DEBATT

Gjenreisning etter korona: Den nye kapitalismen formes nå

En ny og anderledes kapitalisme er nødvendig. Også troende bør gå inn i kapitalismen for å forme den.

Publisert

Det fortelles at Hans Nielsen Hauge, forkynneren og gründeren, hadde for vane å ta en aktiv rolle i gårdsarbeidet og annet arbeid på sine reiser for å spre Guds ord. Dette forundret og ledet til mange spørsmål, hvorpå Hauge en gang skal ha svart: «Ja, jeg maa drive Verden, for at Verden ikke skal drive mig».

Mange troende uttrykker en sterk berøringsangst overfor kapitalismen, enten de tilhører venstre- eller høyresiden. Begreper som marked, risikokapital og profitt blir svært ofte sett på som noe negativt, som står i veien for en bedre verden.

(Som et eksempel, og uten å ta stilling til andre sider i debatten rundt Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet, er det påfallende hvor mange som synes å mene at en som er blitt milliardær i hedgefond-bransjen ikke kan forventes å ha andre motiver enn å tjene sine egne interesser).

Mange i og utenfor den katolske kirken mener at også Pave Frans føyer seg inn i en slik avstandtaken til den moderne kapitalismen. Men det stemmer ikke. Gründeren og forretningsmannen utfører et «ærefullt kall, som gir velstand og forbedrer verden» fremhever Paven blant annet i sitt berømte lærebrev «Laudatio Si». I tråd med dette har Pave Frans de siste årene initiert flere møteplasser der investorer, storindustri, gründere og forretningsfolk har møttes for å drøfte hva som kreves for å skape en ny og annerledes kapitalisme, en som både er økologisk og økonomisk bærekraftig og som er inkluderende.

I dag er hovedutfordringen at det må skapes bedrifter som kan gi folk meningsfylt arbeid.

Men de nye bærekraftige arbeidsplassene kommer ikke av seg selv, de må skapes.

Staten kan ikke skape bedrifter, det er det foretaksomme mennesker som gjør. Skal bedriftene vokse, kreves det kapitalister som gjør oppsparte midler tilgjengelig som risikokapital for bedriftene.

Situasjonen i dag har mange fellestrekk med tiden Hans Nielsen Hauge vokste opp i.

Han var i utgangspunktet ikke en forretningsmann, men en omreisende praktisk og energisk forkynner som grep muligheter som andre ikke så. Ifølge Sigbjørn Ravnåsen ved Hauge-instituttet ble anslagsvis 30 bedrifter grunnlagt eller initiert av Hauge, innen industri, handel, jordbruk og fiske. «Mitt Kaldsbrev er at elske Gud og min Næste», sa Hauge, og begrunnet gründervirksomheten bl.a. i gleden ved å se «ledige Hender faa Arbeyde».

Men det er ett avgjørende særtrekk ved krisen vi opplever nå: Veksten må få annet innhold enn den hadde før koronakrisen. Den globale vekstøkonomien har gjort det mulig for milliarder av mennesker å skaffe seg arbeid og komme ut av den materielle fattigdommen.

Men prisen som menneskene og naturen har betalt, er høy og ikke bærekraftig.

Når vi nå skal få «hjulene i gang», så vet vi at veksten må komme på områder som gagner menneskets helse, som ivaretar naturen og miljøet og som motvirker den gryende klimakrisen. Det kan blant annet være bedrifter som omdanner resirkulert materiale til nye produkter, som fremstiller lokal og sunn mat, som tilbyr bærekraftige reise- og restaurantopplevelser eller som produserer energi og andre produkter uten å forurense.

Men skal de nye bedriftene vokse, er de avhengige av at gründere og investorer skyter inn risikokapital. Tar vi med utviklingslandene, kan kapitalbehovet til de ovennevnte områder anslås til mer enn tusen milliarder kroner. Et viktig spørsmål er derfor hvordan vi forvalter kapitalen, det være seg våre egne sparepenger eller kapital som bedrifter, organisasjoner, kirkesamfunn og stiftelser har plassert i ulike fond. Mange har valgt å plassere penger i fond som ikke er involvert i barnearbeid, klasebomber og fossil energi. Slike etiske «ikke-investeringer» er vel og bra, men utilstrekkelig. Det som trengs er at fondene gjør kapital tilgjengelig for det nye som vi trenger mer av, og trekker pengene ut av det vi vil ha mindre av.

Vi former også kapitalismen gjennom vår rolle som kunder og forbrukere. Vi kan for eksempel bidra litt til renere energi ved å installere solcelleenergi på kirkebygg og boliger, og til renere byluft og bedre klima ved å bytte forbrenningsmotoren ut med elektriske kjøretøy. Tilsvarende kan vi velge plantebasert og lokalprodusert i matbutikken, og etterspørre resirkulerte tekstiler når vi kjøper klær.

«Mennesket er Guds husholder på jord», skrev Hans Nielsen Hauge, og fremhevet at den enkelte har et ansvar for å forvalte sine talenter, eiendom og kapital på en måte som gir avkastning både for den enkelte og for fellesskapet. For Hauge var langsiktighet avgjørende når det gjelder forvaltningen av skaperverket, ikke minst når det gjaldt naturen og ressursgrunnlaget. Han nølte ikke med å refse de som «uthuget Skaavene og udarmet Jorden» uten å «agte paa Efterkomere». Er en haugianisme for vår tid de vi trenger for å bringe oss ut av krisen?