Bøker

Kan vi elske big business?

Store selskaper som Facebook får ufortjent mye kritikk, mener Tyler Cowen.

Bilde: CC0 1.0

Storselskapene driver frem innovasjon og økonomisk vekst, og er langt fra fienden, skriver Tyler Cowen i sitt kjærlighetsbrev til en ofte kritisert gruppe.

Big business har, i motsetning til småbedriftene, aldri vært kapitalismens mest populære ansikt, verken i USA eller i Norge. Den ene demokratiske presidentkandidaten etter den andre raser mot ulike deler av big business, enten det er bankene og teknologiselskapene, fossil energi eller helse.

Også mange Trump-supportere er uvanlig skeptiske til republikanere å være, selv om de har stemt på en uvanlig rik mann som president, en mann som har bygd seg en formue i en bransje som er særlig preget av samrøre mellom stat og kapital.

Like fullt er det først og fremst de store selskapene som står for innovasjon og produktivitetsforbedringer. Den profilerte amerikanske økonomen Tyler Cowen, blant annet kjent fra sin blogg marginalrevolution.com, har derfor satt seg fore å bøte på dette misforholdet, gjennom boken Big Business: A Love Letter to an American Anti-Hero (St. Martin’s Press, 2019).

For få tabeller og fotnoter

Han lykkes bare delvis, og det skyldes at boken på bare 249 sider med relativt stor skriftstørrelse rett og slett er for kort til å kunne dokumentere Cowens påstander og drøfte alle de viktigste innvendingene. Særlig for en mer skeptisk leser enn en markedliberalist som meg er det nærliggende å tenke at Cowen fristes til litt cherry-picking, eller hopper over viktige motargumenter.

For eksempel er det nesten ingen drøfting av den relativt lave reallønnsøkningen i USA over flere tiår, eller at kapitalens andel av bruttoproduktet har økt. Cowen nøyer seg med å vise til at den lave reallønnsøkningen henger sammen med lav produktivitetsvekst.  (McKinsey publiserte en interessant analyse av dette spørsmålet i mai).

Jeg leser boken nesten som en lang pamflett, selv om den har 37 sider med fotnoter og litteraturliste. Amazon markedsfører den som en «polemic», noe tittelen også indikerer. Den får med dette mindre tyngde enn Cowens tidligere bøker, blant annet hans Average is Over, som jeg omtalte i 2016. Trolig har Cowen denne gangen skrevet for et bredere publikum.

Mennesket er feilbarlig

Når det er sagt: Cowen argumenterer godt for mange av sine sentrale påstander. Han peker for eksempel på et velkjent, men likevel ofte neglisjert faktum, både i USA og Norge, at storselskapene betaler høyere lønninger og gir flere frynsegoder enn de små og mellomstore bedriftene som de fleste er så glade i.

Mange føler seg lurt av storselskapene i USA og oppfatter dem som uærlige, men Cowen mener at selv om det ikke er vanskelig å finne eksempler på at dette skjer, må vi sammenligne med andre bedrifter og hvordan folk flest oppfører seg, ikke et ideal. Mennesket er feilbarlig, derfor begår også bedrifter – og det offentlige for den saks skyld, sine feil og moralske brudd.

Cowen viser til undersøkelser av hvor mange som innrømmer at de lyver på sine datingprofiler (mer enn halvparten), og anslag som tyder på svært høy andel feil og løgner i CV’ene til folk flest. En pussighet er at de bøkene som stjeles ofte fra amerikanske biblioteker er slike som handler om etikk, påstår Cowen – og han har en kilde på det.

Siden storselskapene har sitt rykte, en viktig del av et varemerkes verdi, å ta vare på, så er det «større sjanser for at du blir svindlet av dine lokale TV-reparatør, din lege og kanskje til og med din fetter enn av McDonald’s og Walmart.» Som Adam Smith påpekte, kan forretningsmenns streben etter å oppfylle egne mål også være samfunnsnyttig.

Tilsvarende er det langt fra sikkert at ideelle motiver er veien til velferd og frihet. Som han skriver: «Når jeg tenker på «non-profit sushi» er mitt første instinkt å rømme, ikke omfavne det.»

Selv om næringslivet får mye kritikk, viser undersøkelser at tilliten er ganske høy. Det siste Trust Barometer til Edelmann, som jeg skrev om i januar, viser for eksempel at tilliten til næringslivet og egen arbeidsgiver er høyere enn for politiske institusjoner.

Ikke oppblåst finanssektor

Mange har vært opptatt av at finanssektoren før finanskrisen fikk vokse seg for stor som andel av økonomien. Cowen er ikke enig i at andel av BNP er den riktige målestokken. Isteden mener han at sektorens omsetning må sammenlignes med størrelsen på de verdier som forvaltes. Disse har økt kraftig over tid, ikke minst på grunn av god avkastning i aksjemarkedene – også et tegn på at storselskapene skaper verdier, slik Cowen ser det.

Regnet på denne måten har sektorens omsetning holdt seg på omkring 2 prosent av de forvaltede verdiene over lenger tid. Inntektene innen finans er gjerne høye, men Cowen minner om at en stor del av disse inntektene kommer fra velstående mennesker. De betaler andre velstående for å gjøre dem enda rikere.

Forsvar for storbankene

En målskive for den demokratiske presidentkandidaten Elizabeth Warren er bankene, som er blitt altfor store og bør splittes opp, ifølge henne. Men Cowen peker på at den største banken, Bank of America, bare har 11 prosent av markedet.

Det er ikke bare markedsmakt som pekes ut som et problem, men også at bankene er «to big to fail» – at de i kraft av sin størrelse utgjør en stor risiko for det finansielle systemet. Cowen mener dette er korttenkt.

Før krakket i 1929 hadde man nettopp gjennomført en slik politikk for å krympe bankene. McFadden-loven fra 1927 gjorde dem langt mindre. Men det fjernet ikke systemrisikoen. Snarere var bankene så små og spinkle at de raskt ble feid over ende. Canada, som hadde langt større banker, opplevde også vanskelige tider økonomisk, men bankene klarte seg. Så etter Krakket ble lærdommen at bankene måtte bli større – helt til finanskrisen snudde stemningen igjen. Begge deler er overreaksjoner på begivenheter, mener Cowen.

Fat cats

Også de høye lederlønningene i USA forsvarer Cowen i det store og hele, med den begrunnelsen at de reflekterer knapphet på ledertalent. En næringslivsleder må i dag beherske langt mer enn i tidligere tider, inkludert håndtering av mediene (tradisjonelle og sosiale), politikere og pressgrupper, og et mangfold av finansielle instrumenter. Big business er også som regel engasjert i en rekke land, noe som krever innsikt i ulike kulturer og internasjonale forhold.

Cowen viser til at kompensasjonen til lederne har steget omtrent i takt med verdien av selskapene de leder, uttrykt i aksjekurs, og at kursen faller når sjefer dør plutselig.

Kanskje er det mine norske røtter som gjør at jeg ikke blir helt overbevist av Cowen her. Ja, gode ledere er viktige, men er det virkelig nødvendig å betale dem fullt så mye? USAs lederlønninger ligger langt foran de fleste andre land. Her kunne Cowen brukt litt tid til å drøfte om dette er en medvirkende årsak til at amerikanske selskaper er mer innovative og markedstilpassede, dersom det faktisk er tilfelle.

Cowen viser også til andre måter å måle ledelsens betydning på, gjennom en studie av Sascha O. Becker og Hans K. Hvide på norske forhold. De så på firmaer der stifteren eide mer enn 50 prosent av selskapet, og hva som skjedde når eieren døde. Salget falt med 60 prosent, antall ansatte med 17 prosent og sjansen for at firmaet overlevde to år etter var 20 prosent lavere enn i sammenlignbare selskaper. Så kan man innvende at det som gjelder for entreprenører ikke nødvendigvis gjelder for den klassen av profesjonelle managere som leder de fleste store selskaper.

Ikke økt kortsiktighet

Cowen tar også tak i påstanden om at big business, som i hovedsak består av børsnoterte selskaper, etterstreber kortsiktig gevinst for å drive opp aksjekursene, og avviser den.

Det er en rekke prominente eksempler på det motsatte, at selskaper investerer langsiktig og er villig til å ta store tap i en oppbyggingsperiode, og at markedet verdsetter dem for deres potensielle fremtidige inntekter. Dette fremstilles for øvrig gjerne som en skummel plan for å utrydde konkurransen. Amazon er kanskje det beste eksemplet på dette. Tesla er også et selskap der pengene renner ut, men aksjekursene verdsetter selskapet høyere enn de tradisjonelle bilprodusentene, som faktisk går med overskudd.

Men langsiktighet kan også mislykkes. Mange selskaper har gått tungt inn i Kina og andre fremvoksende økonomier for å høste på lang sikt, men trukket seg ut med store tap, blant annet fordi det markedet de så for seg ikke utviklet seg, eller ustabile politiske, regulatoriske og makroøkonomiske forhold. Langsiktige investeringer kan gi enorme gevinster – eller alt kan gå tapt.

En annen indikasjon på at selskapene, og ledelsen, ikke er kortsiktige er at den gjennomsnittlige levetiden til en sjef i et S&P 500 selskap har økt, og i 2015 var elleve år.

De store er innovatører

Investeringene i forskning og utvikling, som har til formål å gi langsiktig avkastning, har vært ganske stabile som andel av BNP i USA de siste tredve årene. Slike investeringer domineres av storselskapene, i motsetning til en populær myte om at nyskapingen skjer i små og ferske selskaper. Som Anne Marie Knott skriver i Harvard Business Review:

“While it’s true that a small number of new firms are disproportionately innovative, big companies are the primary source of invention. Recent research I conducted under a grant from the National Science Foundation, and documented in my book, How Innovation Really Works, reveals that large companies invest more in R&D and have higher RQ (research quotient, a measure of the return on R&D investments). Companies with more than 500 employees not only do 5.75 times more R&D than small companies, but their R&D is 13% more productive — meaning large firms are the real engine of economic growth.”

Hennes bok er forøvrig ikke med i Cowens litteraturliste.

Ikke så redd for konsentrasjon

Cowen bekrefter at konsentrasjonen, altså andelen av markedet som dekkes av de største selskapene, i mange bransjer har gått opp. Men han finner få negative virkninger av dette på konkurransen. Ja, Walmart og Amazon har utkonkurrert mange, men forbrukeren har tjent gjennom lavere priser og for Amazons del en enorm økning i utvalget. Ja, det er blitt færre flyselskaper, men billettprisene har likevel fortsatt å falle.

Nye former for konkurranse, primært via nettet har kommet til. Amerikanske kabel-TV-selskaper må passe seg så de ikke priser seg ut i konkurranse med nettbaserte tilbud.

Han bemerker imidlertid at stadig mer omfattende offentlige reguleringer er til fordel for de store selskapene, som har ressurser til å tilpasse seg (og påvirke) dem.

I et eget kapittel tar han for seg «crony capitalism» – samrøret mellom big business og politikk. Cowen mener at den politiske innflytelsen er overdreven i det store bildet, og varierer kraftig over tid. Han trekker frem at Trump-administrasjonen fører en politikk stikk i strid med det big business vil på mange områder, som fiskal ansvarlighet, mer liberal innvandring og handelspolitikken – mens de er mer på linje i skattepolitikken og avregulering. Tar demokratene over i 2020, vil de trolig være enda mer i strid med denne agendaen.

Ja, næringslivet bruker omkring 3 milliarder dollar i året på å påvirke myndighetene, men de bruker 200 milliarder på å påvirke forbrukerne gjennom reklame.

Big Tech

Mye av skytset retter seg nå mot de store teknologiselskapene, som mange politikere, med Warren i spissen, vil splitte, eller regulere langt strengere. Cowen er med på at flere av disse, særlig Facebook og Google gir utfordringer på personvernsiden.

Men han minner om at grunnen til at de aller fleste av oss er «kunder» hos dem er at vi får en verdifull tjeneste gratis. I bytte gir vi gladelig fra oss noe informasjon om oss selv, og bli eksponert for målrettet reklame.

Eller for å ta et hjemlig eksempel: Finn har omtrent monopol på brukthandel på nettet. Slike handelsplattformer er mest effektive dersom de samler en stor del av markedet, slik Ebay har gjort internasjonalt. Hva gjorde Finn med sitt monopol? Jo, de gjorde tjenesten gratis, for på denne måten å bedre omdømmet og øke trafikken til sine betalte formidlingstjenester.

En innvending er at disse selskapene er blitt så store og lønnsomme at innovasjonstakten har falt. Men Apple ga oss ikke bare en smart PC, men også smarte telefoner og nettbrett, Apple Pay og smartklokker. Google ligger langt fremme innen selvkjørende biler, og utviklet den mest brukte softwaren for smarttelefoner – Android. Amazon utforsker varelevering med droner, og tjener mesteparten av sine penger på å være ledende innen cloud computing. Paypal (senere kjøpt opp av Ebay) gjorde netthandel mye lettere. DNB har gjort privatbetalinger mye enklere gjennom VIPPS – og foreløpig tapt betydelige summer, isolert sett, siden tjenesten er gratis for bruker.

Vi elsker våre småbedrifter og småbutikker (selv om vi ofte «glemmer» å handle i de siste). Budskapet i Cowens bok er at vi også bør elske de store.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden