Debatt

Kirkelig selvskading

Det er viktig med dialog og samtale, men i møte med nyåndelighetens univers er det vel så viktig med kritisk tenkning, skriver Ivar Bu-Larssen, som er kritisk til St. Petri Kirkes samarbeid med prinsessen og sjamanen.

Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved at prinsessen og sjamanen får slippe til i kirken med sitt nyåndelige selvrealiseringsprosjekt.

Det er blitt bråk i Stavanger etter at det ble kjent at prinsesse Märtha Lousie og henne nye sjelevenn, sjamanen Durek, skal komme til St. Petri kirke som en del av deres samtaleturné.

Menighetsrådet har leid ut kirken til arrangementet under forutsetning av at dialogprest Silje Trym Mathisen skal lede samtalen og se til at det hele foregår innenfor religionsdialogens ramme.

Så hvorfor blir det støy av dette – hva er problemet? Er det ikke bare bra at kirken har rom for samtale og dialog med både prinsesser og sjamaner, og at den løfter blikket og møter vår tids åndelige lengsel?

Fra et teologisk perspektiv finnes det flere innvendinger mot at kirken slipper til siste mote på det nyåndelige markedet. Sjamanisme dreier seg om åndemaning, altså et forsøk på å komme i kontakt med åndene og benytte seg av deres kraft. Avstanden mellom sjamanisme og kristen tro er derfor stor.

Det gamle testamentet advarer eksplisitt mot å ta kontakt med åndene, da det blir forstått som avgudsdyrkelse som står i direkte motsetning til troen på Israels Gud. I det nye testamentet møter vi åndene som demoniske krefter som binder mennesker, og Jesus som driver ut åndene og setter mennesket fri fra åndsmaktene. Dette tegner et relieff for hvordan sjamanisme tradisjonelt har blitt forstått fra et kirkelig ståsted.

Kritikken mot arrangementet har stort sett fokusert på slike teologiske argumenter for å ikke slippe en sjaman til i kirkerommet. For dem av oss som har et relativt avslappet forhold til åndskamp, og ikke frykter å bli besatt av demoniske krefter, er det derimot nyåndelighetens kommeriselle aspekt som er det mest kritikkverdige.

At det ikke er legitimerende å slippe prinsessen og sjamanen til i kirken stemmer selvsagt ikke. Kirken er ikke et nøytralt rom, og det ville være uaktuelt å leie ut kirkerommet til f.eks. «mirakelpredikantene» Jan Hanevold og «Visjon Norge» eller Svein-Magne Pedersen og «Misjonen Jesus leger.» Kirken tar tydelig avstand fra slike kristelige sjarlataner. Hvorfor den ikke gjør det ovenfor en nyåndelig sjarlatan som Durek, er et mysterium.

I annonseringen av arrangementet står det at «Prinsesse Märtha Louise og Shaman Durek inviterer til en reise i livets mysterier, hvordan komme i dypere kontakt med din indre kraft og øke bevisstheten så du tar fram den egentlige deg uansett hvor du er i livet…. du vil bli utfordret til å utvide horisonten og få noen verktøy med på veien så du kan komme dypere inn i en forståelse av hvem du er.» Dette er ikke sjamanistisk åndemaning, men det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved at prinsessen og sjamanen får slippe til i kirken med sitt nyåndelige selvrealiseringsprosjekt.

Feel-good-åndelighet

Durek fremstår som en glamorøs livscoach som innhyller seg i et ullent åndelig språk, med dypsindige banaliteter som svar på eksistensielle og åndelige spørsmål. Han iscenesetter seg selv som en den inkarnerte kjærligheten som vil myndiggjøre (empower) et i hovedsak kvinnelig publikum, og hjelpe dem å komme i kontakt med sitt sanne jeg og sin indre kraft. Selvrealisering, velvære, helse og esoterisk åndelighet går opp i en høyere blankpolert enhet, med Durek i sentrum.

Det er lite her som minner om en torturert mann som henger på et kors. Det er «feel-good-åndelighet» for alle pengene, og det er nettopp «feel-good» folk som kommer til å høre prinsessen og sjamanen i St. Petri vil få. De vil få høre hvor fantastiske de er, om å finne sitt autentiske selv og elske seg selv, altså et positivt og innsmigrende budskap.

Iblandet den positive psykologiens enkle svar finnes det elementer av innsikt som gjør det det vanskelig å kritisere budskapet, men desto viktigere er det å reflektere kritisk omkring den form for nyåndelighet som Durek representerer.

I nyåndelighetens univers finnes det en uhellig allianse mellom guruer/sjamaner som lider av et megalomant selvbilde og tilhørere som gjerne har et tilsvarende lavt selvbilde – og søker autoriteter som kan lede dem i en narsissistisk jakt på autentisitet, selvrealisering og en høyere åndelig virkelighet.

Varsellampene burde blinke rødt, ettersom Durek bærer alle kjennetegnene til en åndelig sjarlatan. Hans ekstraordinære livshistorie, med profetier forut for hans fødsel om hans fremtidige skjebne og spesielle evner som han oppdaget allerede som barn, er kjente trekk ved åndelige lærere og guruer, som omhyller seg selv med en esoterisk mystikk.

Durek kan også fortelle at han døde da han var 30 år, og fikk oppleve en himmelsk tilværelse i det hinsidige, men valgte å komme tilbake igjen til det jordiske livet. Dette minner tilforlatelig om en annen fortelling som står sentralt i kirken.

Kjendiser og glamour

Et annet tegn er at Durek omgir seg med kjendiser og glamour. Å være åndelig veileder for kjendiser i Hollywood er i seg selv er ikke dette diskvalifiserende, men det er definitivt noe annet enn Jesus som omgav seg med samfunnets utstøtte, fattige og syke.

Med kjendiser og glamour følger pengene, og slike guruer og sjamaner ligger ikke tilbake for kristne herlighetspredikanter som lever på sine tilhengeres generøse donasjoner. Prisen for kurs og foredrag er ikke av det beskjedne slaget.

Durek gjør krav på å stå i en lengre tradisjon, men i virkeligheten er han preget av eklektisk tilnærming til ulike tradisjoner, og forsyner seg frimodig fra dem. Han hevder å stå i en sjamanistisk suksesjon som går flere generasjoner bakover, noen ganger tre, andre ganger seks, at han også hevder å være sønn av en «vestnorsk medisinkvinne» er ikke veldig tillitsvekkende.

Det Durek unnlater å fortelle er at han har bakgrunn som skuespiller og modell, noe som gir nyttige egenskaper for en god sjarlatan.

Mirakler og skyggesider

Et annet kjennetegn er at slike guruer/sjamaner besitter en høyere form for kunnskap som er skjult for oss vanlige dødelige – at de har direkte kontakt med åndeverdenen og har slik inngående kunnskap om enkeltmennesker liv. De åpenbarer de dypeste hemmelighetene om menneskers liv, og etablerer slik en følelse av intimitet og eksklusivitet, som kan gi et sterkt grep om sårbare mennesker.

Noe av det mest betenkelige ved slik nyåndelige guruer/sjamaner er påstanden om å kunne utrette ekstraordinære mirakler. Durek hevder at han kan kommunisere direkte med andre menneskers indre organer og slik kan helbrede alvorlige sykdommer som f.eks. kreft.

I seg selv er det underholdende å høre Durek fortelle fra sitt eget fantasiunivers om hvordan f.eks. nyrene har sin egen bevissthet som han kan komme i kontakt med, men det kan være direkte farlig i møte med syke og sårbare mennesker.

Alt som er vondt i denne verden skyldes ifølge Durek feil bevissthet og feil tanker, og dette ligger bak både sykdom og krig. Slik legger han en ekstra byrde til syke mennesker som selv blir gjort ansvarlige for både sin egen sykdom og dens helbredelse.

Durek fremhever viktigheten av å jobbe med sin egen skygge, jf. Jungs forståelse av at ethvert menneske har en psykologisk skyggeside. Dette er utvilsomt en viktig innsikt, men spørsmålet er om Durek er bevisst sin egen skygge.

Den norske kirke inviterer altså den nyåndelige markedskapitalismen inn i kirkerommet. Sjamanen og prinsessen får ta seg rikelig betalt, hvis 500 kommer på arrangementet vil inntektene være 300 000 kr. Dette gir en betydelig fortjeneste ettersom utgiftene er minimale.

Arrangementet vil sikkert bli en stor suksess, med fullsatt kirke og et fornøyd publikum som får det de betaler for. Men for kirken bør det etterlate en flau ettersmak og grunn til kritisk selvevaluering.

Det er viktig med dialog og samtale, men like viktig er evnen til kritisk tenkning, spesielt i møte med nyåndelighetens forførende univers. Kirken bør være lydhør overfor menneskers åndelige lengsel, men det er forskjell en genuin åndelig lengsel og åndelig narsissisme, der en selv er både veien og målet.

Ukritisk fasilitator

Kirken bør heller ikke være en ukritisk fasilitator for prinsessens siste svermeriske innfall. Å invitere en prinsessen og sjamanen til kirken er ikke en nøytral og dialogisk handling, det gir legitimitet og uvurderlig promotering av Prinsesse Märtha Louise og Durek.

I forsvaret for arrangementet vektlegger både dialogpresten og biskopen at arrangementet dreier seg om selvutvikling og ikke sjamanisme. Dette burde ikke være formildende, snarere tvert imot, ettersom det står i skarp kontrast til Jesu budskap:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.» (Luk 9.23-24)

Hvis noe er for godt til å være sant, er det som regel nettopp det det er – altså ikke sant. Durek bærer alle kjennetegnene til å være en sjarlatan, han oppfører seg som og snakker som en sjarlatan, og da er det også nærliggende å tenke at han virkelig er en sjarlatan. Det er selvsagt mulig at jeg tar feil, men jeg har ingen planer om å betale 600 kroner for å finne det ut.

Kirkens gjentatte forsøk på å gjøre seg relevant i vår tid kan sees som tegn på en kirke som er i en dyp identitetskrise, og ikke vet helt hva den skal forkynne eller hvorfor.

Flørtingen med nyåndelighetens forlokkende univers og muligheten for å sole seg litt i prinsessens og sjamanens overfladiske glans, kan kanskje fylle St. Petri kirke en kveld i mai. Men i en større sammenheng fortoner det seg som en kirkelig selvskading som undergraver kirkens troverdighet. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden