Politikk

Kanzlerkampen

Knapt ett år før valget til Forbundsdagen i Tyskland har Angela Merkel fått sin utfordrer. Sosialdemokraten Peer Steinbrück får en mildt sagt vanskelig oppgave når han utfordrer sin tidligere sjef.

Knapt ett år før valget til Forbundsdagen i Tyskland har Angela Merkel fått sin utfordrer. Sosialdemokraten Peer Steinbrück får en mildt sagt vanskelig oppgave når han utfordrer sin tidligere sjef. 

Foran valget til Forbundsdagen neste år står to kanslerkandidater overfor hverandre: Kristendemokratenes Angela Merkel mot sosialdemokratenes Peer Steinbrück. Sistnevnte ble offisielt presentert som kandidat den 1. oktober etter en lang periode med usikkerhet om hvem som skulle fronte SPD mot valget i 2013.

I utgangspunktet var det tre kandidater hos Sosialdemokratene. Partileder og tidligere miljøvernminister Sigmar Gabriel, tidligere utenriksminister og visekansler Frank Walter Steinmeier og tidligere finansminister Peer Steinbrück. Steinbrück var i utgangspunktet nummer tre i rekken. Men da Gabriel ikke ønsket å stille, fordi han regner sine sjanser som bedre ved et senere tidspunkt, og Steinmeier, som var kanslerkandidat i 2009, ikke anså sine muligheter mot Merkel som store, ble veien klar for Steinbück.

Peer Steinbrück er en glitrende retoriker med høy intelligens og tung erfaring fra tiden som finansminister under den store koalisjonen 2005-09. Steinbrück taklet finanskrisen meget bra da den skyllet over tysk økonomi, noe som har bidratt til at han har et godt rykte både blant tyskerne og i media.

Steinbrücks største hinder er Peer Steinbrück selv. Han har temperament, går ikke av veien for å kritisere eget parti og sier gjerne sine meninger utad på en usminket måte. Steinbrücks stil og politiske pragmatisme har gjort ham lite populær i SPDs venstrefløy. Han har ved flere anledninger gått imot egne rekker i forslag om nye velferdsordninger, da han frykter for kostnadene dette medfører. I sin bok ”Unterm Strich” kritiserer han sosialdemokrater som virker kun å betrakte det sosiale demokratiet som en kontinuerlig fortelling om utbygging av det statliges ansvar og goder. Om partisentralen, Willy-Brandt-Haus i Berlin, har han uttalt at det finnes mange kompetente mennesker der, men også en del inkompetente. Partiets generalsekretær Andrea Nahles kan han ikke fordra, men etter at han ble utnevnt som kanslerkandidat, forsøker han nå å glatte over uoverensstemmelsene med sine partifeller.

En vandrende granat
Steinbrücks kritikk av SPD har gjort ham populær hos det tyske folk, særlig i liberalkonservative kretser. Han er ikke en partipolitiker som er opptatt av å følge partiprogrammet, men er i første rekke opptatt av budsjettdisiplin.

Steinbrück bruker gjerne utradisjonelle, retoriske virkemiddel for å få frem sitt budskap og er ikke kjent for å ha noen diplomatisk tone overfor motstandere i inn – og utland. Som finansminister i jakt på skjulte tyske formuer i europeiske skatteparadiser sammenliknet han sveitserne med indianere og truet med kavaleri for å få ut opplysninger om hemmelige kontoer. Da flere Europeiske land som ble betegnet som gråsone når det gjaldt skatteparadis ikke deltok på en OECD-konferanse om skattesvindel i 2009, uttalte Steinbrück at han ville invitere Luxembourg, Sveits, Østerrike, Liechtenstein og Ougadougou til Berlin for å diskutere problemene rundt skattespørsmål.

I en lang valgkamp blir Peer Steinbrück alt annet enn kjedelig, og han vedgår at han til tider kan eksplodere: – Mitt parti har innsett at jeg er en vandrende granat, uttalte han i 2009.

Tøff kamp mot Merkel
Hans oppgave fremfor valget i 2013 er formidabel. Motstanderen i valget er Tysklands dyktigste politiker, Angela Merkel. Forbundskansleren er svært populær i hjemlandet og hun har tildigere vunnet valgkampene mot både Gerhard Schröder og Frank Walter Steinmeier. I motsetning til Steinbrück er hun alltid kontrollert, kommer aldri med uoverveide uttalelser og er dyktig til å lese den politiske stemningen i folket. Merkel har, i motsetning til Steinbrück, et samlet parti i ryggen Hun skifter raskt ut statsråder som enten tabber seg ut eller blir for høye på seg selv for å unngå unødvendig negativ publisitet og tidsforbruk. På mesterlig vis har hun kapret kjernesaker til sine motstandere, som familie – og miljøpolitikken.

Kristendemokratene har tradisjonelt sett forsvart atomkraft, men etter ulykken i Fukushima slo tyskernes angst for atomulykker inn for alvor i politikken. Dette medførte at Merkels regjering foreslo at man skulle få en energiending i Tyskland og at landet skal være fri for atomkraftverk i 2020. Hennes håndtering av Eurokrisen er populær i hjemlandet og hennes posisjon i både EU og verdenspolitikken er uomtvistelig.

Steinbrücks store problem mot Merkel er at det blir vanskelig å angripe henne og regjeringens politikk. Sosialdemokraten vil forsøke å mørne opp under bildet av Merkel som lite prinsippfast og en leder som snur seg etter vinden. Til Steinbrücks fordel taler at han kan vinne stemmer som tradisjonelt har gått til CDU og FDP. På den annen side må han passe seg for å ikke å havne i samme felle som mentor og tidligere kansler Helmut Schmidt. Schmidt var svært populær blant de fleste vesttyskere, men han slet med å få deres stemmer på valgdagen. Den tidligere finansministeren Steinbrück er kjent for å ha en bedre tone med næringslivet enn fagforeningene. Han er en sterk tilhenger av det europeiske prosjekt, men også en sterk motstander av at tyskerne skal redde enhver stat som påtar seg altfor mye gjeld.

EU-vennlig uansett utfall
SPD går til valg med en rødgrønn koalisjon sammen med partiet Die Grünen. Steinbrück har kategorisk avvist samarbeid med sosialistpartiet Die Linke. For å få Merkel ut av regjeringskontorene kan det ikke utelukkes at også de liberale i FDP må overtales til en eventuell koalisjon. I dag sitter FDP i regjering med CDU/CSU, men dette er et samarbeid som har kostet dem dyrt og partiet vil slite med å komme over sperregrensen ved neste Forbundsdagsvalg. Steinbrück har hamret løs mot FDP ved tidligere anledninger, men hans velvilje overfor næringslivet og frykt for økende offentlig utgifter samsvarer godt med de liberales syn.

Tyskernes valgkamp kommer til å bli interessant. Dens utfall vil få ringvirkninger langt utover landets grenser. Det positive er at uansett hvem som er kansler etter 2013, kommer landet til å ha en leder som vil gjøre det en kan for å redde EU, fortsette med streng budsjettdisiplin og være villig til å ta ansvar for å føre landet og unionen fremover.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden