SPALTIST

Er det trygt å være borgerlig kunststudent?

Særlig hvis man ønsker å kutte i offentlige kulturbudsjetter?

Publisert

Den siste tiden har flere norske samfunnsinstitusjoner begynt å ta kampen mot strukturell rasisme og diskriminering på alvor. Blant annet har Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), lansert en «treårig handlingsplan for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som omfatter alle skolens aktiviteter fra rekruttering av elever og ansatte, pedagogisk innhold og undervisningsmetoder, til informasjonsarbeid, økonomiske tilskudd og så videre». Det er bra at man på denne måten forsøker å bygge institusjoner tuftet på likeverd og inkludering. Det er imidlertid grunn til å spørre om man går bredt nok ut.

Flere studenter ved KHiO har fortalt at skolen for mange BIPOC-kunstnere (Black, Indigenous and People of Colour) ikke er et trygt sted å studere. Det er rimelig å anta at det er flere grupper som ikke føler seg trygge, og som kan oppleve ting ved skolen forstyrrende. En særlig sårbar, og ofte oversett, minoritet er kunststudenter med et borgerlig ståsted. Disse er ikke mange. Men når ble det et gyldig argument for ikke å lage en skikkelig handlingsplan?

Hva med å lytte til kunststudenter som ikke opplever KHiO som et trygt sted fordi skolen på mange måter representerer en type strukturell sosialisme? For å parafrasere en gruppe studenter som skrev om sin bekymring for den strukturelle rasismen på kunstfeltet i et innlegg i Morgenbladet: Ta en titt på styresammensetninger i kunstinstitusjoner, lister over ledelse, ansatte og nyansatte, og vær oppmerksom på hvordan makten i dette feltet ligger hos mennesker som regner seg som politisk progressive.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her