Kommentar

Karneval til besvær

Finansministeren som indianer. Uskyldig utkledning og ikke undertrykkelse, mener Ivar Staurseth. (Foto: finansministerens instagramkonto: https://www.instagram.com/p/BaMKSqKlWr1/?hl=nb&taken-by=sivjensen)

Siv Jensen i indianerdrakt på temafest er ingen krenkelse av urfolk.

Når jeg passerer Finansdepartementet og Høyesterett i Akersgaten, tenker jeg at det er to institusjoner som er like ruvende og høytidelige som bygningene som huser dem. Det må være formelt og kjedelig bak de tunge dørene. En toppjurist sa en gang at han aldri drømmer om jobb som dommer i Høyesterett, for julebordet er visst småkaker og korsang i trappen.

Derfor ble jeg positivt overrasket over at Finansdepartementet slår seg løs med temafest. Statsråden og (må vi anta) finansråden, ekspedisjonssjefer og hele kostebinderiet nedover, alle med tunge embetseksamener, mingler rundt i kostymer. Så gøy.

Slangen i paradiset

Men det er en slange i dette utkledde paradiset, og slangen heter finansminister Siv Jensen. Hun kom i skade for å kle seg ut som indianer.

Nå har en rekke mennesker bestemt seg for at dette er respektløst overfor urfolk. Kenzie Allen tilhører en amerikansk urbefolkning, men har tilknytning til Norge, ifølge NRK. Hun sier til fjernsynets nettavis at Siv Jensen «ikke forstår urbefolkningens kultur og undertrykkelsen disse gruppene har opplevd.»

Ulrikke Falch, kjent som skuespilleren bak karakteren Vilde i SKAM, hiver seg på den krenkede bølgen og slår fast at andre menneskers kultur ikke er et kostyme. Christina Henriksen, sametingsrepresentant og medlem av Samerådet, sier i samme NRK-artikkel at «Det er veldig spesielt at en representant for regjeringa kler seg ut som noen som har blitt undertrykt i mange hundre år. Det er å leke med folk sin kultur.»

Destruktiv krenkelseskultur

Nå må folk roe seg mange hakk ned. Denne krenkelsen er et symptom på to ting. For det første at skjellsordet «Cultural appropriation» begynner å slå rot i Norge. Det handler kort fortalt om at noen fra én kultur ikke skal kle seg ut som, eller på andre måter ta til seg kulturuttrykk fra en annen kultur.

Dessuten er det nok et tegn på en krenkelseskultur hvor enkelte ikke bare leter med lys og lykte etter noe å være krenket over – det er så sin sak – men deretter bestemmer seg for å tolke sin meningsmotstander i aller verste mening.

Les også Jan Arild Snoens artikkel om høyresidens forhold til rasismedebatten, som inneholder en drøfting av cultural approppriation. 

I dette tilfellet slås det fast at Siv Jensen tråkker på minoriteter og ikke skjønner undertrykkelsen de (helt klart!) har vært utsatt for – fordi hun tar på seg et kostyme som tusenvis av foreldre har sendt barna i til barnehagenes karneval siste femti år.

Krenkelsens inflasjon

Jeg vet ikke hva jeg synes er verst. Det første kunne vært diskutert teoretisk med innestemme. Latterliggjøring av minoriteter, urfolk eller andre grupper er ikke greit. Men når ble det galt å løfte deres kulturuttrykk opp til et kostyme i en setting hvor man uansett skal kle seg ut og være noe man ikke er? Er ikke det poenget med utkledning? Senk skuldrene.

Når det kombineres med den stigende tendensen til å ta folk i verste mening og tillegge dem holdninger de helt klart ikke har, er debatten dømt til å pervertere til innholdsløs, polariserende ordkrig.

En kjapp parallell til økonomi: Så lenge det er bred enighet om og tillitt til at en tohundrelapp er verdt 2,5 kg lammelår i tilbudssesongen, er lappen verdt det. Hvis det etter litt lønns- og prisvekst er enighet om at den bare er verdt 2 kg, da har den fått en ny verdi.

Slik fungerer krenkelsen i samfunnsdebatten. Hvis tilstrekkelig mange blir enige om at en bestemt ytring betyr ett eller annet (kanskje noe helt annet det som sies), ja, da har det fått den valøren. Da er det bare å peise på, bli sint og hakke på stakkaren. Slik kan en saklig debatt gå helt av skaftet.

Debatt som lavterskeltilbud

Kulturell appropriering ble kåret til ett av nyordene i det svenske vokabularet i 2015 etter en artikkel i Svenska Dagbladet 19. april samme år. Den handlet om den New-York-baserte motedesigneren Donna Karan som lanserte en ramadan-kolleksjon. I beste mening, selvsagt. En slags håndsrekning.

Mobben ville det annerledes, og hun ble stemplet som en ufyselig person som tråkker på minoriteter.

Samfunnsdebatt har med andre ord blitt et lavterskeltilbud og tidtrøyte for folk som vil være sinte, og sosiale medier aka «det såre nettet» gjør det lettere å bli krenket, møte andre krenkede og gire opp fillesaker.  Nå er Siv Jensen en ufyselig heks som ikke skjønner hva indianerne har vært utsatt for opp gjennom årene.

Hva med bunad?

Man kan lure på hvor dette ender. Må man dokumentere blodsbånd til gamle felespillere på bygda, rike nok til at de gikk i festdrakt med søljer, for å få lov til å gå i bunad? Eventuelt slektskap til Haldis Moren Vesaas?

Er mannlige dragartister – menn som kler seg i kvinneklær, ofte med overdrevne og outrerte fakter – innerst inne patriarkatets undertrykkelse av fortidens kuede kvinner?

Er cowboyer og sjørøvere på karneval i barnehagen små rampunger som forherliger amerikansk våpenlovgivning eller piratvirksomhet?

Vi får kle oss ut som oss selv

Det kan bli kjedelige utkledningsfester om dette hysteriet får slå rot. Vi får nøye oss med parykker og kunstige neser – riktignok parykker i vår egen hårfarge og en nese som er en tro avstøpning av vår egen.

Så får vi bare håpe at barnehagetantene tør å trøste den lille indianeren som møter til karneval i en barnehage hvor de andre barna, utkledd som seg selv, har lært hjemme mellom bokhyllene at han er en ufyselig, ufølsom rasist.

At unger snapper opp foreldrenes holdninger og serverer dem freidig i sandkassen, er ikke nytt. Sandkassen i min barnehage var splittet under EU-valgkampen i 1994.

Les også Anine Kierulfs unnskyldning til alle elger hun har krenket. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden