KOMMENTAR:

Stortinget sent på 1800-tallet. Nasjonalbiblioteket.
Stortinget sent på 1800-tallet. Nasjonalbiblioteket.

Er partiene folkets stemme inn i staten, eller statens forsvarere ute blant folk?

Richard Katz’ og Peter Mairs kartellpartiteori fra tidlig 90-tall forsøker å forklare hvorfor partiene ikke lenger er brede folkebevegelser. Kan teorien også forklare samtidens populisme og polarisering?

Publisert   Sist oppdatert

Det politiske landskapet virker mer uforutsigbart enn før. Enkelte styringspartier kollapser fullstendig, som det franske sosialistpartiet, mens andre svekkes betydelig, som her i Norge. Samtidig beveger stadig flere velgere seg mot nyetablerte partier på ytterkanten av det politiske spekteret. Hvordan kan vi forstå disse endringene?

To statsvitere mener å sitte på deler av forklaringen: Richard S. Katz og Peter Mair. På 90-tallet formulerte de sin teori, kalt «kartellpartiteorien», om hvordan forholdet mellom de politiske partiene, sivilsamfunnet og staten og har utviklet seg. Teorien tar utgangspunkt i hvilke mål partiene har, og hvilke ressurser som har stått til deres disposisjon. Katz og Mair argumenterer for at partiene har måtte utvikle seg for å tilpasse seg endrede konkurransesituasjoner.

Den historiske utviklingen kan deles opp i fire delvis overlappende epoker, tilknyttet fire arketypiske partier: elitepartiet, massepartiet, favn-alle-partiet og kartellpartiet.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her