Spaltist

Kan man tilgi et politisk parti?

Sverigedemokraterna har aldri vært en del av det moralske politiske fellesskapet. Hva skal til for at de slippes inn dit, spør Ann Heberlein.

Bilde: News Oresund/Flickr, CC BY 2.0

Kanskje er det ingen tilfeldighet at det er nettopp Kristdemokraterna som først strekker ut en hånd til Sverigedemokraterna.

Sverigedemokraterna er Sveriges tredje største parti etter Socialdemokraterna och Moderaterna. I høstens riksdagsvalg fikk de 17,5 prosent av stemmene, og representerer dermed mer enn en sjettedel av Sveriges befolkning. Partiet er dermed en betydelig maktfaktor i svensk politikk – men ikke på den måten man kanskje skulle tro.

Sverigedemokraterna har nemlig vanskelig for å gjennomføre sin politikk, ettersom de øvrige partiene ikke vil samarbeide med dem. Likevel sitter Sverigedemokraterna på makten: Hele det politiske spillet kretser rundt dem. De øvrige partiene er oppslukt av hvordan de skal forholde seg til Sverigedemokraterna, så oppslukt at de forsømmer sin egen politikk, forhandler bort sin egen ideologi, og går bort fra sine egne tidligere standpunkter.

Resultatet er at Liberalerna og Centerpartiet, som gikk til valg på å avsette Stefan Löfven, er støttepartier for en regjering med Socialdemokraterna og Miljöpartiet, som på sin side styrer på bakgrunn av en politisk avtale som inneholder det meste av det de gikk til valg mot. Et sted i bakgrunnen lurer også Vänsterpartiet, men det er uklart hvilken rolle de egentlig har, siden Liberalerna og Centerpartiet hevder de ikke skal ha noen innflytelse, mens enkel matematikk i Riksdagen forteller at det må de likevel ha. Det som likevel er klart, er at (heller ikke) de vil ha noe med Sverigedemokraterna å gjøre.

I denne overopphetede situasjonen slo Ebba Busch Thors beskjed om at hun fremover kommer til å snakke med alle partier – inkludert Sverigedemokraterna – ned som en bombe. Busch Thor, Kristedemokraternas partileder, et parti i sterk medvind, sier at hennes parti heretter skal snakke med alle, både med dem de har et sterkt fellesskap med, og med dem hvis prinsipper ligger langt fra de kristendemokratiske. Hun begrunner belustningen med at det overordnede målet for Kristdemokraterna er å få igjennom sin egen politikk.

Det høres jo rimelig ut – men Ebba Busch Thor har fått hard kritikk for beslutningen. Sverigedemokraterna er, mener kritikerne, «ikke som andre partier». Derfor kan man ikke snakke med dem, derfor kan de ikke være en del av noe parlamentarisk grunnlag, og derfor må all parlamentarisk sedvane tilsidesettes for å komme rundt dem. Sverigedemokraterna beskrives av sine kritikere som et «fremmedfiendtlig parti» med «røtter i hvit makt-bevegelsen». Det siste er utvilsomt riktig; det første er til dels et diskusjonsspørsmål, og avhenger i noen grad av hvordan man forstår nettopp røttene. Selv beskriver partiet seg som et «sosialkonservativt parti med et nasjonalistisk grunnsyn». De stikker ikke under stol at det har vært problemer i partiets barndom, men mener at de nå har tatt kraftfullt avstand fra fremmedfiendtlighet og rasisme.

Forfedrenes synder

Hvor fremmedfiendtlige Sverigedemokraterna er eller ikke er i dag, skal ikke besvares i sin fulle bredde her. Partiet har ekskludert flere medlemmer for rasistiske uttalelser, og på andre måter forsøkt å gi politikken et annet grunnlag enn fremmedhat. Samtidig pågår en strid innad i partiet om disse veivalgene. Uttalelser og standpunkter fra partiet i dag må kunne diskuteres og kritiseres på vanlig måte, og et parlamentarisk samarbeid burde kunne inngås eller unngås basert på disse standpunktene. Og enkeltmedlemmer av partiet må kunne konfronteres med sine egne uttalelser i fortiden. Det sentrale poenget her er hvordan partiets kollektive fortid gjør at Sverigedemokraterna på et helt særegent vis stenges ute av det politiske fellesskap, langt utover det som enkelt begrunnes med henvisning til hva partiet mener i dag – og begrunnelsen er moralsk, snarere enn alminnelig politisk.

Men Sverigedemokraterna er ikke det eneste partiet i Sveriges riksdag som har en mørk fortid. Vänsterpartiet, for eksempel, som frem til 1990 kalte seg «Vänsterpartiet kommunisterna» har en del lik i lasten, for å si det mildt. Diskusjonen om de politiske partienes mindre apetittvekkende historie reiser imidlertid interessante spørsmål av prinsipiell art: Hvor lenge kan man klandres for en uttalelse eller en handling? Finnes kollektiv skyld? Arver man skyld? Hvor langt strekker ansvaret seg? Og – kanskje det viktigste spørsmålet: Finnes det tilgivelse i den politiske offentligheten?

Utdeling av kollektiv skyld er et tilbakevendende tema i menneskets historie: Jødene er kollektivt blitt klandret for Jesu død på korset; kristne for korstogene; Vesten er blitt betraktet som kollektivt skyldig i kolonialismen, tyskerne for holocaust, menn for kvinneundertrykkelse, og alle muslimer klandres for islamistiske terrorhandlinger. Disse kollektive forståelsene av skyld binder individene til grupper på tvers av generasjoner: Og nettopp slik arver partipolitikere i dag en kollektiv skyld fra forfedrene – i hvert fall er det slik i Sverigedemokraternas tilfelle.

Individets ansvar

Jeg er av den bestemte oppfatning av skyld tilhører individet og ikke kollektivet. Hvert individ må ta ansvar for sine handlinger, klandres når han eller hun har gjort feil, og berømmes når han eller hun har gjort noe bra. En person bærer ikke ansvar for hva en annen person, som på en eller annen måte tilhører samme gruppe, har gjort. Derimot kan individet selvsagt klandres for ikke å handle. Ingen er, som Jonathan Glover skriver i Humanity. A moral History of the Twentieth Century, moralsk nøytrale ved en krenkelse. Den som bevitner vold eller annen krenkende behandling, den som hører krenkende uttalelser har et ansvar for å gripe inn og protestere. Det innebærer likevel ikke noe kollektivt ansvar eller en kollektiv skyld: nei, det er et krav fra individets eget ansvar, og å unnlate å handle innebærer en individuell skyld.

For å vende tilbake til Sverigedemokraterna: et politisk parti bør ikke holdes kollektivt ansvarlig for handlinger og uttalelser som enkelte partimedlemmer har gjort seg skyldige i – i dag eller i fortiden. Derimot bærer partiet ansvar for å ta avstand fra slike ytringer og handlinger som strider mot partiets ideologi og holdninger. Men hvis et parti, for eksempel Sverigedemokraterna, gjør dette – tar avstand fra ytringer og handlinger fra enkeltmedlemmer eller fra fortiden – kan partiet da slippes inn i det moralske fellesskapet? Må det i så fall tilgis?

Kan offentligheten tilgi?

La meg først komme med en innvending til mitt eget resonnement: Er tilgivelse virkelig noe offentligheten skal bedrive? Er ikke tilgivelse snarere et  fenomen som hører hjemme i private relasjoner, mellom to individer? I min doktorgradsavhandling Kränkningar och förlåtelse argumenterer jeg for nettopp dette: Tilgivelse er forbeholdt de private relasjonene, ettersom målet med tilgivelse er å gjenopprette en skadet eller brutt relasjon.  Det er i så fall ikke uten videre klart hva det ville bety at for eksempel Liberalerna eller Centerpartiet tilga Sverigedemokraterna. Er de en forulempet part? Fantes en relasjon? Finnes den?

Likevel velger jeg å stille spørsmålet om tilgivelse av et politisk parti. Det gjør jeg fordi tilgivelse også kan forstås som som en gjeninnlemmelse i det moralske fellesskapet. Men akkurat dette partiet, Sverigedemokraterna, har aldri vært en del av det moralske fellesskapet. Tvert imot har de øvrige partiene og mediene arbeidet hardt for å stenge partiet ute fra fellesskap. Derfor handler tilgivelse, i dette tilfellet, om å slippe partiet inn i fellesskapet, snarere enn å gjeninnlemme det.

Det er slett ikke åpenbart at det i det hele tatt burde være opp til de andre partiene å tilgi. For partiene er ikke i utgangspunktet private ofre for Sverigedemokraternas fortid, og dagens politikere og dagens parti bærer ansvar for sin egen politikk, ikke fortidens. De er mer nærliggende å mene at de øvrige partiene bør behandle Sverigedemokraterna ut fra partiets nåværende holdninger og synspunkter – at de bør behandles politisk, ikke moralsk. Velgerne gjør nok i større grad nettopp det, siden nesten 18 prosent av befolkningen stemmer på partiet, og den politiske legitimeringen kommer derfra. Det er også et vektig argument for å slippe Sverigedemokraterna inn i det moralske og politiske fellesskapet: Å utestenge så mange mennesker fra den demokratiske prosessen uten svært god grunn er nettopp udemokratisk.

Likevel ser det ut som det i praksis vil være nødvendig med en form for nettopp tilgivelse fra de øvrige politiske partiene: Sverigedemokraternas arvesynd er blitt personlig for partiene, på en annen måte enn for eksempel Vänsterpartiets. Kanskje oppleves konflikten fortsatt for nær – eller kanskje frykter en del partier for reaksjoner fra velgerne.

Kristelig og pragmatisk

Kanskje er det i en slik situasjon ingen tilfeldighet at det er nettopp Kristdemokraterna som først strekker ut en hånd til Sverigedemokraterna. Tilgivelse er, som kjent, en kristen dyd. Å tilgi er også en nødvendig evne for den som ikke vil være ensom: Svik, skuffelser og krenkelser inntreffer før eller senere i alle relasjoner. Den som ikke vil være ensom, må lære seg kunsten å tilgi. Busch Thor har nemlig forstått to ting: For det første: Hennes velgere ønsker et samarbeid med Sverigedemokraterna, og for det andre: Sverigedemokraterna er nøkkelen til makten.

I den forstand er tilgivelse pragmatisk – og kanskje er det pragmatisk Ebba Busch Thor er, snarere enn kristelig. Men siden forholdet mellom partier bør handle mer om makt til å gjennomføre egen politikk, og mindre om privatmoralsk tilgivelse, er det slett ikke så dumt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden