Kommentar

Keep Calm and Carry On!

En terroraksjon utenfor Manchester Arena i går kveld drepte minst 22.

Bilde: Rob Sinclair, CC 2.0.

Etter Manchester: Om å venne seg – og ikke venne seg – til terror.

Politiet i Manchester melder at 22 er drept og 59 skadd etter en eksplosjon utenfor Manchester Arena i går kveld. (Disse tallene vil trolig bli oppdatert). Mange er sannsynligvis barn og ungdom. Eksplosjonen skjedde i et område mellom konsertarenaen og jernbanestasjonen. Politiet behandler hendelsen som en terroraksjon, i så fall den største i Storbritannia siden London 7. juli 2005. De mener at det var én gjerningsmann, og at han ble drept i angrepet – altså en selvmordsbomber.

Enn så lenge vet vi ingenting om gjerningsmannen og motiv, men basert på lignende angrep i Storbritannia og Europa for øvrig dreier det seg mest sannsynlig om en jihadist. (Det kan imidlertid ikke utelukkes andre gjerningsmenn, inkludert høyreekstremister som vil legge skylda på jihadister.) Oppdatert 13.55: IS har nå tatt på seg ansvaret. Det betyr ikke at det er sikkert at terrororganisasjonen står bak.

Jeg har blandede følelser når jeg våkner til nyheter om nye terroraksjoner. Den agiterte delen av meg tenker: Nå må det for helvete være slutt med dette! Den analytiske delen av meg tenker: Dette er den nye normalen. Slikt vil skje fra tid til annen. Den agiterte ser dramatikken, grusomheten, det overlagte massemordet. Den analytiske peker på at langt flere dør i ulykker og kriminelle handlinger, ikke minst i USA. (Pål Mykkeltveit skrev 22. februar om hvorfor vi likevel oppfatter terror som langt mer alvorlig.)

Fortsett (nesten) som før

Terroraksjoner har ikke som primært mål å drepe fiender. Målet er å utløse motreaksjoner og dermed et klima som terroristene mener vil tjene dem i det lange løp. Derfor må vi reagere rasjonelt, ikke følelsesladet.

La dagliglivet fortsette som før: Risikoen er svært liten. Gå på konsert. Ta T-banen. Reis på ferie, kanskje til og med nettopp til et sted som nylig er rammet. (Selv besøkte jeg Paris og Brussel ganske kort tid etter angrep der. Strendene i Tunisia er under aktiv vurdering). Britene er godt trent i dette. Slagordet Keep calm and carry on stammer fra 2. verdenskrig, og samme ro ble utvist da IRA drev sine bombeaksjoner.

Gi politiet rom – men ikke ubegrenset rom: De fleste av oss er villige til å oppgi noe frihet i bytte med trygghet. Det var for eksempel klart flertall i folket for Datalagringsdirektivet, som likevel ble stoppet politisk. Jeg er blant dem som mener terrorfaren begrunner et større rom for overvåkning, men vi bør ikke gå for langt i den retningen. Overvåkning kan, og har, stoppet terroraksjoner. Men det griper også inn i friheten til helt vanlige mennesker, og gir politiet et innsyn og en makt som vi skal være skeptiske til. Og uansett vil ikke alt fanges opp, særlig ikke med den stadig mer populære terrormetoden der biler brukes som drapsvåpen. Storbritannia har meget omfattende overvåkning – noen slipper likevel igjennom. Noe annet er umulig uten å innføre et totalitært samfunn.

Undertrykkelse er ikke svaret: I demokratiske land er det grenser for politimetodene. I udemokratiske land går de lenger. Det er delte meninger om dette reduserer terrortrusselen eller faktisk øker konfliktnivået og rekrutteringen. (Jeg har tidligere skrevet om Shadi Hamids bok som tyder på at undertrykkelse kan fungere.) Men uansett er faren for at terror blir et påskudd for bred undertrykkelse av all opposisjon, enten det er i Egypt eller Tyrkia, så overhengende at vi ikke kan akseptere denne logikken.

Underliggende årsaker er omstridt: Vi blir ikke enige om den egentlige grunnen til terroren. Selv mener jeg islamistisk terror primært har et ideologisk opphav, koblet til bestemte tolkninger av islam. (Se min omtale av Petter Nessers bok om jihadistene i Europa). Andre legger mer vekt på sosioøkonomiske forklaringer eller vestlig utenrikspolitikk, før og nå. Denne debatten vil fortsette.

Men to ting bør vi være enig om – jihadisme har noe med islam å gjøre, men islam leder ikke naturlig til terrorisme. Hvorvidt fredelig, men konservativ islamisme (salafisme) er et botemiddel mot, eller en bro til, den voldelige islamismen er et åpent spørsmål, som jeg har drøftet her.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden