KOMMENTAR:

Stortinget sent på 1800-tallet. Nasjonalbiblioteket.
Stortinget sent på 1800-tallet. Nasjonalbiblioteket.

Er partiene folkets stemme inn i staten, eller statens forsvarere ute blant folk?

Richard Katz’ og Peter Mairs kartellpartiteori fra tidlig 90-tall forsøker å forklare hvorfor partiene ikke lenger er brede folkebevegelser. Kan teorien også forklare samtidens populisme og polarisering?

Publisert   Sist oppdatert

Det politiske landskapet virker mer uforutsigbart enn før. Enkelte styringspartier kollapser fullstendig, som det franske sosialistpartiet, mens andre svekkes betydelig, som her i Norge. Samtidig beveger stadig flere velgere seg mot nyetablerte partier på ytterkanten av det politiske spekteret. Hvordan kan vi forstå disse endringene?

To statsvitere mener å sitte på deler av forklaringen: Richard S. Katz og Peter Mair. På 90-tallet formulerte de sin teori, kalt «kartellpartiteorien», om hvordan forholdet mellom de politiske partiene, sivilsamfunnet og staten og har utviklet seg. Teorien tar utgangspunkt i hvilke mål partiene har, og hvilke ressurser som har stått til deres disposisjon. Katz og Mair argumenterer for at partiene har måtte utvikle seg for å tilpasse seg endrede konkurransesituasjoner.

Den historiske utviklingen kan deles opp i fire delvis overlappende epoker, tilknyttet fire arketypiske partier: elitepartiet, massepartiet, favn-alle-partiet og kartellpartiet.

Politikk av og for eliten

I den første av de fire epokene var det elitepartiet som var dominerende. Elitepartiene vokste frem på 1800-tallet. Det var elitene som bedrev politikk – og politikken handlet tilsvarende i praksis i hovedsak nettopp om elitene. Dersom man kjente mektige folk eller hadde økonomisk kapital, var man likesom en naturlig del av den politiske sirkelen. Denne sirkelen bestod av det Edmund Burke beskrev som «groups of men in pursuit of public interest», men som i dag oftere omtales som hvite, rike menn.

(Ref. Katz & Mair, 1995)
(Ref. Katz & Mair, 1995)

Disse mennene forsøkte i prinsippet å avdekke og realisere fellesskapets interesser – selv om det ofte nok kunne være vanskelig å skille disse fra elitens egne interesser. Derfor var også stemmeretten begrenset. Folk flest var en del av samfunnet; men eliten anså dem ikke egentlig som bestanddeler av sivilsamfunnet.

Partiene var simpelthen de politiske komiteene, som bestod av de nevnte elitene – og utgjorde både staten og sivilsamfunnet. Her var altså ingen tydelige skiller mellom sivilsamfunn, parti og stat.

Opp alle jordens bundne treller

På starten av 1900-tallet begynte dette imidlertid å endre seg. Katz og Mair fremhever den industrielle revolusjonen med den påfølgende urbaniseringen som driver for at stadig flere mennesker fikk stemmerett gjennom velstandsvekst – det ble passende å gi folk stemmerett. Dette skapte muligheter for å organisere elementer av samfunnet som tidligere hadde vært utestengt fra å påvirke samfunnet politisk.

(Ref. Katz & Mair, 1995)
(Ref. Katz & Mair, 1995)

Konsekvensen var fremveksten av massepartiet, som i motsetning til elitepartiet organiserte medlemmer som forstod staten som et «dem», fremfor som en del av et «oss». Dette synet kommer for eksempel til uttrykk i Internasjonalens tredje vers: «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned. / Og fri for plikt den rike føyes».

Massepartiet ble dermed en representant for sine medlemmer, og medlemmene var typisk en spesifikk gruppering i sivilsamfunnet – som eksempelvis «arbeiderne» for Arbeiderpartiet. Og massepartiene skulle ivareta disse medlemmenes interesser overfor staten. Massepartiet fungerer som en bro mellom sivilsamfunnet og staten, i følge Katz og Mair. For å organisere massene bygde massepartiene sterke medlemsorganisasjoner med partikongresser og andre fora og kanaler, der partiets medlemmer fikk tilbake for deltagelsen gjennom innflytelse.

Alle skal med

Ifølge Katz og Mair utløser massepartiets raske fremgang en respons fra de tidligere etablerte elitepartiene. De forhenværende partiene forsøkte å etterligne massepartienes fremgang ved å sette opp tilsvarende infrastruktur med partikongress og partipresse, men uten å henvende seg eksplisitt til en bestemt sosial klasse, slike som masspartiene gjorde. Denne nye partitypen omtaler Katz og Mair som favn-alle-partiet – fordi partiene forsøkte å henvende seg på tvers av sosiale grupperinger ved å stake ut en felles nasjonal interesse.

(Ref. Katz & Mair, 1995)
(Ref. Katz & Mair, 1995)

I takt med at sosiale skillelinjer ble redusert – blant annet som følge av universelle velferdsordninger – begynte favn-alle-partiene også å oppleve betydelig fremgang. Denne utviklingen ble forsterket av fremveksten av massemedier, svakere sosiale bånd og velstandsøkning.

Dermed var det massepartienes tur til å forsøke å kopiere motpartens fremgang. Dette førte ifølge Katz og Mair til en tredje endring av partienes organisering: Partiene både på venstresiden og høyresiden konvergerte mot favn-alle-organiseringen.

Slik begynte partiene også for alvor å konkurrere om hverandres velgere – snarere enn å mobilisere bare i en forhåndsdefinert sosial gruppe. Dermed var de ikke lenger representanter for spesifikke grupperinger i sivilsamfunnet; i stedet ble partiene meglere mellom sivilsamfunnet og staten. Politikkens formål ble redusert til effektive justeringer i det etablerte systemet.

Kartellet tar form

Intensivering av konkurransen mellom partier som samtidig blir likere, leder ifølge ifølge Katz og Mair mot det moderne partiet: kartellpartiet. De argumenterer for at utviklingen i moderne kommunikasjonsmidler har gjort partiene mindre avhengig av egne medlemmer. Man kan nå velgere direkte via for eksempel sosiale medier. Samtidig har partiene gjennom sin tilknytning til staten kommet tettere på det offentlige byråkratiet, som blir en vel så viktig premissleverandør for politikkutvikling som partiets egne medlemmer.

(Ref. Katz & Mair, 1995)
(Ref. Katz & Mair, 1995)

Partiene blir ifølge Katz og Mair ikke lenger bare meglere mellom sivilsamfunnet og staten – partiene absorberes av staten og blir slik en del av staten. Aktører som ønsker å påvirke samfunnsutviklingen, deltar i mindre grad i partiene for å fremme krav mot staten; de organiserer seg like gjerne i andre fellesskap med snevrere formål for slik å fremme sine krav til «partistaten».

Selv om partiene i denne modellen fremdeles konkurrerer om hvem skal styre, er konkurransen mellom partiene svekket. Dette skyldes blant annet at partiene forsøker å realisere stabilitet fremfor sosial endring – og er dermed enige om rammer for hva slags endringer politikerne kan love. Valg er et slags rituale som gir systemet sin legitimitet, mener Katz og Mair – men kartellet er enige om grensene for hva det kan påvirke.

Utfordrer populismen kartellpartiet?

Katz og Mairs kartellpartiteori ble formulert 1995 (og revidert i 2009) og kom dermed langt forut for fremveksten av populisme i vestlige demokratiske systemene. Likevel berører de såvidt denne populismen mot slutten av 1995-artikkelen. Kartellpartiet fremstår for velgerne så harmonisk og selvrekrutterende at det vil skape sin egen opposisjon. Partier som forkaster status quo, vil oppstå og forsøke å bryte inn i systemet fordi systemet fremstår rigget.

Vi ser nå ut til å være på vei inn i en periode der kartellet utfordres. Etter vårt skjønn opplever vi nå nettopp at kartellpartiet generer sin egen motrekasjon, slik Katz og Mair spådde. Noe av dette skyldes at man har sluttet sirkelen: Dagens kartellparti er ikke helt ulike de opprinnelige elitepartiene: Partiene består av profesjonelle politikere, fremfor å være et forbund av og for folk flest.

Det å være politiker er blitt en karriere fremfor et kall man deltar i for en begrenset periode. Og intet karrieremenneske er interessert i å miste jobben. Ungdomspolitikken bidrar negativt i dette henseende; de er med å avle frem karrierepolitikere. Slik blir partiene – altså spekteret av aksepterte partier – en slags forlenget del av staten. Politikere i partier som spenner fra SV til FrP, er alle sammen en del av etablissementet.

Nettopp fordi kartellet enten er blitt til eller oppfattes som en agent of the state, blir en del av folket skeptisk til kartellet: Hvis interesser er det egentlig kartellpartiet fremmer? Er folk bare instrumenter for partiet, fordi partiet trenger stemmer for å valgt?

Dette er bekymringer som ikke bare kan avfeies. Om den historiske analysen fanger noe vesentlig, bør vi faktisk bekymre oss over partienes reelle interesse. Er partienes interesse å verne om egne interesser fremfor samfunnets interesser?

Noen vil kanskje betvile at det i det hele tatt er noen interessekonflikt her. Men ettersom politikken er blitt mer profesjonalisert, er også politikernes og samfunnets interesser blitt mer og mer adskilt. Dette betyr selvsagt ikke at kartellpartiet konspirerer mot sivilsamfunnet – ofte forsøker partiene å ivareta samfunnets interesse. Men som allerede nevnt har partiene en implisitt interesse av å ivareta kartellet, og en enda tydeligere interesse i å ivareta egen karriere. Dette er hensyn som ikke samfunnet har noen interesse av å fremme.

Gårsdagens masseparti er dagens populistiske bevegelser

Om vi antar at Katz’ og Mairs teori er korrekt, er det derfor ikke helt uberettiget at befolkningen blir stadig mer kritisk til kartellet: etablissementet er statisk, ikke ulikt elitenes politiske sirkler på 1800-tallet.

Og også nå er det en opplevelse i deler av befolkningen at staten er «dem» fremfor «oss». Mens dette tidligere ga opphav til massepartiene, gir denne opplevelsen i dag opphav til populistiske bevegelser. Når partiene er «dem» og ikke «oss», forstår de egentlig våre utfordringer? Er det temaer som ikke diskuteres av politikere, fordi det har oppstått en tilnærmet konsensus i kartellet?

Et ypperlig eksempel på slik tematikk er innvandring – for kartellet deler et sett med grunnleggende liberale antagelser på dette området. For innvandringsmotstanderne er staten dem – de politisk korrekte som undergraver nasjonen. Men også de nye grønne miljøbevegelsene, som går bort fra mål om økonomisk vekst, ønsker en politikk utenfor rammene av noen elitekonsensus – selv om en moderat dose klimaangst er så akseptert av kartellet at FNBs kategoriske motstand mot bompenger også faller utenfor. For de grønne bevegelsene er også staten «dem» – et samfunnssystem som ødelegger kloden. Og den gamle kommunismen er heller ikke helt død: Rødts beskrivelser av en verden fundamentalt delt mellom arbeider og kapital, er utenfor rammene av det moderne kartellet. Derfor blir staten også for Rødt «dem» – det partiet kaller borgerstaten og pampeveldet.

Når populistiske partier à la Rødt eller FNB blir sterkere er det nettopp derfor: De utfordrer kartellet, og gir stemme til dem som opplever at staten er de andre. Og markedet for å utfordre kartellet er blitt bedre.

Endringer i systemet avføder nå som før reaksjoner, selvsagt: SV og FRP, som tidligere var i utkanten av kartellet, forsøker å lokke de tapte velgerne tilbake. Dette ble særlig tydelig i bompengekrisen, da FRP forsøkte å overbevise folket om at de ikke egentlig har blitt oppslukt av kartellet, men at de fortsatt tjener folket.

Hva vil skje videre? På kort sikt er det to mulige utfall: Enten vil kartellet sluke sin motreaksjon, slik at disse partiene blir en del av et fornyet kartell, eller så rives kartellet og erstattes med en ny partistruktur.

På lengre sikt tilsier historien at det er det siste som vil skje.