Spaltist

Karrierestopperen

Forskning viser at pappaperm reduserer sjansene for at fedrene får en toppjobb. Men mammaperm reduserer sjansene for en toppjobb i enda større grad enn for menn, skriver Mathilde Fasting.

Bilde: Pixabay

Pappaperm reduserer sjansen for at far får toppjobb. Den erkjennelsen bør påvirke hvordan vi tenker om mammaperm også.

Dagens Næringsliv har i flere oppslag skrevet om menn som presses til å velge karriere fremfor foreldrepermisjon. NHOs Kristin Skogen Lund, den nye barne- og likestillingsministeren Linda Hofstad Helleland og Aps Anette Trettebergstuen og flere debattanter har kommentert.

Forskning viser at pappaperm reduserer sjansene for at fedrene får en toppjobb. Jeg vil snu det på hodet: Mammaperm reduserer sjansene for en toppjobb i enda større grad enn for menn. Jeg var medlem av Barnefamilieutvalget, og der var vi stort sett opptatt av å vurdere ordningene for barnefamilier generelt og for aleneforsørgere spesielt, men vi diskuterte også om det er sider ved likestillings- og familiepolitikken som bidrar til at vi har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked og få kvinnelige toppledere i privat sektor.

De blivende topplederne er ikke mange, det er ikke dem likestillings- og familiepolitikken handler om, men de som blir toppledere, er rollemodeller for andre. Få kvinnelige toppledere betyr få kvinnelige rollemodeller, og toppledermenn som ikke har tid til barna sine, låser blivende karrieremenn inn i en rolle vi foreløpig ikke har kommet ut av.

Det er ikke noen god kjønnsbalanse på toppledernivå i privat sektor i Norge. Derfor er karrieremennenes uttalelser om foreldrepermisjon som karrierebrems et lite, men viktig signal. Det er enkelt å le av argumenter som at mennene føler at de må tjene penger, og at de opplever press om statussymboler. Kvinner som er gift med karrieremenn, er gjerne karrierekvinner selv, vel å merke før de får barn.

Kun seks prosent av par med barn hadde en inntektsfordeling der mor tjente mer enn far

Vi er likestilte på mange områder, men den norske familiepolitiske modellen innebærer et «velferdsstatsparadoks». Vi har et svært godt utbygd velferdssystem for familier, med lang foreldrepermisjon og barnehageplass fra ettårsalder som to store og viktige ordninger: Men selv om det er lagt til rette for å få barn og arbeide samtidig, blir ikke kvinnene toppledere. Offentlig sektor tiltrekker seg kvinner, også dem med utdanning og karriereambisjoner, når barna kommer. Fleksibiliteten er større, mulighet for deltid er større, men lønnen er lavere, og det kvalifiserer ikke til topplederstillinger i det private næringslivet.

I Barnefamilieutvalget fant vi også ut at kun seks prosent av par med barn hadde en inntektsfordeling der mor tjente mer enn far. En annen undersøkelse fant at fedre som får flere barn, øker sine karriereambisjoner, mens mødrene reduserer sine. Denne skjevheten er enda tydeligere om far arbeider i privat sektor.

Mor forventes å ta hjemmebanen

Både politikken og holdningene våre bidrar til å befeste kvinnens rolle som mor, som forventes å ta den lengste delen av permisjonen, som er hjemme med sykt barn, og som er den som får «ansvaret» med å organisere tingene på hjemmebanen. Når hørte du sist at en karrieremann ble spurt om hjemmeansvaret i et portrettintervju?

Er det karrierekvinnens oppgave å sørge for hjemmebanen?

Vi får det til og med inn med fredagskosen: I siste Skavlan ble den svenske kvinnelige verdensmesteren i svømming spurt om hvem som ordnet alt på hjemmebane når hun skulle trene, akkurat som om det skulle være viktig. Hun fortalte at samboeren ordnet, og hun hadde til og med kjøpt hjelp til andre tjenester hun ikke hadde tid til å gjøre selv.

Her er det to vesentlige poeng: Er det karrierekvinnens oppgave å sørge for hjemmebanen? Og hvorfor er det slik at vi bare for kort tid siden hadde nok en debatt om au pairer og praktikanthjelp for karrierekvinner hvor den moralske fordømmelsen raskt kom fra flere hold?

Å gjøre karriere i næringslivet krever mye tid, det gjør også det å stifte familie og få barn. Hittil har det i debattene stort sett dreid seg om de kvinnelige topplederne, eller mangelen på dem og hva det skyldes. Derfor er det bra at menn også kommer på banen.

Skal man komme videre, må man gå inn i de holdningene som fører til at familiemønstret blant toppledere fremdeles er så tradisjonelt, til tross for at kvinner lenge har tatt de «riktige» topplederutdanningene og ikke mangler ambisjoner på vei inn i yrkeslivet.

Mitt råd er: Forvent det samme av menn som av kvinner – deling av foreldrepermisjonen og omsorgsansvar. Og skaffer man hjelp hjemme, hjelper det like mye mor som far, og det er helt greit å ha hjelp dersom topplederjobber er målet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden