Kommentar

Kan Venstre gjenoppstå enda en gang?

Venstres regjeringssamarbeid med Frp truer med å ta livet av partiet.

Bilde: Statsministerens kontor / Flickr [CC BY-NC 2.0]

Venstre trenger noen store ideer, fremfor hundrevis av små, dersom partiet skal fremstå med en så tydelig profil at velgerne gidder å stemme på dem.

«Velgerne aner ikke hva vi står for», klaget Unge Venstres leder Sondre Hansmark før partiets landsmøte i helgen. Landsmøtets svar var, som vanlig, å stå for enda mer.

Som Haakon Riekeles, nestleder i Oslo Venstre, sier i gårsdagens intervju med Minerva, mangler det ikke lyst til å engasjere seg i stort og smått. Jeg har tidligere beskrevet Venstres programprosess og resultatet av den som «hver mann sitt strekpunkt», og at programmet er landets lengste ønskeliste.

Dersom et Venstre-medlem etter eller annet sted er svært opptatt av en sak, ja da skal det inn i programmet. Resultatet er at det blir veldig vanskelig å skille mellom stort og smått, vanskelig å vite hva som faktisk prioriteres, og vanskelig å gi partiet en tydelig profil i et broket partilandsskap.

Som Riekeles sier om partiledelsen: «De er så opptatt av å anerkjenne alle de små sakene at de ikke greier å prioritere den type profilbygging.»

Fra sympatisk til sviker

Denne manglende evnen og viljen til prioriteringer – «alt skal med» – har gitt Venstre et snilt og sympatisk preg. Det har gitt goodwill blant mange velgere, som gjerne har hatt det som andre- eller tredjevalg. Men ikke som førstevalg – i hvert fall ikke over tid. Partiet fungerer som et sted du besøker, ikke flytter inn i. (Jeg har selv en fortid i Venstre).

Uten å ha harde data på det, virker det som om denne goodwillen er sterkt redusert de senere årene. Mens det før var vanskelig å hate Venstre, får partiet nå veldig mye tyn i sosiale medier. Ikke på grunn av sin politikk. Et slikt engasjement – at partiets politikk var så distinkt at den var verdt å hate, kunne brukes til noe. Men misnøyen skyldes samarbeidet med djevelen – Frp i regjering. Det oppfattes som et løftebrudd som mange velgere sent vil tilgi dem (og som jeg advarte mot).

Uten sakseierskap

Men Venstre største problem er at partiet ikke har sakseierskap på et eneste viktig område, noe Velgerundersøkelsen etter det siste stortingsvalget viser. Sakseierskap innebærer at en stor andel av velgerne, og flere enn dem som stemmer på partiet, mener at et parti er best på et bestemt område. Det innebærer en tydelig profil, og gir mulighet for å hente flere velgere på dette området.

Venstre er i en regjering der Frp ofte drar i motsatt retning.

I 2013 hadde Venstre slikt sakseierskap i miljøspørsmål, der 23 prosent mente de var best, høyest av alle partier. Men i 2017 var dette nede på 9 prosent, forbigått av fire partier, også Høyre, som skåret 19 prosent.

Jeg vil tro at det er samarbeidsavtalen med den blå regjeringen som slo ut her. Den måtte nødvendigvis innebære kompromisser, og fremsto MDG som tydeligere. Miljøvelgere på den borgerlige siden så ikke lenger så stor forskjell mellom Venstre og Høyre i disse spørsmålene, og syntes tydeligvis at Høyre var passe grønne.

Ta styringen?

Det er åpenbart lettere for et lite parti å ha sakseierskap i opposisjon enn når det samarbeider med andre, og må inngå kompromisser. En mulig løsning er å gå inn i regjering og få ansvaret for området. Det ser ut til at MDG har lyktes med det i Oslo, mens Venstre ikke har lyktes gjennom å ha miljøvernministeren det siste drøye året.

En mulig forklaring er at MDG er i et byrådssamarbeid der alle drar i samme retning (mer eller mindre), men MDG hardest. Venstre er i en regjering der Frp ofte drar i motsatt retning. Så lenge Venstre er i et samarbeid til høyre, blir det svært vanskelig å gjenreise sakseierskapet til miljøspørsmålene.

Mer konsekvent liberalisme

Blant de øvrige ni saksområdene i Velgerundersøkelsen skårte ikke Venstre høyere enn sin oppslutning, den gang fire prosent, på en eneste en. Men det finnes andre saksområder og mulige profileringer som ikke er med i denne undersøkelsen.

Selv har jeg tatt til orde for at Venstre burde rendyrke en verdiliberalisme, og her er det da også bevegelse, blant annet innen ruspolitikken og synet på aktiv dødshjelp. Men denne gruppen saker, som Riekeles kaller «små», er trolig ikke viktig nok for tilstrekkelig mange velgere til at det i seg selv gir grunnlag for et eget parti. Og det er kul umulig for et slikt parti å sitte sammen med KrF i regjering.

Riekeles trekker også frem et konsekvent forsvar for liberale verdier, men da i videre forstand, som inkluderer et fritt kulturliv, forskning og hovedstrømsmedier. Fremdeles tror jeg markedet er lite.

Ingen kjemper for EU

Men ifølge Riekeles er en naturlig forlengelse av dette å gå inn for EU-medlemskap. Jeg følger ham ikke i dette, men det gjør kollega Ingebjørg Sofie Larsen, som i 2017 anbefalte Venstre å lære av Macron, og omfavne globaliseringen og EU. La oss se på den muligheten.

Selv om medlemskap ikke er på dagsordenen i Norge, og målinger viser at bare omkring en av fire nordmenn ønsker dette, finnes det en åpning her, siden de to ja-partiene, AP og Høyre, ikke snakker særlig mye om EU. Det er ikke så rart, siden de ikke en gang har flertall blant egne velgere. Det har vært målinger der bare Venstre har hatt et flertall av ja-velgere. (Men partiet har mistet nesten halvparten av sine velgere siden 2017, så hva de som stemmer på partiet mener nå, er ikke godt å si.)

Venstre kan altså forsøke å få sakseierskap til et standpunkt som støttes av langt flere enn dem som i dag stemmer Venstre. Men da må Høyre la dem få tilgang til dette markedet. Og først må partiet manne seg opp til å mene dette, med den avskallingen av den del distriktsvelgere som naturlig vil følge.

Pakkeløsninger

Som et alternativ til sterk profilering og sakseierskap på ett område, kan et parti satse på å tilby en unik pakke. Venstre kan for eksempel være de eneste som tilbyr denne pakken:

  • Det borgerlige partiet som kjemper for tøffere miljøpolitikk. (Mislykkes så langt).
  • Liberalt både i verdispørsmål og i økonomiske spørsmål. (Men da må KrF ut, og trolig en del av distriktsvelgerne).
  • Miljøpartiet som også er for EU, fordi det er et godt virkemiddel i miljøkampen.
  • Det borgerlige partiet som også vil øke asylinnvandringen.

La oss se litt på den siste muligheten. Jeg har tidligere skrevet at KrF og Frp er tjent med å krige litt med hverandre, selv om det skader Høyre og regjeringsprosjektet. Det samme gjelder for Venstre og Frp. De må markere egen politikk og uenigheter. Som Frøy Gulbrandsen skriver i BT: Når Frp forsøker å dra innvandringskortet og Helgheim og Listhaug drar på tur til Danmark, kan ikke Venstre sitte stille.

Venstres landsmøte gjorde da heller ikke det. De vil gi rett til barnehageplass for dem i asylmottak og gi asylsøkere bedre helse- og utdanningstilbud. Det er som man kan forvente av et asylliberalt parti. Men Venstre må unngå ytterligheter.

Det har de ikke klart når de, drevet frem av Unge Venstre, åpner for å utvide asylretten til å omfatte såkalte klimaflyktninger. Jeg har problemer med å se hvorfor man da ikke skulle inkludere fattigdom som kriterium, og dermed er vi et i territorium der bare de mest utopiske kan bevege seg.

Nye stemmer til Venstre er det i hvert fall ikke her. For å gå tilbake til resonnementet ovenfor: Venstre kan ikke tilby pakken borgerlig og ytterliggående innvandringsliberalt så lenge partiet samarbeider med Frp. Det gjennomskuer alle.

Den gode fiende

En annen måte å stå tydelig frem på er gjennom å plukke en god fiende – å være det partiet som er sterkest imot et upopulært parti. Jeg har tidligere spekulert i at en del av grunnen (ved siden av stadig uro i AP) til Rødts og delvis SVs fremgang i det siste er at de har fremstått som de klareste anti-KrF-partiene.

Et gjennomført liberalt Venstre kunne ta denne rollen for dem som ikke ligger langt til venstre. Men da kan de jo ikke samtidig sitte i regjering med sin hovedfiende.

Av samme grunn: Selv om Venstre er tjent med å krangle en del med Frp, kan de som regjeringspartnere umulig være det tydeligste anti-Frp-partiet.

Riekeles ser en åpning i å være det tydeligste anti-Rødt-partiet. Ja, det bør finnes et slikt marked, men det er egentlig ingen grunn til at ikke Høyre skulle ta den oppgaven.

Dødens venteværelse?

Jeg, og mange med meg i kommentariatet, har avskrevet Venstre før. Kommentator Ola Magnussen Rydje i Dagbladet skrev etter landsmøtet at det nå var håp for partiet igjen. Jeg deler ikke den optimismen, som ikke er særlig godt underbygget i hans tekst, bortsett fra at det ble lite personstrid.

Det er lenge siden det har sett så ille ut på meningsmålingene, med et par ferske stortingsmålinger på 1-tallet. Men rett skal være rett – det var noen slike målinger sist Venstre satt i regjering, under Bondevik II. Venstre karret seg opp igjen og gjorde et godt valg i 2005. Jeg tror det blir vanskeligere denne gangen. Regjeringssamarbeidet med Frp tynger for mye.

Noe må gjøres, men det er vanskelig å se noen vilje til å ta nødvendige og dristige valg. Når du er på drøye 2 prosent, er det lite fristende å gjøre det som med sikkerhet vil skremme vekk noen av disse.

Kanskje kan kommunevalget være den vekkeren som skal til. Havner partiet på 3 prosent eller mindre, slik de tre siste målingene viser, tror jeg Skei Grande bør gjøre som Sponheim og gå av på valgnatten. Å finne en sak å komme seg ut av regjeringen på før Stortingsvalget ville også øke sjansene i velgermarkedet.

Men det er ikke nok. Uten et klart prosjekt er det rett og slett ikke plass til Venstre i norsk politikk.

Les også Nils August Andresens artikkel fra før landsmøtet om Venstres stille krise.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden