Kultur

Kan barnekunst og barnelitteratur ta opp konkurransen med iPaden?

Bør barn skilles ut som egen målgruppe, spør Ingebjørg Sofie Larsen i lederen til Minervas artikkelserie om kunst for barn.

Bilde: Pixabay

God kunst for barn skaper indre bilder og utvikling hos barnet.

Den gode boken gjør noe med deg. Kanskje blir du litt klokere, litt mindre fordomsfull, litt mer åpen. Det gjelder enten du er barn eller voksen, skriver Geir Uthaug i denne kulturseksjonen.

Uthaug argumenterer for at barnas lesning bør underbygge deres egen kreativitet og fantasi – ikke begrense den. Litteraturen skaper en indre utvikling hos barnet, som senere danner grunnlag for kunnskap og forståelse. På det grunnlaget kritiserer Uthaug den ærlige og realistiske litteraturen som ble skrevet på 70-tallet: Det viktigste i barnelitteraturen er ikke nødvendigvis å forstå virkeligheten.

At kunst og litteratur av høy kvalitet kan gi opplevelser på tvers av alder og tiden den er skrevet i, burde ikke være noen overraskelse. Likevel møter kunstneren flere dilemmaer i møte med barnet: Kan en voksen egentlig lage god kunst for barn? Bør det være egne kriterier for barnekunst? Bør man i det hele tatt tenke på barn som en målgruppe?

Når man tar utgangspunkt i at barnet er et individ, faller målgruppetenkningen lett igjennom. Jeg tør vedde på at hvis du spør en kunstner om hun tenker på spesifikke målgrupper når hun lager et verk, vil hun som oftest svare at hun håper verket vil kunne si noe til alle.

I Ida Skogvolds reportasje argumenterer Hildur Kristinsdottir, som har laget forestillingene Klassikere for kids, for nettopp det. Hun mener at fordi barn er forskjellige, bør også forskjellige kunstnere lage kunst for barn. Heller det enn at noen få kunstnere spesialiserer seg på å lage kunst for barn.

Kristinsdottir bruker barnebordet som allegori: der barna i middagsselskapet samles ved et eget bord og får spaghetti og kjøttboller, mens de voksne får østers. For noen barn er det sikkert en glede, mens andre ser lengselsfullt bort på de voksne og samtalene som foregår der.

Et annet dilemma for voksne som skal lage kunst for barn, handler om sensur. I barnekunst omfatter sensurbegrepet mer enn vi er vant til: mer enn politisk sensur. I barnelitteratur begynner man å sensurere fordi man så gjerne vil tenke på barnas beste.

Dag Larsen skriver om dette fenomenet, og kaller det sensur som omsorg: Man tilpasser eller legger vekk en bok fordi man mener at barnet ikke tåler å lese den. Det er enhver foresatts rett, men problemet oppstår når denne omsorgen overtas av forfattere, forleggere, bokhandlere, bibliotekarer, lærere og kritikere. Det er i den uklare omsorgen at sensuren trives best, skriver Larsen.

Mye av det som diskuteres i denne kulturseksjonen, bunner til syvende og sist i om barn bør skilles ut som egen målgruppe. Hvis vi følger tanken om at barnet fremdeles er i ferd med å formes – i mye større grad enn voksne, som i større grad har fått personligheten «satt» – gir det grunnlag for en viss målgruppetenkning.

Også kunst for voksne har ofte som mål å få publikum til å få nye innsikter, men hos barn kan man kanskje tillate seg andre grep, nettopp fordi de indre rommene, som hos voksne er lukket, fremdeles er åpne hos barna.

Utfordringen blir å skape noe som ikke først og fremst er underholdning, men – som Uthaug skriver – kan bidra til å skape indre bilder og utvikling hos barnet: I en tid da det er enhver forelders hvileskjær å plassere barnet foran en underholdningsmaskin, burde det være et tankekors – både for de som skal skape kunsten, og for de som skal gi den videre til barna.

Artikkelen er først publisert i Minervas papirutgave 3/2018 som leder til kulturseksjonen om kunst for barn. 

Serien består av artikler av Dag Larsen, Ida Skogvold og Geir Uthaug.

Den gode bokens kvalitet er ikke til å ta feil av

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden