Kampen om historien

Når historikere hevder at Marte Michelet kommer med gammelt nytt, bør det være et paradoks for fagmiljøene. De gamle nyhetene er ikke en kjent del av den norske krigshistorien.

Publisert   Sist oppdatert

Den franske forfatteren Gustave Flaubert skal ha sagt at å skrive historie er som å drikke et hav og pisse det ut i en kopp. Flaubert tenkte nok helst på at historikere må forholde seg til enorme mengder med kilder før det endelige sluttproduktet. Det stemmer jo. Men det kan tolkes ironisk også: At historikeren velger og vraker i et hav av kilder, for så å plukke ut det som måtte passe til den historien man ønsker å formidle.

En av historiefagets tungvektere var Leopold von Ranke, som levde fra slutten av 1700-tallet. Historien skulle ifølge Ranke skrives «slik den virkelig var», altså som historisk sannhet, basert på gode kilder og uten å være preget av samtidens fordommer. Helt inn i vår tid har historikere forsøkt å løfte faget inn i den vitenskapelige empiriske tradisjonen, omtrent på linje med naturvitenskapene. Det er ikke så enkelt som det kan høres ut som. På Blindern ble det sagt at en del historikere på syttitallet ikke kunne stå i samme heis uten å ryke i tottene på hverandre. Historiesyn var ingen spøk på den tiden.

Gjenfortellingens dramaturgi

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her