Politikk

Kampen om demokratiet

Søndagens valg i Honduras gir landet en mulighet til å løse den politiske krisen som har ridd landet siden president Zelaya ble avsatt i juni. Men det internasjonale samfunnet saboterer — og taperen er det honduranske folk.

Søndagens valg i Honduras gir landet en mulighet til å løse den politiske krisen som har ridd landet siden president Zelaya ble avsatt i juni. Men det internasjonale samfunnet saboterer og taperen er det honduranske folk.

Minerva har tidligere dekket konflikten i Honduras gjennom flere artikler: Einar Bjørshol 25.  september , 6. juli , 1. juli og 24. april.   Jan Arild Snoen bl.a. 5. juli, 30. juni og 29. juni.

Den 28. juni 2009 ble Honduras president Manuel Zelaya fjernet fra makten av de militære i landet og sendt i eksil til Costa Rica. Jeg har tidligere, i en kronikk i Bergens Tidende, påpekt at avsettelsen av Zelaya kunne forsvares ut i fra konstitusjonen, men at måten dette skjedde på — med sterk militær innblanding og utsendelsen av presidenten — var kritikkverdig.

Uavhengig av om man definerer hendelsene som et kupp eller en konstitusjonell avsettelse, hadde det internasjonale samfunnet, med USA og OAS (Organisasjonen av amerikanske stater) i spissen, to muligheter: Enten å øke det internasjonale nærværet i landet for å dempe det interne konfliktnivået og garantere frie og rettferdige valg den 29. november, eller isolasjon og fordømmelse. OAS, og inntil nylig USA, valgte det siste, med begrunnelse i at hendelsene den 28. juni var et statskupp og at sterke reaksjoner var nødvendig for å hindre en bølge av militærkupp i regionen.

Begge deler mener jeg er feil. Og dersom en demokratisk utvikling er det viktigste for Honduras, så er valget den 29. november løsningen.

Ingen plan B for Honduras
Manuel Zelaya ble den 15. valgte presidenten i Latin-Amerika som har blitt fjernet fra makten før tiden i de siste 25 årene. Det som kjennetegner disse og andre politiske kriser i regionen i denne perioden, er at valgdemokratiet har overlevd og at konfliktene i all hovedsak er blitt løst med politiske og diplomatiske midler.

President-, eller regjeringssammenbrudd skiller seg kraftig fra de tradisjonelle militærkuppene som vi kjenner fra latinamerikansk historie. Latinamerikanske stater, OAS og USA har gjennom disse 25 årene reagert ulikt på politiske kriser i regionen. Ofte har OAS sendt representanter for å megle mellom partene og unngå presidentsammenbrudd. Reaksjonene etter presidentsammenbrudd har variert, men har hittil vært fleksible. For eksempel fordømte OAS det sivil-militære kuppet mot president Mahuad i Ecuador i januar 2000, men krevde ikke at presidenten skulle bli gjeninnsatt. Til det hadde president Mahuad blitt for upopulær og omstridt. OAS og USA har også tidligere hjulpet til med å framskynde valg som resultat av presidentsammenbrudd fordi man har sett på demokratiske valg som den beste løsningen på en politisk krise og for å få valgt en ny, legitim president.

OAS sin beslutning den 1. juli ødela i praksis alle muligheter for å finne en diplomatisk løsning på den politiske krisen

I det honduranske tilfellet derimot, ble Zelaya raskt definert som den eneste garantisten for fortsatt demokrati i landet. Generalforsamlingen i OAS vedtok den 1. juli at enhver regjering som blir dannet uten Zelaya som president vil være illegitim, og krevde Zelayas umiddelbare gjeninnsettelse. Tre dager senere ble Honduras suspendert fra OAS. Noen plan B for hva som skulle skje dersom Zelaya ble nektet å returnere til makten, kom verken opp da eller senere. Man kan jo spørre seg om OAS fortsatt vil kreve Zelayas retur etter 27. januar 2010 når hans opprinnelig fastlagte valgperiode går ut. Eller om OAS vil kreve nok et nyvalg, med de samme eller andre kandidater, dersom Zelaya skulle få returnere til presidentembetet noen dager før maktoverdragelsen i slutten av januar.

Avgjørelsen den 1. juli ødela i praksis alle muligheter for å finne en diplomatisk løsning på den politiske krisen. Siden den gang har ulike statsledere, samt Zelaya og interrimpresidenten Roberto Micheletti, konkurrert med hverandre i å legge ut snubletråder for konstruktive løsninger på krisen. Selv om USA og noen få andre land i regionen nå er villige til å akseptere valgresultatet om valget tilfredsstiller demokratiske standarder, så insisterer OAS sin generalsekretær fremdeles på at demokratiske valg umulig kan holdes uten Zelaya som president, og organisasjonen har suspendert sine aktiviteter i forbindelse med valget. Dermed har den viktigste internasjonale organisasjonen i Latin-Amerika satt en effektiv stopper for det som er den naturlige utgangen på krisen i landet: Demokratiske valg.

Feilslått analyse
Begrunnelsen for de internasjonale reaksjonene er basert på analysen av at avsettelsen av Zelaya var et militærkupp, og at en svak reaksjoner ville kunne føre til flere militærkupp i regionen gjennom en såkalt demonstrasjonseffekt.

Militærets rolle og utsendelsen av Zelaya kan sees på som tegn på at Honduras har vært gjenstand for et militærkupp. Hvis man aksepterer dette premisset, er det uansett viktig å påpeke at siden kuppmakerne med en gang ga makten tilbake til de sivile myndigheter, var dette en annen form for kupp enn kuppet Fujimori gjennomførte i Peru i 1992, og som Chávez forsøkte samme år og selv var et offer for ti år senere. I disse tilfellene ble de demokratiske institusjoner forsøkt stengt.

Militæret handlet på ordre fra høyesterett, som i følge konstitusjonen har rett til å avgjøre konflikter mellom de politiske institusjoner i landet.

Det finnes også faktorer som trekker i retning av å hevde at dette ikke er et kupp. Militæret handlet på ordre fra høyesterett, som i følge konstitusjonen har rett til å avgjøre konflikter mellom de politiske institusjoner i landet. Zelaya hadde ikke bare nektet å etterkomme høyesteretts ordre om å ikke avholde sin private folkeavstemming, men til og med beordret de militære til å organisere denne. Parlamentet på sin side aksepterte og bekreftet Zelayas avsettelse samme dag som presidenten ble sendt i eksil til Costa Rica. Poenget er at når de kompetente institusjoner i landet med stort flertall beordrer presidenten ut av sin posisjon, så bør internasjonale organisasjoner faktisk ta hensyn til et lands nasjonale suverenitet.

Dominoteori
Det er gode argumenter for å frykte en diffusjonseffekt, eller en dominoteori, av militærkupp. De mange demokratiske sammenbruddene i Europa i mellomkrigstiden etter fascistene overtok i Italia i 1922, og bølgen av militærkupp i Sør-Amerika på 1960- og 70-tallet, er eksempler på en slik effekt.

Det er derimot liten grunn til å tro at hendelsene i Honduras vil føre til en bølge av militærkupp i regionen. For det første står demokratiet mye sterkere blant elitene i regionen i dag enn for 30-40 år siden. For det andre viser de internasjonale reaksjonene mot hendelsene i Honduras at kuppliknende hendelser ikke blir godtatt under noen omstendighet. For det tredje bygger dominoteorien om militærkupp på at det eksisterer en ideologi eller ideologisk kamp som setter demokratiet i fare.

Selv om Chávez av mange blir dratt fram som en ”rød fare” for demokratiet i Latin-Amerika, så eksisterer det i dag ingen ideologiske påskudd for de militære å gripe inn i demokratiene i regionen.

I mellomkrigstiden i Europa var det fascismen og kommunismen som utgjorde denne trusselen. I Sør-Amerika på 60- og 70-tallet var det de militæres (ubegrunnede) frykt for en kommunistisk revolusjon som på Cuba som utgjorde en trussel. Og selv om Chávez av mange blir dratt fram som en ”rød fare” for demokratiet i Latin-Amerika, så eksisterer det i dag ingen ideologiske påskudd for de militære å gripe inn i demokratiene i regionen. Og for det fjerde, til forskjell fra under den kalde krigen så foretrekker USA i dag et demokratisk regime uansett politisk farge fremfor et militærdiktatur.

En meningsløs reaksjon
I parlamentariske regimer brukes ofte nyvalg som en mulighet til å komme ut av en politisk krise. Det tillyste valget den 29. november framsto da også som den åpenbare løsningen på konflikten i Honduras helt til OAS effektivt satte en stopper for dette gjennom sin boikott. Da Zelaya ble kastet fra makten den 28. juni, var både presidentkandidatene og valgdatoen for årets presidentvalg klart. Avsettelsen av Zelaya har ikke endret noe av dette, og institusjonen som organiserer valget i Honduras er helt uavhengig av presidentmakten. I så måte så betyr det lite for valget den 29. november om Zelaya er president eller ei. Det er riktig at kuppet har fått negative konsekvenser for sivile og politiske friheter i landet, men dette burde være en god begrunnelse for økt internasjonalt nærvær og for å sende flere internasjonale observatører til landet, ikke det motsatte.

Internasjonal valgobservasjon kan skape oppmerksomhet omkring valgprosesser som fryktes å bli mindre enn demokratiske, men gir ingen garanti verken for rene valg, eller demokrati. Det finnes likevel tre eksempler fra nyere latinamerikansk historie som viser hvor viktig nettopp valg og valgobservasjon kan være. I Chile i 1989 under Pinochet, i Den Dominikanske Republikk i 1994 under Balaguer og i Peru i 2000 under Fujimori, visste OAS og USA at valgene ikke ville følge internasjonal demokratisk standard.

Ønsker man å påvirke et land i demokratisk retning, er økt internasjonal tilstedeværelse — og ikke isolasjon — løsningen.

I disse tilfellene var reaksjonen økt internasjonalt nærvær for å forhindre mulig vold, flere internasjonale valgobservatører for å avdekke eventuelt fusk, og økt press på de politiske regimene. I alle tre tilfellene var internasjonalt press sterkt medvirkende til regimeskifter kort tid etter valgene. Ønsker man å påvirke et land i demokratisk retning, er økt internasjonal tilstedeværelse — og ikke isolasjon — løsningen. Det var riktig av OAS å uttrykke sterk bekymring for den politiske utviklingen i Honduras i begynnelsen av juli i år. Det var en stor feil å vedta en resolusjon som stengte for alle diplomatiske løsninger ved å insistere på Zelayas retur. Og det er mot bedre vitende, og en enda større feil av OAS, å ikke sende observatører til valget den 29. november.

Det er mange tapere etter hendelsene i Honduras det siste året. OAS gamblet sitt gode rykte og sin viktige rolle som regional politisk og diplomatisk aktør på feil mann. Den store taperen er uansett folket i et av de fattigste landene i Latin-Amerika som har blitt offer for unødvendige og mislykkede økonomiske sanksjoner, og som atter en gang blir taperen i et politisk spill mellom ulike eliter i Honduras.

  • Leiv Marsteintredet (f. 1976) er stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

Ingressfoto: Agência Brasil. Publisert under Creative Commons License Attribution 2.5 Brazil.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden