Debatt

Kan islam reformeres og sekulariseres?

Bilde: Pixabay

Om teologi, håndhilsing og islam.

Synniva Gylver tar utfordringen og svarer på mine kritiske bemerkninger om religionsdialog. Svaret overrasker ikke, og viser Gylver som en engasjert prest som tar troen sin på alvor og søker å møte muslimer på en sympatisk måte. Likevel gjør innlegget tydelig det jeg mener er problematisk med hennes tilnærming til misjon, tro og islam som religion.

For Gylver handler misjon om å dele hva hun tror på til andre mennesker. Problemet er bare at misjon i kristen forstand er uløselig knyttet til misjonsbefalingen i Matteus 28: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere»

Misjon kan derfor ikke tenkes uavhengig av dåp og disippelskap, ettersom det er dens klare mål. Å dele sin egen tro er selvsagt både viktig og fint, det kan også skje innenfor rammen av religionsdialogen, men det kan ikke kalles misjon i ordets rette forstand.

Troen i det offentlige rom

Kanskje ville det være ryddigere å like godt si at misjonsbefalingen ikke lenger er forpliktende. Dette har allerede blitt gjort eksplisitt i Tyskland, der prester i den Evangeliske Kirken i Rhinland har erklært at misjonsbefalingen var rettet til disiplene og ikke gjelder for kristne i dag.

I den teologisk veiledning I møtet med muslimer konkluderes det med at kristne ikke bør misjonere overfor muslimer. Etter min mening er dette redelig og klargjørende, samtidig kan jeg forstå at det sitter langt inne for Gylver å ta dette skrittet.

Hvis møtet med islam kunne reduseres til samtaler mellom høyt utdannede mennesker som Gylver og Ishaq, ville det ikke finnes noen grunn til å stille kritiske spørsmål ved religionsdialogen. Det er vanskelig å skulle kritisere mennesker som møtes med de beste intensjoner for å øke forståelsen på tvers av religionene.

Vi står sammen mot demonisering og dehumanisering av muslimer, men det må være mulig å reflektere kritisk omkring møtet med islam som religion, uten å havne i paranoide konspirasjonsteorier, slik de finnes i kommentarfeltene til Document og Resett.

Kristen tro har i stor grad blitt privatisert i Norge, i takt med at det offentlige rom har blitt sekularisert.

Gylver har rett i at møte med andre troende er viktig for å kunne se sin egen tro fra et annet perspektiv, og å slik utvikle teologi i møte med hverdagen og levd liv. Likevel er det naivt å tro at religionsdialogen vil løse utfordringene samfunnet står overfor i møte med islam.

For samfunnet er det irrelevant hva Gylver og Ishaq måtte tro som enkeltmennesker og privatpersoner. Det er først når troen kommer til uttrykk i det offentlige rom at den viser seg å faktisk ha reelle sosiale og politiske konsekvenser.

Forskjeller mellom islam og kristendom

Gylver anklager meg for å ikke skille mellom den politiske og teologiske diskursen, og at jeg slik møter islam med et problematiserende fokus. Men å skille slik mellom politikk og teologi er utillatelig naivt, et kjennetegn ved islam som religion er nettopp at det politikk og teologi går opp i hverandre.

Religionsdialogen kan slik fungere tilslørende, gjennom å unndra seg fra de reelle sosiale og samfunnsmessige konsekvensene av en religion som omfavner alle sider av menneskelivet, både individuelt og sosialt, privat og offentlig. Lengselen etter harmoni og fredelig sameksistens, mellom mennesker som møter hverandre i gjensidig respekt og forståelse, kan slik stå i veien for å se de konkrete utfordringene og de reelle konfliktene.

Det finnes klare likhetstrekk mellom kristendom og islam, noe som gjør religionsdialog mulig. Likevel ville det være en grov forenkling å si at religionene egentlig dreier seg om det samme. Forskjellene er like tydelige som likhetene, både når det gjelder dogmatikk og religiøs praksis.

Kristen tro har i stor grad blitt privatisert i Norge, i takt med at det offentlige rom har blitt sekularisert. Et kjennetegn for kristendommen i vår del av verden er at den har tilpasset seg et liberalt og sekulært samfunn. Kirken har også mistet sin definisjonsmakt når det gjelder hvordan folk skal forholde seg til moralske spørsmål.

I relasjon til islam blir det derimot klarere hvordan teologiske synspunkt får konsekvenser som er en utfordring for samfunnet. Saken omkring håndhilsing er et tydelig eksempel på dette, og det samme gjelder diskusjonen omkring bruk av niqab ved utdanningsinstitusjoner.

Clash of civilisations?

Noen vil hevde, med Samuel Huntington, at møtet mellom islam og Vesten dreier seg om en sivilisasjonskamp, et «clash of civilisations», der vesten og islam representerer to gjensidig ekskluderende verdisystem.

En slik forståelse kan kritiseres for religiøs essensialisme, ved å gjøre islam til en monolittisk størrelse, der det ikke finnes rom for nyanser og distinksjoner. Likevel er klart at det er en konservativ forståelse av islam som er dominerende, og at en slik forståelse kommer i konflikt med de sekulære og liberale verdier.

Der likestilling mellom kjønnene og seksuell frigjøring for kvinner og seksuelle minoriteter kan sees som blant de viktigste verdier vår kultur, er dette tabu og «haram» i den muslimske verden.

Noe av det som preger den muslimske verden er fraværet av sekulære samfunn der det finnes et tydelig skille mellom religion og politikk. Islam kjennetegnes av å dominere enkeltmenneskers liv og samfunnet i sin helhet, også i den politiske sfære. Spørsmålet er om det finnes en teologisk forklaring på at Vesten derimot er preget av en sekulær samfunnsordning.

Sekularisering kan sees i sammenheng med Luthers toregimentslære, der han deler samfunnet inn i et verdslig og et åndelig regiment, med utgangspunkt i Jesu ord: «gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Sammen med opplysningstidens religionskritikk danner dette en viktig forutsetning for en sekularisering av samfunnet.

Ulik forståelse av åpenbaringen

Et annet uttrykk for de teologiske forskjellene mellom islam og kristendom er at kristne ikke er forpliktet av Moselovens detaljerte forskrifter om alt fra kosthold til omskjæring. I apostlenes gjerninger får Peter en åpenbaring, der en duk senkes ned fra himmelen med mat som ifølge moseloven var uren. En stemme sier «Stå opp Peter, slakt og spis…Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.»

Dette står i motsetning til islam. I islam finnes et tydelig skille mellom rent og urent, mellom det som er tillatt under sharia, altså halal, og det som er forbudt, haram.

Den tydeligste konflikten mellom islam og de liberale verdiene i et vestlig samfunn kommer til uttrykk i forhold til kjønn og seksualitet. Der likestilling mellom kjønnene og seksuell frigjøring for kvinner og seksuelle minoriteter kan sees som blant de viktigste verdier vår kultur, er dette tabu og «haram» i den muslimske verden.

Forskjellene mellom kristendom og islam når det gjelder syn på kvinner, likestilling og seksuelle minoriteter, kan sies å henge sammen med en ulik åpenbaringsforståelse. I kristendommen er det Jesus som sees som Guds fullendte åpenbaring, mens det innenfor islam er koranen slik den er gitt til Muhammed som er den fullendte åpenbaringen. Dette er viktig fordi det gjør noe med hvordan kristne og muslimer forholder seg til sine hellige skrifter.

Islamsk reformasjon?

Allerede kirkefedrene pekte på betydningen av en allegorisk forståelse av Bibelen, og når Jesus selv blir en teologisk tolkningsnøkkel for å forstå den i sin helhet, åpner dette opp et rom for tolkning av bibeltekstene. En kritisk og vitenskapelig lesning av bibelen går tilbake til fremveksten av den liberale teologi fra 1800-tallet. Dette har muliggjort at liberale kristne kan tolke bibelen med et frigjøringsperspektiv når det kommer til kvinner og seksuelle minoriteter.

En liberalisering av islam forutsetter fremveksten av en kritisk og vitenskapelig tilnærming til koranen. Dette henger videre sammen med behovet for en reformasjon som kan gjøre islam åpnere og mer tilpasset et sekulært samfunn. Flere progressive muslimer i Vesten jobber for en slik reformasjon, og dette er kanskje grunn til en forsiktig optimisme.

Det er forlokkende å tenke at dette vil skje i løpet av de neste tiårene, og at islam bare ligger litt etter kristendommen i utvikling. Men det er lett å glemme at den protestantiske reformasjonen skjedde for 500 år siden, og at 1500-tallet var et århundre som var preget av vold og religiøse konflikter.

Paradokset er at totalitære og voldsdyrkende retninger innenfor islam, som Wahhabismen og IS, ser seg som reformbevegelser som vender tilbake til det opprinnelige islam.

Reformasjonen var ingen fredfull periode der kristendommen gradvis ble sekularisert og mer liberal, det var starten på en lang prosess med religionskriger.

Totalitære reformbevegelser

Først etter flere hundre år tok fremveksten av sekulære samfunn i vår forstand for alvor til, og dette har heller ikke skjedd uten motstand fra konservative kristne. Dette tydeliggjør at teologi ikke kan løsrives fra sin historiske og kulturelle kontekst.

Den muslimske verden er i dag preget av blodige konflikter mellom ulike retninger, mellom shia og sunni, på en måte som kan ligne konfliktene mellom protestanter og katolikker i religionskrigene som fulgte etter reformasjonen.

Paradokset er at totalitære og voldsdyrkende retninger innenfor islam, som Wahhabismen og IS, ser seg som reformbevegelser som vender tilbake til det opprinnelige islam. Reformasjon er ikke først og fremst en progressiv og liberal bevegelse, det er like mye en puritansk og romantisk søken bakover, for å gjenoppdage den rene og opprinnelige formen av en religion.

Liberale prinsipper i konflikt

En av grunnene til at det i sekulært samfunn er vanskelig å vite hvordan en skal forholde seg til islam, er at ulike liberale verdier kommer i konflikt med hverandre. Dette gjelder særlig når religionsfriheten kolliderer med tanken om likestilling mellom kjønnene. I saken omkring håndhilsing kommer dette tydelig til uttrykk når likestillings og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm forsvarer en kjønnsdiskriminerende praksis med begrunnelse i religionsfriheten.

Det er et viktig liberalt prinsipp at mennesker skal kunne utøve sin religiøse tro, også på en måte som strider mot majoritetens verdier. Men religionsfrihet dreier seg også om retten til å være fri fra en religiøs undertrykkelse og retten til å ikke tro. Kanskje kan debatten om håndhilsning være en vekker for at liberaliteten og toleransen også har en grense, og at denne grensedragning også kan være en hjelp for liberale muslimer som søker å reformere islam.

Forskjellene mellom kristendom og islam, når det gjelder religionenes konkrete samfunnsmessige uttrykk, betyr ikke at den ene religionen nødvendigvis er sannere eller mer moralsk høyverdig enn den andre. Begge kan være en kilde til det gode, det vakre og det sanne, på samme måte som de også kan være en kilde til intoleranse, undertrykking og vold.

Ikke noe kommer av seg selv

Alle religioner bærer slik i seg en tvetydighet og et destruktiv potensiale, og det er ikke vanskelig å peke på hvordan kristendommen gjennom historien ofte har stått i motsetning til det vi i dag ser som liberale og sekulære verdier.

Kanskje vil islam reformeres og sekulariseres slik at muslimer og kristne, troende og ikke-troende kan leve sammen i fred, i vesten og i andre deler av verden.

Men dette vil ikke skje av seg selv, og det er like sannsynlig at vi også i årene som kommer vil oppleve konflikter mellom verdiene i et sekulært samfunn og verdiene som preger islam.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden