Debatt

Kan vi skille mellom kunstner og kunstverk?

Kunsten gir et innblikk i den tiden og de omgivelsene vi og kunstneren lever i. Allikevel betyr ikke det at vi ikke skal være kritiske, skriver Linn-Aurora Wengen.

Bilde: Fra Woody Allens "Manhattan"

Slik bør vi forholde oss til Hamsuns nazisme, Gauguins rasisme og Woody Allen etter #MeToo.

I lys av #MeToo-bevegelsen og anklagene mot Woody Allen ble det stilt spørsmål til om man fortsatt kan se filmene hans. «Hva en kunstner foretar seg privat, bør heller ikke få påvirke hvordan vi opplever kunstverkene», skrev Kjetil Lismoen i Aftenposten.

Debatten om man kan skille mellom kunstner og kunstverk, er på ingen måte ny. Allikevel har nyere politiske bevegelser og fenomener som eksempelvis #MeToo og identitetspolitikk, medført rask endring av moralske og sosiale standarder. Samlet sett endres grensene for hva som er å anse som akseptabelt.

En slik grenseendring vil kunne bidra til at vi ser annerledes på oss selv, verden rundt oss og ikke minst kunsten. Kan man fortsatt nyte et kunstverk, det være seg et bilde eller en film, skapt av en som uttrykker verdier som går på tvers av hva som anses som akseptabelt? Med andre ord: Kan man skille mellom kunstner og kunstverk?

Tre spørsmål

For å besvare dette spørsmålet mener jeg det er nødvendig å behandle ytterligere tre spørsmål.

For det første: Kan man kan skille kunstverket fra skaperen, slik Lismoen antyder, eller er bør kunstverket sees som et produkt som gir direkte uttrykk for skaperens verdier og verdensanskuelse?

For det andre: Hvorfor står kunsten i en særstilling?

For det tredje: Hvor går grensen for hva som er akseptabelt? Selv om en kunstner ikke har begått noe som per definisjon er å regne som et lovbrudd, kan handlingen likevel ha overtrådt moralske og etiske grenser, som gjør at kunstverket kanskje bør vurderes i nytt lys.

Hva er et kunstverk?

Kunst er ikke objektiv vitenskap. Den skapes av et subjekts følelser, tanker og perspektiver, med de fordelene og ulempene det medfører. Det er derfor vanskelig å skille mellom kunsten og kunstneren, ettersom verket vil inneholde spor av kunstnerens liv, oppfatninger, følelser og politiske holdninger. Samlet sett taler disse betraktningene taler for at kunstverket som «produkt» befinner seg i en særstilling.

Hvorfor står kunsten i en særstilling?

Samlet sett taler de foregående betraktningene for at kunstverket befinner seg i en særstilling sammenliknet med andre produkter vi møter i hverdagen. Når vi står foran et maleri eller leser en bok, er det naturlig at vi vil vite hvilket ståsted holdningene kunsten uttrykker, kommer fra. Dette i likhet med andre innflytelsesrike mennesker i samfunnet vårt som har definisjonsmakt, det være seg kjendiser, politikere, skribenter og andre av offentlig karakter.

Hvor går grensen?

Hvor går da grensen for hva en kunstner kan foreta seg, uten at det påvirker vår oppfatning av kunsten? Selv om loven ikke er brutt, så kan moralske og etiske grenser likevel være det. Man skal vokte seg vel for å avskrive kunstnere med «snuskete rulleblad». Vi må huske på at mennesker er komplekse og sammensatte. Å dra skillelinjer mellom de «gode» og de «onde» har lite for seg. Verdier, moral og holdninger er ikke statiske, men dynamiske, de utvikler seg i tid og rom. Lar vi være å erkjenne det, kan det medføre at kunstens ytringsrom innskrenkes. Kan en mann for eksempel fortsatt male en naken kvinne, eller er «the male gaze» og objektivisering av kvinnen et problem?

I en tid der stadig flere ser ut til å krenkes, ikke bare på vegne av seg selv, men også andre, kan det være nødvendig med mer provoserende kunst. I fjor hadde Munchmuseet en utstilling kalt Gauguin og Munch: Med lukkede øyne. Utstillingen ble kritisert for ikke å ta et oppgjør med Gauguins koloniale og rasistiske holdninger. Utstillingen illustrerte at verdier og holdninger som i Gauguins egen tid ikke ble problematisert, nå, sett i anti-imperialistisk og anti-kolonialistisk syn, må kritiseres. Picassos forhold til og syn på kvinner er et annet eksempel.

Et annet klassisk eksempel i denne debatten er selvsagt vår egen Knut Hamsun. Han var nazist, men utelukker det et stort forfatterskap? Andre vil påpeke at selv om Hitler var ondskapen selv, var postkortene han malte fra Wien da han var ung, ganske vakre (men endog middelmådige).

Den fascistiske arkitekturen som ble bygget på 1900-tallet er et uttrykk for en politisk ideologi de aller flest vil ta avstand fra, men man kan jo fortsatt synes at det er estetisk vakkert, for eksempel Palazzo Della Civiltà del Lavro.

Kunstens oppgave

Kunsten gir et innblikk i den tiden og de omgivelsene vi og kunstneren lever i. Allikevel betyr ikke det at vi ikke skal være kritiske. Et kunstverk fyller en funksjon når det skaper debatt og uenighet. Men når denne mørke siden kommer til uttrykk i f.eks. rasistisk motivert kunst, som hetsing av homofile eller fornektelse av holocaust, beveger man seg over i spørsmålet om ytringsfrihetens grenser.  Det skal ekstremt mye til før sensur eller total avholdenhet og boikott av verket er svaret, men det bør komme en reaksjon fra samfunnet.

Den store faren oppstår nettopp når det ikke finnes noen motkultur. Ting stanser opp i totalitære og fastlåste ideologier. Man kan skille mellom kunstner og verk, man kan diskutere både verket og verdensbilder, men det er ikke ensbetydende med at kunstneren er ansvarsfri.

Det går an å ha to tanker i hodet samtidig: Man kan anerkjenne et kunstverk, men samtidig kritisere kunstneren.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden