Politikk

Bølge av hat

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen har opplevd en storm av reaksjoner etter Brennpunkt-dokumentaren tirsdag.

Imtiaz Rolfsen retter flomlyset på undertrykking og henteekteskap i norsk-pakistanske miljø. At norsk-pakistankse samfunnsdebattanter kaster seg på hatbølgen er skuffende.

Redigert, 06.11, 12:36: Jeg ser at tittelen gir inntrykk av at jeg mener Shazia Sarwar og Bushra Ishaq har argumentert hatefullt. Det er det ikke grunnlag for, derimot mener jeg kritikken er ensidig og til dels usaklig. 

Ulrik Imtiaz Rolfsen retter flomlyset på undertrykking og henteekteskap i norsk-pakistanske miljø. At norsk-pakistanske samfunnsdebattanter kaster seg på med ensidig og usakllig kritikk er skuffende. 

På hans egen Facebookside blir filmskaperen hetset etter Brennpunktdokumentaren tirsdag. Selv har han også fortalt at han har fått mange reaksjoner.

«Du henta ikke det beste av hva norsk-pakistanere har å by på heller. Det er ikke så rart at folk klikker (…) Slutt å vær pakkis når du ikke er pakkis», skriver en slektning av Imtiaz Rolfsen.

«Du fremstår som ekstremt hatefull overfor pakistanerne», skriver en annen norsk-pakistaner.

Dette er bare et lite knippe av reaksjonene. Filmregissøren har selv fortalt at han de siste dagene har mottatt svært mange sterke reaksjoner fra norsk-pakistanere som tilsynelatende er svært opprørt over hans budskap.

At mange i det norsk-pakistanske miljøet reagerer er dessverre ikke overraskende, men at personer som VG-journalist Shazia Sarwar og samfunnsdebattanten Bushra Ishaq kaster seg på er lavmål. Hvorfor mistenkeliggjøre hans motiver? Man kan også spørre seg om hvorfor de ikke markerer en klarere distanse til de hatefulle reaksjonene mot Rolfsen.

Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen har opplevd en storm av reaksjoner etter Brennpunkt-dokumentaren tirsdag.
Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen har opplevd en storm av reaksjoner etter Brennpunkt-dokumentaren tirsdag.

Anklager

På Dagsnytt 18 gikk Sarwar høyt på banen og anklaget Imtiaz Rolfsen for ikke å kjenne det norsk-pakistanske miljøet godt nok.

«De som ikke er i miljøet vet jo ikke hvordan det faktisk er. Vi ser en flik av hvordan ting faktisk er. Det har vært en rivende utvikling i det norsk-pakistanske miljøet», sa Sarwar.

Bushra Ishaq går enda lenger. Tirsdag var hun rasende på Imtiaz Rolfsen i debatt på NRK Aktuelt. På twitter har hun anklaget ham for å spre negative stereotyper om norsk-pakistanere.

«Fordommer har direkte konsekvens i vår hverdag. NRK skildrer en virkelighet fra 20 år tilbake. Tvangsekteskap er ikke normen», skrev hun.

Sarwar og Ishaq hevder at dokumentarfilmen ikke er representativ. At Ishaq rykker ut på denne måten er kanskje ikke så overraskende. Hun har gjort det til sin rolle å forsvare det norsk-pakistanere i offentligheten, som om norsk-pakistanere var en enhetlig gruppe som lot seg representere.

At VG-journalist Sarwar henger seg på samme bølge er mer overraskende.

«Henteekteskap har stupt. Det forteller om at det har skjedd en massiv holdningsendring», sa Sarwar på Dagsnytt 18.

Journalistikkens natur
La oss begynne med det åpenbare: Det ligger i journalistikkens natur å rette søkelys på det som er problematisk. Det gir lite mening å lage lange dokumentarer om det som går i riktig retning.

Bedre enn de fleste burde Sarwar vite dette, hun jobber tross alt i en tabloidavis som ofte setter søkelys på livsskjebner og urettferdighet begått mot den lille mann. Et eksempel er de utallige historier om feil og mangler i norsk helsevesen. Norsk helsevesen er fortsatt blant verdens beste, noe Sarwar og resten av VGs journalister utmerket godt vet.

Likevel hører vi ikke Sarwar kritisere VG og andre mediers dekning av helse-Norge, selv om søkelyset nesten alltid er negativt. Til tross for at historiene ikke er representative. De fleste er godt fornøyd med hjelpen de får fra leger, sykehus og klinikker.

Jeg forsøkte å stille Sarwar spørsmål om dette på Twitter. Hvorfor er hun ikke opptatt av VGs lite representative dekning av Helse-Norge. Hun svarte raskt.

«I journalistikk har vi kontekst og tilsvar. Men dette handler om håp. Gi de svakeste håp. En setning hadde vært nok.»

Jeg sendte Sarwar en lenke til VG-serien «DISSE BLE ØDELAGT I HELSEVESENET«. Hun svarte med å vise til at VG også har laget saker om helter i helsevesenet. Men hvorfor kritiserte hun likevel ikke egne kolleger, da de lagde store saker om hvor ille Helse-Norge er?

Sarwar svarer igjen med å vise til at det er hentet inn tilsvar i alle sakene.

«Så du mener det er uproblematisk å rette fokus på kritikkverdige enkeltsaker så lenge man har med tilsvar?» «Tilsvar viser ofte at enkelthistoriene ikke er representative. Avisene er fylt med skjebnehistorier, men ikke uten kontekst», svarte Sarwar.

«Fint. Vi er enige om at det er medienes oppgave å rette fokus på negative saker og problemer, ikke sant?»

«Er du i tvil om det? Men like krav til underbygging, etterrettelighet, tilsvar, uanset hvem som lager journalistikken.» «Men da lurer jeg på hvorfor du er så kritisk til Rolfsens søkelys på tvang og sosialt press blant norsk-pakistanere?», svarte jeg.
Sarwar svarer at hun ikke er kritisk til søkelyset, men at Rolfsen ikke er representativ. Dette har hun også utdypet på sosiale medier.

«Det er ikke representatitivt om over 50 prosent av de som ikke inngår henteekteskap, men gifter seg her, ikke er med.»

Sarwar stilte imidlertid et motspørsmål. Mener jeg historiene Rolfsen forteller er representative?

«Jeg antar de er representative for de problemene mange som blir presset inn i henteekteskap opplever. Hva mener du?»

Jeg fikk ikke umiddelbart noe svar. Etter at denne kommentaren ble publisert svarte hun følgende.

«Historien til Fatima gir et godt innblikk i tvangsekteskap og ekstremkontroll.»

Tabu
La oss derfor vende tilbake til kritikken fra Sarwar. Imtiaz Rolfsen blir kritisert for å fokusere på henteekteskap, når tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) indikerer at bare 49% av norsk-pakistanere henter ektefeller fra hjemlandet.

Dette burde vært snudd på hodet: Hvorfor leser vi ikke daglig om disse problemene i norske medier? Hvorfor må en filmskaper lage en dokumentar for at disse problemene skal bli satt på dagsorden og hva er årsaken til at han forsøkes skutt ned av samfunnsdebattanter som Ishaq og Sarwar? En av årsakene kan være at det oppleves som tabubelagt. En annen grunn er at det er svært vanskelig for norske journalister å finne disse historiene. Mange journalister med minoritetsbakgrunn kvier seg også i frykt for å møte nettopp de reaksjonene som nå rammer Rolfsen. Flere journalister med minoritetsbakgrunn har også sagt privat til meg at de kvier seg for å ta opp slike spørsmål, nettopp fordi reaksjonene ofte blir så sterke. Det er ikke til å undre seg over. Men nettopp derfor trenger vi modige stemmer som tar belastningen.
Likevel beskyldes Rolfsen på kronikkplass i Dagbladet for å bidra til en «etnosentrisk og orientalistisk» fremstilling av norsk-pakistanere. Enda verre er det at ingen av de som har kastet seg ut i stormløpet mot Rolfsen tilsynelatende er opptatt av å vise empati med ofrene for den ukulturen filmskaperen beskriver.  I filmen I stedet portretter de seg selv som ofre, som om omtalen rammet dem.

I dokumentaren møter vi Fatima. Hun blir som tenåring tatt med til familien i Pakistan. Der får hun vite at hun skal giftes bort. Hun trues til å godta tvangsekteskapet. Hennes nye ektemann voldtar henne. Gang på gang.

«Jeg følte meg som død», forteller hun i dokumentaren.

Man skulle trodd at profilerte norsk-pakistanere var opptatt av å rykke ut for å ta avstand fra denne behandlingen som enkelte i det Sarwar beskriver som «miljøet» utsettes for. I stedet er det budbringeren som blir skyteskiven.

Det virker i det hele tatt som at svært mange norsk-pakistanere som har valgt ektefelle selv føler at filmen rammer dem. Det forteller i seg selv en interessant historie om hvordan norsk-pakistanere har sin identitet sterkt knyttet til familien og slektens opprinnelsesland. Kanskje for sterk.

For kanskje finner vi noe av svaret på hvorfor Rolfsen møter så sterke reaksjoner hvis vi borer videre i tall fra SSB. 96 prosent av norsk-pakistanere gifter seg med noen med samme bakgrunn, altså personer som har foreldre med opprinnelse fra Pakistan. Sarwar er opptatt av å fremheve at antallet henteekteskap har falt med 30% de siste seks årene. Årsaken til det er åpenbar, det er flere som gifter seg med norsk-pakistanere bosagtt her i Norge. Dette er selvsagt positivt i den forstand at det gjør vilkårene for integrering bedre. Men det forteller samtidig en historie om en diasporagruppe som legger vekt på samhold og i stor grad oppfatter seg som annerledes fra majoritetsamfunnet.

Ingen hverken kan eller bør forsøke å tvinge personer med familiebakgrunn fra Pakistan til å gifte seg med andre enn de selv vil. Men tallene forteller samtidig en historie om feilslått integrering. Det er merkelig at Shazia Sarwar og Bushra Ishaq ikke vil diskutere dette.

Spesielt interesserte kan også følge diskusjonen om denne kommentaren på Lars Akerhaugs Facebookprofil.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden