritikk for signeringsbonusen. I 2007 gjorde Statoil derfor heller en direkte avtale med de tanzaniske myndighetene og deres statlige oljeselskap. På denne tiden var myndighetene lite klar over de enorme gassmengdene som senere ble funnet.

Statoil har i ettertid fått betydelig kritikk for sin petroleumsavtale med de tanzaniske myndighetene. Avtalen med Statoil ble senere lekket, og den viser at Tanzania kun får 30-50 prosent av gevinsten etter at kostnadene er blitt bokført. I Norge er tilsvarende skattesats som kjent på 78 prosent, mens den ligger på 50-65 prosent i korrupsjonsherjede Angola og Nigeria. Det er liten tvil om at Statoil har fått en svært god avtale i Tanzania.

Tanzaniske toppbyråkrater ble senere også arrestert etter at de nektet å oppgi detaljene i avtalene mellom nettopp Statoil og andre internasjonale oljeselskaper i landet.

Norge har hatt en prioritert samarbeidsavtale om norske bistandsmidler med Tanzania siden 1960. Landet med stor grad av korrupsjon har totalt mottatt 25 milliarder kroner i norsk bistand. Til tross for at norske bistandsmidler flere ganger er dokumentert forsvunnet i korrupsjon, så har ingen stat fått mer norsk bistand og båndene har vært tette i lang tid. Bistands og korrupsjonsskandalene hindret heller ikke Stoltenberg å ta imot den tanzaniske presidenten i 2008, ett år etter Statoils avtale med nevnte myndigheter.

Bistand vs. forretning
Solberg-regjeringen har nå flagget høyt at de ønsker å redusere antall stater som mottar norsk bistand. Fra regjeringsplattformen har utviklingspolitikken flere mål som vil kollidere med hverandre:

– Legge vekt på næringsutvikling, investeringer og økonomisk vekst i samarbeidsland gjennom et moderne og diversifisert virkemiddelapparat.

– Øke handelen med fattige land. Det skal legges til rette for import og handelsfasilitering.

– Praktisere nulltoleranse mot korrupsjon og misligheter.

Samtidig står det følgende om Solberg-regjeringens overordnede utenrikspolitikk:

Norsk utenrikstjeneste skal i større grad enn i dag være et instrument for å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Det er viktig at norsk næringsliv får gode vilkår for å delta i global handel med fremvoksende økonomier, som BRIKS-landene. Utenriksrepresentasjonen må stå i forhold til norske interesser i de enkelte land, og bistå næringsliv og norske statsborgere. Regjeringen vil gi energi en viktigere plass i norsk utenrikspolitikk. 

Her er det som nevnt mange fallgruver:

Kan man si «ja, takk begge deler» til at norsk tilstedværelse og bistand til Tanzania gjennom flere år fremmer norske næringslivsinteresser, samtidig som den samme virksomheten og bistanden bidrar til utvikling i landet? Er det da akseptabelt at det statlig eide Statoil får svært attraktive avtaler med de tanzaniske myndighetene?

I mange afrikanske stater er skillet mellom forretning og politikk ikke like klart som i Norge. At det statlig eide Statoil driver med storstilt oljevirksomhet i land som Angola og Nigeria, kan i nevnte land oppfattes som et slags norsk «godkjent stempel» til både myndighetene og dens regulering av sektoren. Det vil bli vankeligere for norske myndigheter å kritisere de nigerianske og angolanske korrupsjonspregede statlig-eide oljeselskaper, eller samfunnet forøvrig, når den norske staten gjennom Statoil selv er indirekte partnere.

Hvordan vil for eksempel den norske regjeringen forholde seg til at det borgerkrigsherjede Sør-Sudan ønsker Statoil tilstede i landet? Skal norske myndigheter jobbe parallelt for dette, samtidig som landet er et av de som mottar mest norsk bistand og Norge har utstrakt fredsarbeid i landet?

Statoil har også betydelige interesser i både Algerie og Libya. Skal man jobbe for og støtte en stabilisering av Libya, for eksempel ved å akseptere at landet på nytt blir autoritært, slik at Statoil på nytt kan starte med oljeproduksjon i landet?

Skal norske myndigheter støtte en eventuell revolusjon eller politisk utvikling i Algerie, som drar landet i en demokratisk retning og som samtidig kan skade Statoils interesser og avtaler inngått med det autoritære landet?

Når regjeringen nå skal kutte ned på antall land som mottar bistand, skal man da trekke seg ut fra land hvor den norske stat også har eierinteresser for å unngå interessekonflikt, eller skal man øke tilstedeværelsen i korrupte land som Nigeria og Angola, hvor staten har betydelig næringsinteresser?

Det er i det hele tatt vanskelig å skulle ha en utenrikspolitikk på et kontinent hvor staten Norge gir med den ene hånden og profiterer med den andre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden