Kommentar

Katastrofevalg for Dansk Folkeparti

Socialdemokratiets Mette Frederiksen vil danne regjering alene, men får det ikke lett med sine støttepartier.

Bilde: News Øresund - Johan Wessman. (CC BY 3.0).

Pådriveren for en strengere innvandringspolitikk i Danmark har mistet seks av ti velgere, mens de som ønsker liberaliseringer har gått frem.

Meningsmålingene og EU-valget hadde allerede gitt en klar indikasjon: Dansk Folkeparti kom til å gjøre et dårlig valg i går kveld. Det ble mye verre enn ventet. Mens målingene for et par måneder siden pekte mot en oppslutning på 14-15 prosent, falt partiet mot 10 prosent på de siste, mot 21,1 ved valget i 2015. Da valgdagsmålingen kom og viste 9,8 var det likevel mange i den gule leir – av en eller annen grunn er det partiets farge, som ikke kunne tro på det.

De fikk for så vidt rett. Partiet endte på 8,7 prosent. Det betyr at seks av ti velgere har forlatt dem på fire år. I store deler av landet var Dansk Folkeparti størst i 2015. Nå er alt dette borte. Nederlaget har altså historiske dimensjoner.

Noe av velgertapet skyldes lekkasje til enda mer innvandringsfiendtlige partier. Nye Borgerlige gjorde det også dårligere enn målingene, men kom seg over sperregrensen og endte på 2,4 prosent. Stram Kurs hadde også en fallende tendens i valgkampen, men et gjennomsnitt av målingene ga dem 2,4 prosent. De fikk 1,8 og kom ikke inn. Til sammen har disse tre partiene omtrent samme oppslutning som DF alene fikk i tidsrommet 2001-11.

Det er altså 2015-valget som er unntaket, og husk at dette valget ble avholdt før asylbølgen 2015.

Den mest nærliggende forklaringen på nederlaget er at andre partier har stjålet DFs kjernesak – en strammere innvandringspolitikk. Og det er mye i det. Det har åpenbart skjedd innstramninger, sist med det såkalte paradigmeskiftet i februar i år, der flyktninger ikke lenger får permanent, men bare midlertidig opphold, med store implikasjoner for integreringspolitikken, siden denne gruppen i prinsippet ikke skal integreres –  de jo skal ut igjen. Socialdemokratiet var med på dette.

Asylliberale på offensive

Men som jeg skrev tirsdag – riktignok har Socialdemokratiet gjenerobret velgere fra DF, men de har også lekket tilsvarende til asylliberale partier, og gikk faktisk tilbake med 0,4 prosentpoeng fra forrige valg. SF og Radikale Venstre gikk klart frem ved dette valget. Alternativet og Enhedslisten gikk riktignok tilbake – samlet gikk disse likevel frem. Og de krever at en ny regjering reverserer innstramningene.

Presset på regjeringen er ikke lenger i retning innstramninger, men i motsatt retning.

Den formodentlige nye statsminister Mette Frederiksen har lite å gå på her. Hennes parti har stilt seg temmelig samlet og helhjertet bak innstramningene, og hun kan ikke snu uten å risikere ny lekkasje til DF. Valgnatten understreket hun også at partiene bak paradigmeskiftet fremdeles har stort flertall i Folketinget. Men noen mindre justeringer kan det bli for å blidgjøre de partiene hun skal samarbeide med resten av politikken om.

Den politiske dynamikken i innvandringssaken er snudd. Trusselen fra et sterkt DF, særlig etter 2015, har drevet mange partier i deres retning. I tillegg kommer selvsagt «facts on the gound», i form av et langt større og mer ytterliggående islamistbevegelse enn vi har i Norge, med terroraksjoner som utslag, og i form av asylbølgen. Nå er den siste i hvert fall midlertidig over, og Dansk Folkeparti ligger med brukket rygg. Presset på regjeringen er ikke lenger i retning innstramninger, men i motsatt retning.

Dansk Folkeparti må fornyes

I Dansk Folkeparti vil de utvilsomt, for sin egen eksistensberettigelses skyld, håpe at det skjer en større liberalisering, men etter et slikt enormt nederlag kan de ikke bare lene seg tilbake og håpe på bedre tider.

Det normale etter et slikt voldsomt tap ville være at partilederen går av. Men Kristian Thuelsen Dahl står sterkt i partiet, og det er ingen åpenbar arvtaker. Han er blitt tilskrevet betydelige strategiske evner, og vi får se om det også gjelder i motgang. Mange kommentatorer peker på hans manglende karisma, særlig sammenlignet med partistifter og forgjenger Pia Kjærsgaard. Men det var altså den samme mannen som ledet partiet til rekordvalget i 2015, uten karisma.

Likevel tror jeg partiet trenger nytt blod.  Thuelsen Dahl er i likhet med leder i Folketingsgruppen Peter Skaarup, yrkespolitikere som knapt har gjort noe annet i hele sitt liv. Jeg traff dem selv tidlig på 1990-tallet, da de var henholdsvis leder for Fremskridtspartiets Ungdom, og generalsekretær i Fremskridtspartiet.

Løkkes gambling ga resultat

Venstres statsminister Lars Løkke Rasmussen begravde det borgerlige samarbeidet allerede dagen før valget. På en måte er det forfriskende at han kunne være ærlig på at de fire partiene som støttet regjeringen ville miste flertallet, istedenfor å insistere på at ingenting var avgjort før folk hadde stemt. Men utspillet kan også tolkes som et desperat forsøk på å klamre seg til makten – et forsøk som han opprettholder i dag.

Meningsmålingene tatt opp rett etter hans utspill tydet på et viss fremgang for Venstre. Den ble mye større. Resultatet på 23,4 prosent er langt over alle målinger. Jeg tror en del av dette må tilskrives en systematisk målefeil, altså at Venstre har vært undervurdert hele veien. Vi så det samme i EU-valget, der Venstre gjorde det betydelig bedre enn målingene, uten at det var lett å se noen grunn til det. Men hovedgrunnen til at jeg tror på målefeil var at valgdagsmålingene i begge valg, som jo burde ha fanget opp endringer helt på tampen, også undervurderte Venstre med et par prosentpoeng.

Likevel var det ganske sikkert et betydelig antall velgere som svingte til Venstre etter Løkkes utspill. Hvem og hvorfor vet vi foreløpig ikke. Det er vanskelig å se at DF-velgere skulle gå til Venstre fordi partiet appellerer til samarbeid over blokkgrensene, altså gjøre seg mindre avhengige av DF. Min spekulasjon er at det var en del sosialdemokratiske velgere som byttet, fordi de likte budskapet om å isolere fløypartiene, og mislikte at Mette Frederiksen så kontant avviste dette.

Venstre feirer sin egen fremgang i dag, men vi må likevel huske at dette valgresultat er dårligere enn i hele perioden 2001-11. Igjen er det 2015-valget som er unntaket, da partiet blødde både til Dansk Folkeparti og til Liberal Alliance.

Med et dårlig valg ville Løkke vært ferdig ikke bare som statsminister, men også som partileder. Nå er dette mer usikkert. Hans nestformann Kristian Jensen, som selv gjerne vil overta toppjobben, vil ikke bekrefte fortsatt støtte til Løkke Rasmussen.

De svinger for de Radikale

Radikale Venstre fikk størst fremgang av alle i prosent – 4 hele prosentpoeng, eller nesten en dobling. Men det er verdt å huske at dette partiet svinger veldig i valg. Her er mandattallet siden 2001: 9-17-9-17-8-16. Skal vi tippe 9 ved neste valg?

Partiet har nærmest stilt ultimatum til Mette Frederiksen: De vil både ha en mer liberal asylpolitikk, og en mer borgerlig økonomisk politikk. Det første vil de i liten grad få, det andre trolig ikke i det hele tatt. Socialdemokratiet har andre støttepartier som drar i motsatt retning, og Frederiksen har signalisert en venstrekurs, selv om hun ikke har vært særlig konkret på hva det innebærer. Faren er derfor stor for at de Radikales velgere vil føle seg sviktet ved neste korsvei.

Liberalister i motvind

Apropos sviktet: Liberal Alliance, et liberalistisk parti jeg har stor sympati for, fikk også et katastrofevalg, og holdt på å falle ut av Folketinget, med bare 2,3 prosent. Det har mistet nesten syv av ti velgere siden rekordvalget i 2015 – enda verre enn Dansk Folkeparti.

Partileder Anders Samuelsen falt selv ut, og det kan være på tide med ny ledelse. (OPPDATERT 12.15: Samuelsen har nettopp offentliggjort sin avgang.) LA har vært preget av intern uenighet og MeToo-skandaler i ungdomspartiet, men har først og fremst lovet for mye, etter at partiet i 2017 gikk inn i Løkkes regjering.

Stadige ultimata, spesielt om lavere skatter, som partiet så har måttet spise i seg, har gått hardt ut over troverdigheten. De viste seg rett og slett ikke klare for de kompromisser som regjering innebærer. Partiet har lekket i mange retninger, ikke minst til de Konservative, som etter mange magre år har gjort et godt valg. Disse to er de eneste i det forrige Folketing som har gått inn for skattelettelser, og har en del velgeroverlapp.

«Grønn» fremgang?

EU-valget ga fremgang for grønne partier i mange land. I Danmark, som mange andre steder, finnes både mer rendyrkede grønne partier, og grønne partier som kombinerer dette med sosialisme eller sosialliberalisme. Den store tilbakegangen til Alternativet, som nok er nærmest å være et «grønt» parti, mer enn oppveies av fremgangen til smågrønne Radikale og Socialistisk Folkeparti, mens Enhedslisten, som også profilerer seg grønt, gikk noe tilbake.

Et annet problem i tolkningen er at den grønne opposisjonen i stor grad faller sammen med asylliberal opposisjon.  Som jeg skrev på tirsdag skåret miljøsaken nå høyere enn innvandring som viktig for velgerne.

Enhedslisten, som ligner mye på Rødt i Norge, gjorde et overraskende dårlig valg. Omtrent samtlige målinger hadde spådd et resultat på mellom 8 og 9 prosent, enda bedre enn partiets aller beste valg i 2015. Isteden ble det en tilbakegang på 0,9 prosentpoeng til 6,9.

Når Stram Kurs i tillegg ikke kom inn, og med DFs sammenbrudd, ble det altså ingen god natt for ytterfløyene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden