Bøker

Kirka og jeg

Yogagudstjeneste, klovnegudstjeneste eller noe annet moderne? Nei, da vil jeg heller drikke saft på bedehuset.

NY BOK

  • Kirka og jeg. Ett år, 52 kirkebesøk
  • Kjersti Opstad
  • Vårt Land Forlag, 2019

Kirkens rolle i samfunnet har gradvis blitt svekket. Den lever fortsatt, men hvor går veien? I følge SSB er 3,7 millioner medlemmer av Den norske kirke. Fortsatt kan man tale om en relativt stor oppslutning til kirken, men andelen medlemmer og de som benytter seg av kirken er vedvarende synkende.

I denne situasjonen fremstår nærmest som uvanlig at noen vender entusiastisk tilbake til kirken. Kjersti Opstads Kirka og jeg – Ett år, 52 kirkebesøk beskriver en oppvekst preget av kristen tro som etter hvert oppleves snever og trangsynt. Som mange andre driver forfatteren vekk fra kirken. Tenårene er den kritiske fasen der kirken opplever størst frafall. Nå har Opstad iverksatt et prosjekt som presist fanges opp av tittelen; hun skal besøke forskjellige kirker hver uke i ett år. Vi får del i hennes vei tilbake til kirken. Hun går fra å være kirkefremmed til kirkevant.

2.

Kirka og jeg følger kalenderåret (ikke kirkeåret) og er delt inn i 52 korte tekster som mer eller mindre henger sammen. Korttekstene er satt sammen av refleksjoner fra forfatteren, beskrivelser av kirkenes arkitektur og ofte parafraseringer fra søndagens preken (som sjelden er veldig interessante). Etter drøye 50 sider begynte tankene å vandre. Ankepunktet mot boken er at idéen er bedre enn gjennomførelsen. Problemet er strukturelt: Året har 52 uker som gir 52 kirkebesøk som gir 52 korte kapitler. Det krever mye av en tekst å skulle bære et slikt konsept, og Kirka og jeg makter det ikke – det blir simpelthen repeterende. Dette bør ikke være et hinder for å lese boken – den er bare bedre i stykkevis fremfor i en langlesning.

3.

Den kirken leseren møter er Oslo-kirken i sin mangfoldige prakt. Vi kan si det slik: hvis man mener at kirken er for politisk (les: venstrevridd), vil man neppe endre mening etter å ha lest Kirken og jeg. Tvert om. Vi møter en 1.mai-gudstjeneste der Internasjonalen runger gjennom domkirken, en markering for Palestina på kirketrappen og Pride-feiring i kirkerommet. Det gylne evangelium i boken er at Gud er kjærlighet og alle skal med.

Med det som utgangspunkt er det heller ikke overraskende at klassiske begreper som synd og misjon vekker anstøt. Da Opstad møter på denne siden av kirken, blir pennen kvassere og kritisk. Tradisjonelle begreper i kirken som synd, misjon, omvendelse, fortapelse, sjelens frelse, å ha Jesus i hjertet er fremmedgjørende også blant kirkegjengere fordi de oppleves som ekskluderende og dømmende. Følgelig er en slik teologi mindre fremtredende nå i kirken. Kirken har forandret seg, men til hva?

4.

Innad i kirken har man lagt en lang strid om homofili bak seg. Kirkekampene som stod på 1900-tallet om liberal teologi, kvinnelige prester, prevensjon, abort, sex og moral og homofili, er blitt vunnet av de liberale. Kirken er ikke et enighetsfellesskap, men det skjer en ensretting og den går ikke i retning av en veldig konservativ teologi. Hva kirken nå samles om – og som gir den nye kritikere – er en dreining mot venstre i spørsmål om innvandring, miljø og rettferdig fordeling. Det er således betegnende at biskopene ikke ønsket en reprise av tidligere opprivende konflikter om abort, men likefremt kan kritisere regjeringens asylpolitikk. Kirken er fortsatt forvalter av en moralsk kapital – den taler med tyngde i krisesituasjoner – men er den i ferd med å forspille den kapitalen gjennom uttalelser om oljeboring og økonomisk politikk?

5.

Det er lett (og kanskje fristende) å tegne en karikatur av dagens kirke som feministisk og inkluderende arnested for klovnerier, dilldall og venstreliberal ideologi. Yogagudstjeneste liksom, hva er det? Et skille mellom den konservative og liberale står om tidsånden. Den konservative siden har anklaget de liberale for å være værhane etter den moderne tids trender og således glemt det kirkens uforgjengelige budskap. De liberale derimot vil hevde at kirken alltid har vært omsluttet av samtiden og at de konservative forsøker å dekke over egne bindinger til samtiden. Oslokirken Opstad skildrer har i hvert fall omfavnet tidsånden.

Et sosialdemokratisk menneskesyn har ikke rom for kirkelig moralisme om menneskenes iboende synd og skyld. Det frigjøringsteologiske budet om Guds solidaritet med de fattige og fokuset på strukturell synd har vunnet fram. Systemet, ikke mennesket, er problemet. Dette budskapet heies det på i Kirken og jeg.

Like fullt er det naturlig at Opstad kan blande kristen fromhet med sufisme (Islamsk mystikk). Den moderne Gud er ikke lenger en sjalu gud, men en grenseløs, totalomfavnende gud. For noen er dette evangeliets kilde. For andre viser det at kirken har mistet sin identitet. Boken er neppe ment for sistnevnte.

6.

Opstad har skrevet både et opplysningsprosjekt for de uinnvidde og kirkens tause medlemmer – de som er døpt, men aldri deltar, de som tenker at kirken er trang eller bare irrelevant – og en oppbyggelig tekst for de på innsiden. Deler av boken har et andaktspreg med appell til kirkens venstreorienterte medlemmer. De som ikke lar seg begeistre av det (som undertegnede), vil ha mindre å hente.

Personlig blir jeg hverken begeistret, berørt eller utfordret av det inkluderende kjærlighetsbudskapet. Jeg har en blasert holdning til en slik teologi – blant annet fordi jeg har hørt om den veldig mange ganger – og Opstads tekster rokker ikke ved denne oppfatningen. Jeg antar at med alderen har jeg blitt mer tradisjonell i kirkesynet. Derfor ga boken ga meg mer lyst til å gå i kirkene, legge ut på en kirkesafari i Oslo, enn å gå i kirken. Lesningen ble avbrutt konstant for å google kirkene som besøkes. Boken kan fint leses sammen med Erlend Berges elegi over bedehuset, Bedehusland (også gitt ut på Vårt Land forlag). Hvis bedehuset er en geriatrisk pasient, hva er kirken? En som nettopp har kommet over overgangsalderen?

På grunn av min oppvekst fra bedehuset har jeg en slags sorg over at denne kulturen forsvinner, og en tilsvarende følelse har jeg for kirken, selv om jeg ikke er nevneverdig aktiv. Yogagudstjeneste, klovnegudstjeneste eller noe annet moderne? Nei, da vil jeg heller drikke saft på bedehuset. Det er godt det er mange rom «i min fars hus».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden