Debatt

«Kirkeasyl» er bare sivil ulydighet

Den lutherske forståelsen av kirken er først og fremst som en forsamling av kristne, ikke som en bygning som har noen helligdom i seg selv, skriver Erik Fløan.

Bilde: Pixabay / CC0

Kirken i middelalderen gav beskyttelse mot lovløs vold, ikke mot en rettsstat som håndhevet sine egne lover.

En afghansk familie uten lovlig opphold i Norge, og som hadde påberopt seg kirkeasyl i et bolighus eid av en frimenighet på Fitjar i Sunnhordland, ble forleden hentet ut av politiet.

SV, som ellers mener at gudstro er opium for folket, uttrykker sin godhjertede, men for all del ikke-kristne, moralske harme over politiets ugudelighet. Ordet «kirke» får på sin side Kristelig Folkeparti til å rykke til på refleks. Justisminister Sylvi Listhaug bes definere hvilke bygninger som er kirkebygg og ikke.

Det er en avsporing. Vi bør uansett ikke anerkjenne det påståtte «kirkeasylet», ettersom det bare er sivil ulydighet mot den innvandringspolitikken som vår rettsstat håndhever.

Nå er ikke hensikten med min vesle utlegning å gi noen oppskrift på «rettroenhet», men å trekke opp noen linjer som i det minste burde kommenteres når man anvender det middelalderske «kirkeasylet» på vår egen samtid.

Allerede i det gamle testamentet nevnes det at forbrytere kan søke tilflukt fra pøbelen ved tempelets alter. Selv ikke der betydde det straffefrihet. Kristendommen skiller mellom åndelige og verdslige lover. «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er», er det uttrykt bibelsk. I middelalderen kunne kirken være den eneste lovgiveren som folk var villige til å innordne seg etter. Derfor var det også naturlig å se til kirken for beskyttelse mot lovløs vold.

Den lutherske forståelsen av kirken er først og fremst som en forsamling av kristne, ikke som en bygning som noen helligdom i seg selv.

Med kong Magnus Lagabøtes landslov ble det norske riket også et rettsfellesskap, og sentralmyndighetene fikk flere midler til å håndheve sin egen lov. Så kom den lutherske reformasjonen med en forståelse av samvirket mellom det åndelige og det verdslige regimente. Sagt på en annen måte: Den klassisk lutherske tanken er at Gud også lar sin vilje skje gjennom vise og rettferdige, verdslige lover.

Kirken i middelalderen gav beskyttelse mot lovløs vold, ikke mot en rettsstat som håndhevet sine egne lover. Lover utarbeidet av våre egne valgte lovgivere etter demokratiske prinsipper om medbestemmelse og mindretallsbeskyttelse, og som er prøvet for domstolene. Demokratiet er så langt den høyeste orden som menneskeheten har maktet å skape for seg selv, så man skulle tro at de lovene som det avfødte, var vise og rettferdige lover. Har man tapt sin sak for domstolene, så har man faktisk ingen sak.

Det gjelder like mye for utlendinger uten lovlig opphold som det gjelder for andre som har fått saken sin prøvet. Omvendt så har jeg ikke hørt om noen som mener at eksempelvis «skatteflyktninger» burde få formalisere sin status ved å gå i «kirkeasyl».

Hva så med selve kirkerommets hellighet? Den lutherske forståelsen av kirken er først og fremst som en forsamling av kristne, ikke som en bygning som har noen helligdom i seg selv. Hos Grundtvig lyder det at «kirken står, om enn tårnene faller».

At selve kirkerommet skal være så hellig at selv ikke loven kan innhente noen der, er slik sett et besynderlig standpunkt fra frimenigheter som hevder å være mer lutherske enn hovedstrømmen av norsk kristendom. Nå synes også bolighus i Sunnhordland å være omfattet av denne helligheten. Da er det ikke rart om også en skarve legmann undres.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden