Debatt

Kampen om frihetsbegrepet er fortsatt relevant

Når Minervas anmelder sitter så fast i den økonomiske liberalismens læresetninger fra gamle dager, at han ikke får øye på hovedbudskapet, tyder kanskje det på at Frihetens mødre kan ha en viss relevans, skriver Magnus Marsdal i et tilsvar til anmeldelsen av boken sin.

Bilde: Oktober

Minervas anmeldelse misforstår den sentrale konklusjonen i Frihetens mødre. Den er mer radikal enn anmelderen tror.

Jeg så fram til Minervas anmeldelse av Frihetens mødre. Det burde være interessant for liberalister å diskutere den individuelle frihetens vilkår i Norge og USA. USA har jo mye lavere skatt og færre offentlige inngrep i arbeidslivet, en politikk som er helt i tråd med den økonomiske liberalismens formel for frihet. Hvorfor synes ofte den individuelle friheten til folk flest da å være større for folk flest i Norge?

Jeg hadde ikke så mye å se fram til. Ifølge anmelderen, Civitas filosof Lars Kolbeinstveit, er bokens prosjekt «ganske irrelevant». Likevel stadfester anmeldelsen, vil jeg forsøke å vise, hvorfor boken er relevant.

Én viktig årsak til anmelderens opplevelse av irrelevans, synes å være at han har oversett, eller misforstått, bokens viktigste konklusjon. Dette framgår allerede av ingressen: «De fleste politiske tenkere er i dag enige om at velferdsstaten ikke er noen stor trussel mot friheten. Men det har ikke Magnus Marsdal fått med seg.»

Bokens konklusjon er noe ganske annet, og mer radikalt, enn at «velferdsstaten ikke er noen stor trussel mot friheten».

Mens den økonomiske liberalismen ofte ser på reguleringer og skatter som inngrep i friheten (kanskje ikke som «trussel», og muligens som nødvendige onder, men like fullt som inngrep mot den enkeltes frihet), ser jeg på den norske velferdsstaten som både et uttrykk for og en forutsetning for den individuelle friheten til folk flest.

Den økonomiske liberalismen er særlig opptatt av den rent private friheten til å spille kortene man har fått utdelt slik man selv vil – kontraktsfriheten. Jeg anerkjenner denne frihetens store verdi, som er et stort framsteg fra statlige eller adelige monopol på næringsvirksomhet.

Med demokratiet i ryggen, slipper den ansatte å være avhengig av sjefens vilkårlige velvilje.

Samtidig vil jeg insistere på betydningen av den høyere, demokratiske friheten til å være med og bestemme spillereglene. Dette er friheten som grunnleggerne av Civitas tanketradisjon – det privilegerte brorskapet av liberale menn – opprinnelig nektet tjenerne, arbeiderne og kvinnene. De økonomisk underordnede fikk klare seg med kontraktsfrihet. Bare den økonomisk overordnede eliten av embets- og eiendomsmenn skulle ha demokratisk frihet til å bestemme over spillereglene.

Som kjent tapte denne delen av borgerskapet kampen mot universell stemmerett, som ble innført i Norge i 1919. Deretter fulgte tiårene der folk flest gjorde bruk av denne demokratiske friheten til å innføre Arbeidervernloven, Folketrygden, Ferieloven og mange flere offentlige inngrep til fordel for folk flest.

Disse ordningene ble ikke trykket ned over befolkningen av en paternalistisk statselite, slik tenkere som Friedrich Hayek og Milton Friedman synes å tro, men kjempet fram ved bruk av den individuelle, demokratiske friheten til folk flest. Derfor er de sterke fellesskapsløsningene i Norge ikke inngrep i den individuelle friheten til folk flest, men uttrykk for den.

At fellesskapsløsningene også fungerer som forutsetning for individuell frihet hos folk flest burde være rimelig åpenbart. Skattefinansiert foreldrepermisjon og barnehage gir selvsagt økt frihet til å selv velge hvordan man kombinerer arbeidsliv og familieliv.

Mange småbarnsforeldre i USA lider av akutt mangel på frihet, for de har verken lovfestet rett til betalt fødselspermisjon eller noen barnehageplass med makspris. Noen tvinges til å velge vekk yrkeskarrieren, andre til å velge vekk barnet de ønsker seg. Denne tvangen har Ola og Kari Nordmann i mye større grad frigjort seg fra, ved hjelp av sin demokratiske frihet og velferdsstatens skatter, avgifter og offentlige inngrep.

Kravet til saklig oppsigelse gir selvsagt økt reell ytringsfrihet for det store flertallet i arbeidslivet, sammenlignet med en amerikansk situasjon, der sjefen kan sparke deg på flekken fordi han ikke likte trynet ditt i dag.

Eller ta Ferieloven, som er ikke-eksisterende i USA, men sikrer mer enn fire ukers ferie med lønn for nordmenn. Dette offentlige inngrepet øker individenes frihet. For det første fordi «å ha fri» forbindes med frihet, av mange. For det andre fordi loven innskrenker maktens vilkårlighet i arbeidslivet.

Med demokratiet i ryggen, slipper den ansatte å være avhengig av sjefens vilkårlige velvilje. Det er ikke hans subjektive oppfatning av dine prestasjoner som avgjør om du har gjort deg fortjent til noen sommeruker sammen med familien. (Men slik kan det være i amerikanske virksomheter, som i storavisen Los Angeles Times.)

Den sentrale stråmannen i Kolbeinstveits fortelling er en forstokket sosialist som bygger hele sitt nedstøvede verdensbilde på «utelukkelsen av at markedsøkonomien kan bidra til noe godt» og innbiller seg at «tilhengerne av markedsøkonomi kun er bedriftseierne».

At de sterke fellesskapsløsningene bør forstås som uttrykk for, og forutsetning for, den individuelle friheten til folk flest i Norge, er en ganske annen konklusjon enn Kolbeinstveits tanke om at «velferdsstaten ikke er noen stor trussel mot friheten». Når Minervas anmelder sitter så fast i den økonomiske liberalismens læresetninger fra gamle dager, at han ikke får øye på hovedbudskapet, tyder kanskje det på at Frihetens mødre kan ha en viss relevans, likevel?

En annen kategori av årsaker til at Frihetens mødre framstår «ganske irrelevant», viser det seg, er budskap som ikke står i boken, men som Kolbeinstveit har funnet på selv.

Den sentrale stråmannen i Kolbeinstveits fortelling er en forstokket sosialist som bygger hele sitt nedstøvede verdensbilde på «utelukkelsen av at markedsøkonomien kan bidra til noe godt» og innbiller seg at «tilhengerne av markedsøkonomi kun er bedriftseierne». Figuren er så enfoldig at den blir lett for Kolbeinstveit å argumentere mot.

Men Frihetens mødre handler ikke om kampen for og mot «markedsøkonomi». Boken handler om to ulike varianter av kapitalismen som vokste ut av 1900-tallet, det norske samfunnet og det amerikanske. Boken sammenligner den individuelle frihetens vilkår i et samfunn med sterk arbeiderbevegelse, regulert arbeidsliv og omfattende velferdsstat med tilstanden i «The Land of the Free», hvor arbeiderbevegelsens politiske styrke aldri har kommet i nærheten av norsk nivå.

Både Norge og USA har store innslag av markeder i økonomien. De er likevel ganske ulike samfunn. Hva blir konsekvensene for den individuelle friheten? Det interesserer ikke Lars Kolbeinstveit, som foretrekker å redusere det hele til en polemisk duell for og mot noe han kaller «markedsøkonomi». Han om dét.

En annen stråmann mener at «sykelønnsordningens innretning fører ikke til høyt sykefravær», samt at norske velferdsordninger «alltid er riktig innrettet». Intet slikt står i boken.

Kolbeinstveit mener videre at de fleste poenger i Frihetens mødre «understøttes av stråmenn og vrange gjengivelser av politiske motstandere». En slik oppfatning kan enten skyldes at boken bygger på misforståelser av hva tenkere som Milton Friedman og Friedrich Hayek sto for, eller at anmelderen gjør det.

La oss ta denne: «For eksempel hevder Marsdal at Friedrich Hayek ‘ikke var så opptatt av grunnleggende menneskerettigheter. Han var opptatt av markedet.’»

Disse forfatterne påpeker Hayeks mangel på et begrep om grunnleggende, ukrenkelige, demokratiske friheter.

At Hayek ikke var så opptatt av menneskerettigheter, er et så eklatant eksempel på venstrevridd vranglesning, synes visst Civitas filosof, at sitatet ikke krever ytterligere kommentar.

Denne karakteristikken av Hayek kommer imidlertid ikke ikke fra meg, men fra Kolbeinstveits liberalistiske kollega William Ruger ved Cato Institute. Cato er, ifølge Civita, «USAs ledende liberale tankesmie».

«I Hayeks øyne fantes det ingen naturgitte, ukrenkelige eller universelle rettigheter», vedgår Ruger i en artikkel i Review of Political Economy (2014). Medforfatter er for øvrig John Meadowcroft, tilhørende den mildt sagt Hayek-inspirerte tankesmien Institute of Economic Affairs i London.[i]

Disse forfatterne påpeker Hayeks mangel på et begrep om grunnleggende, ukrenkelige, demokratiske friheter. De mener dette utgjør et betydelig problem ved hans politiske tenkning. Så hvis min påstand skal være bevis for hvordan Frihetens mødre bygger på «stråmenn og vrange gjengivelser», har Kolbeinstveit flere å irettesette enn undertegnede.

I samme kategori kommer Kolbeinstveits påstand om Frihetens mødre gir et uredelig forsvar for velferdsstaten ved å «utdefinere dens kritikere». Her nevner han at Friedman og Hayek blir utlagt som å mene at en velferdsstat som den norske er «autoritær, kollektivistisk og ensrettende».

Ja. Og dette er ikke de sterkeste ordene Friedman og Hayek kunne brukt om et samfunnssystem som vårt. Hayek mente at intet fritt samfunn kunne tillate at fagorganiserte står streikevakt.[ii] Han mente at pådriverne for den sosialdemokratiske velferdsstaten, her snakker vi om typer som Einar Gerhardsen, var «en trussel mot friheten»[iii] og at innskrenkningene av markedsfriheten de sto for representerte en «totalitær kollektivisme».[iv]

Hvis ord som autoritær, kollektivistisk og ensrettende utdefinerer kritikerne av velferdsstaten, klarer Hayek og Friedman å utdefinere seg selv. Etter min mening.

Hvis jeg siterer Milton Friedmans påstand om at Social Security og Folketrygden representerer et «diktatur», er det da han eller jeg som er usaklig?

På dette punktet forventet jeg at Civitas filosof skulle vise hvorfor dette ikke stemmer. Men det gjør han ikke. Han siterer de tre ordene, og ferdig med det. Hvorfor?

Hayek hylles jevnlig som en stor tenker av Civita. Jeg har forståelse for at Civitas ansatte inderlig håper at tenkerne de bygger på skal være bittelitt kompatible med fellesskapsløsningene innen norsk velferd og arbeidsliv, siden disse har så sterk oppslutning i den opinionen det er Civitas oppdrag å påvirke. Men man kan ikke bare dikte opp en helt annen idétradisjon enn den som faktisk finnes, svart på hvitt.

I Capitalism and Freedom (1962) forklarer Milton Friedman hvorfor en obligatorisk folketrygd (inkludert USAs Social Security) er en direkte trussel mot den individuelle friheten. Ja, det er selvsagt et problem hvis en korttenkt medborger ødsler alle pengene sine her og nå, og ikke sparer en cent til sin utfattige alderdom, skriver Friedman. Og vi må selvsagt forsøke å snakke vedkommende til fornuft. Men har flertallet noen rett til å tvinge denne medborgeren, med statens maktapparat, til å spare? Nei, svarer Friedman bastant. Men det er dét Social Security og Folketrygden gjør, mener han.

En obligatorisk folketrygd er ikke bare uttrykk for de sosialistiske bedreviternes arrogante paternalisme, mener Friedman. Den er et «diktatur». En slik folketrygd kan være både demokratisk vedtatt og velment, skriver skriver han, men den innebærer «like fullt et diktatur» («benevolent and maybe majoritarian, but dictatorship, none the less»).[v]

Jeg lurer på hva Kolbeinstveit har å si til dette. Hvis jeg siterer Milton Friedmans påstand om at Social Security og Folketrygden representerer et «diktatur», er det da han eller jeg som er usaklig?

Til sist kommer vi endelig til noen reelle meningsforskjeller. Frihetens mødre forsøker å vise hvordan Friedrich Hayek i tiårene etter andre verdenskrig gjorde «frihet» til samlingsmerket for bedriftseiernes kamp mot velferdsstaten. Ifølge Kolbeinstveit fant den striden aldri sted. I hans øyne er det latterlig å mene at Hayek «var mot omfordeling og offentlige velferdsordninger». Dette er nemlig «motbevist av dem som har lest Hayek. Hayek argumenterte for velferdsordninger.»

Dette er interessant. Hva var egentlig Hayeks standpunkt til økonomisk omfordeling og velferdsstat?

I Norge betyr økonomisk omfordeling ikke bare skatt, men også progressiv skatt. Trinnskatten gir høyere skattesats for høye inntekter. Ifølge Hayek er progressiv beskatning ren vilkårlighet («pure arbitrariness»). Det er et tilfelle av at flertallet bruker sin makt til å diskriminere mindretallet («an invitation to the majority to discriminate against a minority»), altså de med høyest inntekter.

Hvis demokratiet legger en høyere, samlet skattesats på høyere inntekter, skriver Hayek i The Constitution of Liberty (1960), krenker det prinsipper som er mye mer grunnleggende enn demokratiet selv. Progressiv beskatning er rett og slett uforenlig med frie institusjoner («cannot in the long run be reconciled with free institutions»).

Hayek var motstander av progressiv beskatning.

På den andre siden er det sant at Hayek ikke motsatte seg enhver fellesskapelig velferdsordning. Men hvem gjør egentlig det? Og hvor satte han grensen?

Hayeks grense går i alle fall til høyre for det skattefinansierte, felles helsevesenet vi har i Norge. I 1960 mente Hayek at et offentlig helsevesen ville redusere legene til statens håndlangere («paid servants of the state») og føre samfunn som Storbritannia i retning Sovjet-diktaturet: Måten det statlige helsevesenet i Russland brukes på som industrielt kontrollinstrument gir en forsmak på hva sosialdemokratenes skattefinansierte helsevesenet kan ende opp som. («The manner in which state medicine has been used in Russia as an instrument of industrial discipline gives us a foretaste of the uses to which such a system can be put.»)[vi]

Argumentene mot et velferdsstatlig helsevesen, konkluderte Hayek, syntes å være overveldende («There seems to be an overwhelming case against a free health service for all»).[vii]

Her kommer Kolbeinstveit til unnsetning. Ved å regne en stålblå liberalist som Hayek til velferdsstatens venner, kommer han frem til at den knapt lenger har fiender.

Her ligger meningsforskjellen. Kolbeinstveit mener man skal regnes som tilhenger av «omfordeling og offentlige velferdsordninger» selv om man vil bekjempe progressiv beskatning og fellesskapelig helsevesen. Det mener ikke jeg. (Uenigheten kan ikke skyldes at Kolbeinstveit er uvitende om hva Hayek mente på disse punktene, for begge de nevnte standpunktene er gjengitt, med kildehenvisning, i boken han anmelder.)

Dette er interessant fordi Civita stadig vekk gjentar at de er svorne tilhengere av «den norske modellen» og at det knapt finnes ideologiske motsetninger av betydning i norsk politikk (hvis vi ser bort fra utskuddene i Rødt). Mange har følt at det er noe som skurrer i denne fortellingen om samforstand og skjønn harmoni. Hvorfor skulle noen av samfunnets rikeste bruke titalls millioner i året på å finansiere Civitas påvirkningsarbeid, hvis det ikke finnes ideologiske motsetninger av betydning?

Her kommer Kolbeinstveit til unnsetning. Ved å regne en stålblå liberalist som Hayek til velferdsstatens venner, kommer han frem til at den knapt lenger har fiender. Dermed har han avslørt at det fortsatt finnes betydelige motsetninger i kjernen av norsk samfunnsdebatt: Mange vil være uenige med Civita i at en motstander av progressiv beskatning og skattefinansiert helsevesen skal regnes som «tilhenger av omfordeling og velferdsordninger». Og hvis disse motsetningene er mer markante enn Civita liker å late som, er det kanskje enda et tegn på at temaet i Frihetens mødre er mer relevant enn Kolbeinstveit liker å tro.

[i] Meadowcroft, John & William Ruger: «Hayek, Friedman, and Buchanan: On Public Life, Chile, and the Relationship between Liberty and Democracy», i Review of Political Economy, 26:3, 2014, s. 362.

[ii] Hayek 1960, 5133

[iii]  Hayek, Friedrich. The Constitution of Liberty. Routledge Kindle-utgave 2006, location 4836.

[iv]  Hayek, Friedrich. The Constitution of Liberty. Routledge Kindle-utgave 2006, location 4808.

[v]  Friedman, Milton. Capitalism and freedom. University of Chicago Press (Kindle-utgave 2002) 1962.

[vi]  Hayek, Friedrich. The Constitution of Liberty. Routledge Kindle-utgave 2006, location 5610.

[vii] Hayek, Friedrich. The Constitution of Liberty. Routledge Kindle-utgave 2006, location 5575.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden