Nyhet

– Kinas fremvekst utfordrer den liberale verdensorden

IFS-forsker Øystein Tunsjø argumenterer i sin nye bok for at Kina er i ferd med å utfordre USA som verdens eneste supermakt.

Bilde: Forsvaret

Kinas enorme vekst vil utfordre den transatlantiske alliansen og grunnlaget for norsk utenriks, forsvars- og sikkerhetspolitikk, sier IFS-forsker Øystein Tunsjø til Minerva.

IFS-forsker Øystein Tunsjø er i disse dager aktuell med boken The Return of Bipolarity in World Politics: China, the United States, and Geostructural Realism

Her argumenterer han for at Kina er i ferd med å bli så mektig at landet utfordrer USAs rolle som verdens eneste supermakt. Dermed står vi på trappene til en en ny bipolar verdensordning, som vil erstatte den unipolare verden vi har kjent siden Sovjetunionens fall.

Når Minerva møter Tunsjø har han nettopp kommet tilbake fra en lanseringsturné for boken ved noen av USAs fremste universiteter; Massachusetts Institute of Technology, Columbia University, Boston University og Naval War College.

– Du innevarsler landets fall fra tronen som verdens eneste supermakt. Hvordan ble du tatt i mot i USA?

– Først må jeg få presisere; Det er ikke slik at jeg sier at Kina nødvendigvis blir like mektige som USA. Det jeg sier er at gapet minsker. Som vi så fra det forrige bipolare systemet, var Sovjetunionen på langt nær like mektige økonomisk og militært som USA. Så det jeg argumenterer for i boken er at avstanden mellom Kina og USA har blitt kraftig redusert det siste tiåret, såpass at man kan begynne å se på strukturene som former maktdynamikken i verden som et bipolart system.

– Men at jeg fra et lite forskningsinstitutt i Oslo, kommer og legger frem dette for amerikanerne, er jo selvsagt spesielt. At jeg i tillegg gjør dette ved å introduserer teorien geostrukturell realisme, en videreføring av Kenneth Waltz’ strukturelle realisme-teori for hans kolleger ved hans eget universitet, Columbia, er jo også spesielt.

– Det er klart det er en reality check for dem, men de kjøpte mange av argumentene mine. Det viktigste var at teorien om geostrukturell realisme ble akseptert. Og selv om jeg ble grillet hardt, opplevde jeg de jeg møtte som et lydhørt og interessert publikum. Slik sett kan jeg best beskrive USA-turen som en fire dagers konstant disputas.

Et fremvoksende Kina  

– Du beskriver en endring som vil endre verden radikalt. Kan du fortelle litt om hvordan?

– Jeg beskriver endringer i maktforhold og hvordan det fører til strukturelle endringer i form av økt balansering og rivalisering. Det påvirker faren for konflikt i forholdet mellom USA og Kina. Et nytt våpenkappløp og en konflikt eller begrenset krig mellom supermaktene, selv om den fortrinnsvis vil foregå til havs i Øst-Asia, vil få enorme konsekvenser for hele verden.

– Men man kan selvsagt også bruke min teori til å beskrive eller forutse hvordan endringene vil påvirke verdenspolitikken.

Tunsjø peker på at Kinas fremvekst som supermakt kan føre til en gradvis marginalisering av overnasjonale organisasjoner. Det kan for eksempel gjenspeile seg i evnen til å fatte kapittel 7-vedtak, altså beslutninger der FNs sikkerhetsråd vedtar å intervenere i konflikter internasjonalt «for å gjenopprette fred og sikkerhet».

– I årene 1945-1991 ble kun 8 slike resolusjoner fattet i FNs sikkerhetsråd. I et bipolart system gjorde supermaktenes globale rivalisering at det omtrent var umulig å få gjennomslag for slike vedtak. Etter at den kalde krigen tok slutt har antall slike vedtak eksplodert. I perioden fra 1990 til 2011 fikk vi 511 kapittel 7-resolusjoner, noe som gjenspeiler seg i det store antallet militære og humanitære intervensjoner vi har sett de seneste to tiårene.

Så når Kina vokser frem kan man tenke seg en lignende endring i det multilaterale systemet, påpeker forskeren.

– Men bildet er ikke entydig. Samtidig ser vi at Kina jobber for å få økt innpass og makt i eksisterende overnasjonale institusjoner. De bidrar for eksempel med et stort antall personell til FNs fredsbevarende operasjoner rundt omkring i verden. Jeg tror imidlertid at man bør være bevisst på at Kina gjør dette, også med hensikt om å etablere en fysisk tilstedeværelse i verden, med mål om fremme sine egne interesser, tilføyer Tunsjø.  

Ved siden av økonomiske interesser, og et stort behov for råvarer, mener Tunsjø at Kinas omfattende investeringer i Afrika også handler om et «checkbook diplomacy».

Kina aktivt går inn for å vinne diplomatisk støtte, som kan bidra til å endre stemmemønstre i overnasjonale organisasjoner i Kinas favør. Et slikt eksempel er i stemmegivingen ovenfor Kinas konflikt med Taiwan, der vi allerede skjer at strategien har virket, påpeker han.

I en artikkel for The Jamestown Foundation viser Russell Hsiao, leder for Global Taiwan Institute, hvordan Kina har lyktes i å marginalisere Taiwan diplomatisk, økonomisk og militært de seneste årene.

Ikke en ny kald krig

Da USA og Sovjetunionen vokste frem som supermakter på ruinene av 1945 ble verden for første gang bipolar, foreslår Minerva. Da fikk vi den kalde krigen.

– I hvor stor grad er en ny kald krig et scenarium i en slik ny bipolar verden som du beskriver?  

– Enhver periode har sine særegne karakteristika. En lang rekke forhold gjør at man ikke kan se for seg en tilsvarende situasjon som i den kalde krigen i dag.

For det første er geografien annerledes. Det enorme Stillehavet fungerer som en buffer som vil kunne avverge en tredje verdenskrig mellom USA og Kina, mener Tunsjø.

Men geografien taler også for at det er større fare for at det vil bryte ut en begrenset væpnet konflikt mellom USA og Kina, som følge av rivalisering om kontrollen over maritime ruter i Øst-Asia, mener han.

– Det vi allerede ser i Sørkinahavet er en situasjon der Kina gradvis klarer å hevde seg og å presse USA ut av det maritime farvannet.

– Og hva med Europa? I den kalde krigen var Europa delt mellom de to rivaliserende stormaktenes interessesfærer. Hvordan vil en slik ny stormaktsrivalisering mellom USA og Kina påvirke oss nå?

– Igjen så er bildet et helt annet i dag. Kina har allerede etablert tunge økonomiske interesser i Europa, og det kan komplisere det transatlantiske forholdet, mener Tunsjø.

Men strukturene i maktpolitikken er likevel underliggende, mener han. Som et eksempel peker Tunsjø på at Kinas president Xi Jinping, under sin tale i Davos i 2017, henvendte seg direkte til europeiske ledere som samarbeidspartnere, når han kritiserte USA i saker som frihandel, atomnedrustning og klima.

– Donald Trumps merkelige politiske utspill selvsagt gjør det lett for kineserne å spille Europa opp mot USA, men mye av utviklingen er i det store og hele fullstendig uavhengig av at Trump er president.  

Det er likevel er klart at kineserne kapitaliserer på ham nå, i en slags splitt og hersk-strategi, mener Tunsjø.

Maktpolitikk

-Men er ikke det greit? Da får man jo satt press på USA til å bli bedre på disse områdene? Alle ønsker seg vel mer internasjonal handel og samarbeid rundt atomnedrustning og klima?

– Det kan man si. Men den andre siden av saken er at Kina, ved å utvide sin makt og innflytelse, samtidig gradvis utfordrer den verdensorden vi i Vesten har etablert etter andre verdenskrig. Altså en verdensorden som er basert på liberale verdier, og en struktur av internasjonale organisasjoner som sikrer fred og stabilitet.

Kina, som er kjent for sine mange menneskerettighetsbrudd, synes imidlertid allerede å ha innkassert seire på denne fronten: Nylig ble det fremlagt det FN omtalte som troverdig informasjon om at Kina holder opp mot en million Uyghurer og andre i «omskoleringscamper» i Xinjiang-provinsen. Selv om dette fremstår som en grotesk sak har vestlige myndigheter vært forbausende tause.

Et annet eksempel som kan tyde på at et sterkere Kina er tiltagende selvhevdende i møtet med kritikk mot landets menneskerettighetsbrudd, er Kinas kraftige reaksjon etter at svensk politi kastet ut en gruppe kinesiske turister fra et hostell i Stockholm i høst. Flere spekulerer i om saken i virkeligheten var gjengjeldelse for den svenske utenriksministerens kritiske uttalelser etter at den svensk-kinesiske bokhandleren Gui Minhai ble bortført av kinesisk politi i 2015. Han ble da anklaget for å ha distribuert bøker som ikke var godkjent av kinesiske myndigheter.

Minerva tolker Tunsjø dit hen at Kina bruker handel og engasjementspolitikk som ledd i et bredere maktpolitisk spill for å fremme egen makt og innflytelse i verden. Dette med hensikt om å utfordre den vestlig fundamenterte, liberale verdensorden.

Minerva foreslår at det i forlengelsen av dette fremover i økende grad påligger Vesten et større ansvar for også å tenke i maktpolitiske baner, dersom vi ønsker at «våre» verdier fortsatt skal være førende på den internasjonale arena.

Det innbefatter vel også at man må begynne å dele verden inn i «venner» og «fiender». Er ikke det litt utdatert og nesten vulgært?, lurer vi. Selv i akademia, innen statsvitenskapen, er det jo omtrent ingen som driver på med maktpolitikk og geostrategi lengre.  

– Er ikke du en litt gammelmodig akademiker som sysler med utdaterte teoretiske modeller, og som ser spøkelser på høylys dag?

– Det er ikke rart at det å snakke om geopolitikk og maktbalanse er fremmed for mange. I 30 år har en hel generasjon vokst opp i en boble, der USA har satt tonen og tatt lederskap og ansvar (i sikkerhetspolitikken).

– Dette gjenspeiler seg også i akademia. Universitetene har de siste tiårene vært mest opptatt av å jobbe med ulike kritiske perspektiver, som kjønnsstudier og post-strukturalisme.

– Men saken er at de siste tiårene har vært et unntak i historien. Man har dessuten ikke hatt noen motstand mot det selvbildet man har skapt seg etter «the end of History», som Francis Fukuyama formulerte det.

I boken The End of History and the Last Man skrev den amerikanske statsviteren om hvordan det liberale demokratiet seier i den kalde krigen, markerte sluttpunktet for menneskehetens sosiokulturelle utvikling. Og at det liberale demokratiske samfunn utgjorde en samfunnsmodell som alle samfunn graviterte i reting av. Men alt dette kommer i rekyl nå, mener Tunsjø.

– Det er ingen tvil om at Kina tenker helt tradisjonelt om maktbalanse. Vi ser allerede at USA har begynt å ta det på alvor, og at man i økende grad skjønner at stormaktspolitikken er tilbake og snakker om ting man ikke har snakket om siden 1980-tallet.

Norge

Minerva lurer på hvilke implikasjoner dette har for Norge. Vårt forhold til Kina har vært preget av en diplomatisk isfront fra Kina, etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i 2010. Isfronten varte til desember 2016, da landene signerte en avtale for å normalisere forholdet.

Utledningen ovenfor stiller jo også Norge og Liu Xiaobo-saken i et bredere maktpolitisk lys.

Siden normaliseringen av forholdet har det imidlertid blitt jobbet iherdig for å ta igjen den tapte kontakten med Kina. I mars 2017 reiste statsminister Erna Solberg til Kina med en delegasjon på 230 representanter fra norsk politikk og næringsliv. Etter at forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø reiste med en delegasjon på hele 250 deltakere fra norske universiteter og høyskoler i april, undertegnet også flere universiteter samarbeidsavtaler med kinesiske universiteter. Denne måneden ble det klart at Norge inngår et forskningssamarbeid med Kina, der den første utlysningen vil være på i underkant av 100 millioner kroner.

Selv kongeparet var nylig på en reise til Kina, der de blant annet møtte president Xi Jinping.  

– Opplever du at man tar den maktpolitiske dimensjonen overfor Kina tilstrekkelig på alvor i Norge?

– Til en viss grad opplever jeg det. Men på grunn av den diplomatiske frysen mellom Norge og Kina tror jeg også at man ikke helt har tatt innover seg utstrekningen i hvor mye Kina har vokst i de seneste årene.

– I tillegg så har man av naturlige årsaker i Norge vært mest opptatt av å følge med på Russland, og for eksempel Russlands aktiviteter i Ukraina og annekteringen av Krim. Men jeg tror det kan være lurt å løfte blikket og sette utviklingen i en større kontekst, mener IFS-forskeren.

– Hvordan ser ting ut ti år frem i tid?

– Da lever vi i en enda mer Asia-sentrert verden, konsentrert om rivaliseringen mellom USA og Kina. Det er trolig litt for tidlig for en supermaktkonflikt, men USA og Kina vil konfrontere hverandre i maritime Øst-Asia og over Taiwan-spørsmålet.

Det gjør at EU og europeiske stater gradvis vil bli tvunget til å velge side mellom supermaktene. Samtidig vil Tyskland lede an i et forsøk på å fremme Europas selvstendige posisjon, mener Tunsjø.

– Denne utviklingen vil utfordre den transatlantiske alliansen og grunnlaget for norsk utenriks, forsvars- og sikkerhetspolitikk, avslutter han.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden