Kultur

Kampen om historien

Michelet har popularisert stoff som faghistorikerne ikke har vært flinke nok til å få frem i offentligheten, skriver Bård Larsen. På bildet: Blikkenslageren Leopold Meyer Rothmann, som ble drept i Auschwitz

Bilde: Wikipedia

Når historikere hevder at Marte Michelet kommer med gammelt nytt, bør det være et paradoks for fagmiljøene. De gamle nyhetene er ikke en kjent del av den norske krigshistorien.

Den franske forfatteren Gustave Flaubert skal ha sagt at å skrive historie er som å drikke et hav og pisse det ut i en kopp. Flaubert tenkte nok helst på at historikere må forholde seg til enorme mengder med kilder før det endelige sluttproduktet. Det stemmer jo. Men det kan tolkes ironisk også: At historikeren velger og vraker i et hav av kilder, for så å plukke ut det som måtte passe til den historien man ønsker å formidle.

En av historiefagets tungvektere var Leopold von Ranke, som levde fra slutten av 1700-tallet. Historien skulle ifølge Ranke skrives «slik den virkelig var», altså som historisk sannhet, basert på gode kilder og uten å være preget av samtidens fordommer. Helt inn i vår tid har historikere forsøkt å løfte faget inn i den vitenskapelige empiriske tradisjonen, omtrent på linje med naturvitenskapene. Det er ikke så enkelt som det kan høres ut som. På Blindern ble det sagt at en del historikere på syttitallet ikke kunne stå i samme heis uten å ryke i tottene på hverandre. Historiesyn var ingen spøk på den tiden.

Gjenfortellingens dramaturgi

I fjor døde den amerikanske historikeren Hayden White (1928-2018). White har satt spor etter seg i historiefaget, og han har ikke bare fått ros. De kvasseste kritikerne mener at White åpnet døra for relativisme og dekonstruksjon av faget. Men hva var det han egentlig skrev som skapte baluba? Jo, kort fortalt mente White at historiefaget aldri vil kunne bli en vitenskapelig disiplin.

White huskes best for sine teser om at historiske fremstillinger er litteratur, på linje med prosa, hvor storyen bæres frem av et plot (metahistorie). Historikere må nødvendigvis formidle sine kilder gjennom språket, og i språket ligger det alltid mening, mente White. Historikere vil dessuten servere sine funn med den fremdrift og de årsaksammenhenger som han eller hun finne plausible, og ikke minst i en form som er tilgjengelig for leseren.

Bare det å sortere kildene kronologisk var i følge White basert på fordommer og antagelser. Siden historikeren er farget av sin egen tid og egne meninger, gjerne ideologi, er den objektive fremstilling av historien («slik den var») en illusjon, mente White. White sammenlignet derfor historiske verker med skjønnlitteratur, innen sjangerne drama, satire, parodi og tragedie.

Men White var ikke en absolutt relativist. Han mente ikke at gjenfortellingens dramaturgi er ensbetydende med at historien er dikt og forbannet løgn. Han forsøkte nok heller å gjøre oss oppmerksomme og kritiske til det vi leser av historiefremstillinger. Hva vektlegger forfatteren (ja, for det er jo det historikeren også er) av viktige hendelser, kilder og ikke minst sammenhenger?

Michelet-kritikken

Etter at Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? kom ut i fjor høst, har debatten om boka surret og gått i mediene. Kritikken av den har delvis vært nådeløs, både fra historiske fagmiljøer og fra familier som på en eller annen måte har opplevd at deres slektninger har blitt dårlig eller feilaktig fremstilt.

Men boka selger likevel som varmt hvetebrød. Mange som sympatiserer med Michelets budskap synes ikke det gjør så mye at boka har svakheter. Et budskap som forteller at det er seierherrene som skriver historien: «Hele sammenblandingen av aktører og historikere, og kontrollen aktørene har hatt over fortellingen om hjemmefronten og jødedeportasjonene, er dypt problematisk». Slik presenterte Michelet seg for Dagsavisen.

Det er etter hvert liten tvil om at en del av kritikken mot boka er riktig. Mye av den negative kritikken mot Michelet er basert på at hun har vært selektiv i sin kildebruk, og noen ganger også på sitatfusk. Problemet for leseren er at man har små muligheter for å kunne vurdere den kritisk fordi man selv ikke sitter på mange av kildene som ligger nedstøvet i ulike arkiver.

Det hevdes at Michelet utelater kontekst og ikke tar høyde for at tidsvitner husker feil. Hun har også blitt kritisert for å ha en agenda: En sortmaling av norsk krigshistorie for å vise hvor rasistiske vi var på den tiden, og at dette er overførbart til Norge i dag og våre holdninger til muslimer.

Det kan være. Men det er i så fall ikke veldig annerledes enn det som har blitt sagt av norske politikere, herunder vår egen statsminister Solberg, som drar paralleller mellom Norge i dag og 1930-tallet. Det er helt urimelige paralleller, selvsagt, men det lar vi ligge her.

Like fullt er Michelets bok av verdi. For det første kan det være stoff nok i boken til å rokke ved en dominerende fortelling om den norske hjemmefronten og det norske samfunnets holdning til jødene under andre verdenskrig. Altså uavhengig av at en del er slepphendt turnert eller om hun har en politisert dramaturgi i bunnen.

For det andre har Michelet popularisert stoff som faghistorikerne ikke har vært flinke nok til å få frem i offentligheten. Det bør være et paradoks for fagmiljøene at flere historikere har hevdet at Michelet kommer med gammelt nytt, samtidig som de gamle nyhetene ikke er en allment kjent del av den norske krigshistorien.

Så vil noen sikker si at det er en fallitterklæring for historiefaget, hvis man på en måte godtar suspekt historieskriving. Men det blir for snevert, all den tid boka allerede er skrevet og publisert og kritikerne har kommet med rettmessig og viktig kritikk.

En av de som virkelig ble forarget av Michelets bok var tidligere direktør ved Hjemmefrontsmuseet, Arnfinn Moland. «Flere tiår med forskning, innsikt og forståelse ligger tilbake i ruiner», skrev han i Aftenposten.

Det er altfor pompøst. Den norske krigshistorien står trygt, selv etter Michelet. Det er viktig å huske at Michelet ikke er faghistoriker. Hun er formidler og polemiker med et budskap som tråkker i faghistorikernes bed. Da bør det være opp til historikerne, etter at innvendigene er unnagjort, å ta tak i andre sider ved boken. Tar hun helt feil, eller treffer hun nok til at det er sider her som bør kikkes litt nærmere på?

Goldhagen og Gross

Det finnes nemlig en rekke eksempler på slurvete og fordømt historieskriving, som senere har vært umulig å overse som kilde til ny kunnskap.

Et klassisk eksempel er den amerikanske historikeren Daniel Goldhagens bok Hitler’s Willing Executioners: Ordinary Germans and the Holocaust fra 1996. Mange faghistorikere mente boken var et makkverk, både kildekritisk og tematisk.

Den sterkeste kritikken var nok likevel det mange mente var Goldhagens underliggende agenda, der det var noe særpreget tysk over tilintetgjørelsen: Det var bare tyskerne som kunne finne på noe slikt, gitt deres særpregede historie og mentalitet. Kritikerne gikk veldig langt og tilla nok også Goldhagen urimelige meninger. Noen mente sågar at Goldhagen hadde et rasistisk syn på tyskerne….

I fagmiljøer som la stor vekt på strukturer og økonomisk historie ble det heller ikke tatt nådig opp at en historiker la så stor vekt på mentalitetshistorie. Men på tross av all ståhei har Goldhagens bok, med sine feil og mangler, blitt et referanseverk. Det Goldhagen først og fremst avdekket var at tyskerne visste mer om jødedrapene enn de hadde gitt uttrykk for, og at antisemittismen sto sterkere enn det som var vanlig å beskrive.

Derfor vakte det mye mindre oppsikt at historikeren Peter Longerich ga ut boken Dette visste vi ikke noe om!: tyskerne og jødeforfølgelsene 1933-1945 i 2007. Boka til Longerich er langt mer nyansert og faglig presis enn Goldhagens, men funnene er ikke helt ulike.

Den polsk-amerikanske historikeren Jan Gross har skrevet flere bøker om polsk antisemittisme og om polske medløpere og drapsmenn under Holocaust. Frem til for få år siden gikk den standardiserte polske historieskrivningen ut på at polakker ikke hjalp nazistene, men tvert imot gjorde voldsom motstand.

Nazistene anså polakker for å være undermennesker – i likhet med jødene. Hvis polakkene ikke reddet jøder, var det fordi straffen for å gjøre det var rå og brutal: Hjelperen og hele hans familie ble brutalt slaktet.

Mange historikere har gjennom grundig arbeid, ikke minst i arkiver som har blitt åpnet i Polen og Russland etter kommunismens sammenbrudd, gradvis nyansert bildet. Polakkene var ikke så forskjellige fra andre europeere, hvor deler av samfunnet bisto Hitler i jødeforfølgelser.

Et slikt perspektiv kulminerte med utgivelsen av historikeren Gross’ Neighbours (2001). Her beskrev han et omfang av sivile polakkers medløperi som sjokkerte mange. Enda verre var det at Gross fremstilte den polske motstandsbevegelsen som infisert av antisemittisme, enkelte ganger på lag med den tyske okkupasjonsmakten når det gjald jødene.

Selv om Gross har avdekket at den polske antisemittismen var langt mer utbredt enn det den polske minnehistorien er komfortabel med, har også han vært gjenstand for mye kvalifisert faglig kritikk. For selektiv og tvilsom kildebruk, for overdrivelser og ikke minst fordi han har trukket slutninger basert på etiske og moralske overveininger som ikke kan overføres fra vår tid til en okkupert krigstilstand. Like fullt er det mange av hans sterkeste kritikere som mener han åpnet opp en debatt som var tvingende nødvendig.

Gross hadde altså nok å fare med til at det ble viktig. Debatten har ikke latt vente på seg. Gross har til fulle vist at historien også er en politisk slagmark, og her en som får Michelet-krangelen til å virke som et lite musepip.

Da Gross, som underviser ved Princeton, returnerte til sitt hjemland Polen, truet den polske statsadvokaten med å ta ham til retten for baktaling av den polske nasjonen. Den autoritære nasjonalistiske regjeringen har forsøkt å frata ham æresbevisninger og han har blitt erklært persona non grata.

Kan vi lære av historien?

Kampen om historien handler langt på vei om myter og minnehistorie. Om makt, der begreper som sannhet og etterprøvbarhet kommer i andre rekke. Men den handler vel så mye om følelser, eller om pedagogiske grep der man skal «lære av historien», som det gjerne heter. Dette siste er noe de fleste kjenner igjen fra skolen. Vi lærer om grusomheter for at barna skal bli gode, ettertenksomme borgere.

Holocaustsenteret på Bygdøy er interessant i så måte. Foruten å drive med utstrakt forskning på krigshistorie og antisemittisme, legger de også stor vekt på skolering. I undervisningsøyemed blir jødenes situasjon i Norge trukket inn i forståelsen av livssynsminoriteter i Norge i dag. Altså som et pedagogisk-moralsk verktøy.

På en måte er dette klokt. Men strengt faglig er det vanskelig å kunne argumentere for at en slik bruk av historien er veldig relevant. Sagt litt mer kritisk er alt dette både historisk og etisk problematisk. Både fordi det er snakk om dimensjonsforskjeller og årsaksforklaringer som er ekstremt ulike, men også fordi man står i fare for å relativisere alvoret i jødeforfølgelsene og jødeutryddelsene.

Men uansett hva man måtte mene om det, er det i all fall ganske åpenbart at HL-senteret har et narrativ, en egen dramaturgisk innpakning av historiske hendelser, som i en historiefremstilling ville virke besynderlig og kritikkverdig. Et slikt paradoks er på den annen side nesten umulig å vikle seg inn i hvis formålet er å «lære av historien», når man skal sy sammen store og små historier, eller fortid med samtid.

Store og små historier

Marte Michelets hypotese er altså at noen lot være å gripe inn for å redde jødene fordi jødeforfølgelsene ikke ble betraktet som den viktigste prioriteringen. Det var fordi jødene i Norge ble ikke betraktet som ekte nordmenn, og kanskje også fordi antisemittismen i Norge var mer utbredt enn det vi normalt har forestilt oss.

Til dette har kritikerne innvendt at den norske motstandsbevegelsen ikke var særlig godt organisert på det tidspunktet jødene ble deportert og myrdet i Auschwitz. Michelet forstår dessuten ikke hvor trangt handlingsrommet var under det tyske frykt – og terrorregimet. Det var bokstavelig talt livsfarlig å redde jøder. Historiker Bjarte Bruland mente for eksempel at Michelet driver «moralsk historieskriving» og ser på historien med dagens briller.

Samtidig er noe av kritikken mot Michelet litt vanskelig å få tak på. Det stemmer nok at hun skriver i etterpåklokskapens ånd. Men her kan man også gå i en annen felle: hvis påstander om etterpåklokskap overføres til all historisk forståelse står vi også i fare for å relativisere og tolke mennesker i en annen tid (i dette tilfellet ganske nært i tid) som uten evne til å ta moralske valg, eller å se konsekvenser. Eller å oppføre seg både egoistisk og irrasjonelt. Det er ikke slik at moralske dilemmaer er noe som først har oppstått i vår tid.

Og enda viktigere: Selv om det ble foretatt vanskelige valg der beslutningen var gitt, bør vi også ta høyde for at historien ikke oppleves likt for de som berøres av beslutninger. For gråsoner er ikke noe nytt fra krigshistorien. Faren ligger i at vi er så tiltrukket av store fortellinger og etterrasjonalisering at vi står i fare for å glemme at historie også er fortellinger om kaos, menneskelig svakhet og tvisyn. Kanskje er det nettopp her boka til Michelet kan brukes til noe? For vi historikere har en tendens til å tenke i strukturenes og logiske handlingsmønstres omløp.

Den jødiske minnehistorien er dessuten ofte en helt annen enn den om den norske motstandskampen og majoritetsbefolkningens. Det er en kompleks historie, der spørsmål om saklig skyld eller ikke skyld ikke nødvendigvis er alt. Like viktig er hvordan det som skjedde faktisk ble opplevd og senere husket. Som historien til Julius Paltiel.

Julius Paltiel

Paltiel ble arrestert av norske politifolk i Trondheim i november 1942, sendt til Falstad og senere til dødsleiren Auschwitz. Han var en av få norske jøder som overlevde og kom hjem til Norge. Etter dødsmarsjen fra Auschwitz endte han opp i konsentrasjonsleiren Buchenwald, der han ble internert sammen med andre norske fanger.

Etter hvert fikk de norske fangene matpakker av Røde Kors – men ikke de fem jødiske nordmennene som satt der. Mot slutten av krigen hentet De hvite bussene fra Røde Kors nordmennene hjem. Med unntak av de jødiske nordmennene. De måtte se sine kamerater dra, selvsagt til stor fortvilelse fra medfangene. «Det var som å bli slått med et balltre i trynet,» har Paltiel fortalt.

Det var ikke forakt for jøder som fikk Røde Kors til å svikte de norske jødene, men et kompromiss med tyskerne, som innebar at de andre norske fangene kunne få hjelp – så lenge jødene ikke fikk det. Altså et riktig valg sett fra et utilitaristisk synspunkt, men dårlig nytt for de som ble igjen.

Vi andre kan bare gjette oss til hva slags minnehistorie de berørte og deres etterkommere fra det norske Holocaust går rundt og bærer på. Og hvilke tanker de gjør seg om en rekke av samtidens debatter.

Men for ofrene gir denne passiviteten en ganske annen mening enn den gjør for de som ble igjen og kunne fortsette sine liv. Den store historien skygger for den lille historien. Det er ikke lett å tråkle sammen en entydig fremstilling av slikt.

Brukt som anekdote vil man sitte igjen med en unyansert forestilling om antisemittisme. De som avgjorde dette hadde kanskje ikke noe valg. Det er lett for oss som sitter på avstand å si at de burde sagt alle eller ingen, men det var ingen reell valgmulighet den gang.

Vi sitter altså igjen med flere historier her, som alle er like sanne, om man vil. Hva de kalde fakta var, som kanskje vil serveres som sannheten med stor S, er at man ikke hadde noe valg. Paltiel selv bebreidet aldri Norge for det som skjedde. Han hadde forståelse for det åpenbare dilemmaet. Men opplevelsen Paltiel hadde av å stå alene igjen i Buchenwald, er også sann. Historie handler om mer enn avgjørelser og store kanoner.

For å gjøre det enda vanskeligere: Det faktum at Røde Kors ikke «hadde noe valg», utelukker heller ikke at mange nordmenn, også i ledende posisjoner, hadde et syn på jødene som tross alt var ekstremt utbredt, men også den gang kritikkverdige. Vi kommer kanskje aldri til bunns i følgende problemstilling: Ville man foretatt det samme valget om de fem var ikke-jøder?

Det er bra at norsk krigshistorie endevendes. I alle land som var okkuperte under krigen har de opprinnelige og ganske entydige patriotiske narrativ blitt nyansert. I Norge har vi vært flinke til det. Men er vi i mål?

Slik jeg ser det er det viktig at kunnskap kommer på bordet, selv fra budbringere som måtte ha ideologiserte motiver eller er slurvete. Det er ikke enkel materie, dette. Hvis vi aksepterer fusk og fanteri står vi i fare for relativisme. Det er ikke bra i en tid der sannhet og løgn ser ut til å betraktes som to likeverdige måter å forstå verden på. I en tid der den amerikanske presidentens rådgiver mener at det er opp til oss selv – inklusive presidenten – å velge sin egen sannhet. 

Kan man for eksempel hevde at det kom noe fornuftig ut av holocaustfornekteren David Irvings skriverier? Neppe. Det er altså ingen klare regler her. En må se på totalen, hva det er som kan belegges sånn noenlunde. Er det nok? For Michelets del er det ikke noe som tilsier at hun har servert en myte eller forfalskning, totalt sett.

For de av oss som betrakter en del debatter på avstand er det liten tvil om at den har store innslag av profesjonskamp og moralisme. Kranglene om Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» er et godt eksempel. Tvedt foretok lange, til dels mentalitetshistoriske sveip, som skulle forklare hvordan bistandspolitikk har lagt premissene for hvordan vi diskuterer innvandring og internasjonalisme i Norge i dag.

Tvedts bruk av uttrykket «godhetstyranni» gjorde inntrykk, særlig på høyresiden. Kort tid senere fikk vi en nesten like lang bok som var et engasjert slakt fra professor i medievitenskap, Jostein Gripsrud. «Tvedts bok er full av feil og presenterer i bunn og grunn konspirasjonsteorier», mente Gripsrud.

Det var liten tvil om at også Gripsrud hadde et ideologisk politisk ærende: «Boken min har undertittelen «et betinget forsvar for godheten». Fordi jeg foretrekker godhet foran ondskap, og fordi spørsmålet om godhet og politikk er mer komplekst enn dem som raljerer med godheten gir inntrykk av», sa Gripsrud til Vårt Land.

Tilbake står leseren og undres over hva som er rett eller galt. Hvem er på jordet? Kan begge ha rett?

Tilbake til Hayden White og Flaubert. Følgende tommelfingerregel er veldig enkel: Den kunnskapstørste bør alltid lese flere bøker om et tema. Se historien fra ulike vinkler. Summen av flere vinklinger vil som regel alltid være bedre enn den ene vinkelen. Å drikke et hav er umulig, men du kommer ikke langt med bare en kopp heller.

Teksten er også publisert i Minervas papirutgave nr. 1/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden