Debatt

Kirken, det frie marked og kapitalismens ånd

Bilde: Pixabay

Å forsvare kapitalisme og markedsliberalisme i Den norske kirke er i dag som å argumentere for for homofilt samliv på 80 tallet. Likevel likner kirken stadig mer på en markedsaktør.

Max Weber kobler i sin kjente bok «den protestantiske etikk og kapitalismens ånd», protestantismens etos, med vekt på nøysomhet og hardt arbeid, og kapitalismen, der dette fungerer som en drivkraft for innovasjon og produksjon. Et nærliggende eksempel på en et slikt etos finnes hos Hans Nielsen Hauge, og bevegelsen som tok hans navn, haugianerne.

I amerikansk evangelikal kristendom finnes det en sterk kobling til kapitalisme som en garanti for individets rettigheter til frihet, økonomisk vekst og rikdom. Tilsvarende stor i evangelikale miljøer er motstanden mot statlig styring og kontroll, dette blir sett som en sosialistisk trussel, og i disse miljøene er sosialisme ensbetydende med “ugudelig kommunisme.”

Markedskreftene er syndige

Dette står i skarp kontrast til Den norske kirke(Dnk) som, inspirert av frigjøringsteologiens marxistiske lesning av evangeliene, er grunnleggende negativt innstilt til kapitalismen og enhver form for markedsliberalisme. Kapitalismen blir sett på som en destruktiv og undertrykkende kraft, som fører til økte forskjeller og utnyttelse av jordens fattige.

Et av de mest fremtredende trekkene med hvordan Dnk ved sine biskoper, råd og prester fremstår i den offentlige debatten, er hvordan den har tatt en tydelig posisjon på den politiske venstresiden. Slik følger den også venstresiden i sin kritikk av “det frie markedet”.

På enkelte områder har det tradisjonelt vært en konflikt mellom kirken og den politiske venstresiden, ikke minst i spørsmål som angår seksualetikk, men de siste tiårene har kirken dreiet i sin sosialetiske forkynnelse, slik at den i dag nærmest kan sies å sammenfalle med SVs partiprogram.

Å forsvare kapitalisme og markedsliberalisme i Den norske kirke er i dag som å argumentere for kvinnelige prester på 70- tallet eller for homofilt samliv på 80 tallet, det betraktes som en heresi mot kirkens rette lære, slik den kommer til uttrykk i dens sosialetiske forkynnelse. Synden er i dag strukturell, og å stå i ledtog med markedskreftene er i dag som å lefle med Satan selv.

Kirken er selv i markedet

Paradokset er likevel at også kirken er underlagt markedskreftene, det kan argumenteres for at den i en stadig økende grad er en aktør i et marked av forskjellige religioner og livssyn. Dette fører til at kirken må forsøke å «selge» sitt budskap til en befolkning som befinner seg på en åpen markedsplass av tro og livssyn.

Frem til midten av det forrige århundre hadde Dnk i praksis monopol på det religiøse markedet i Norge, praktisk talt hele befolkningen var en del av kirken i det som kan sies å ha vært en religiøs monokultur. Selv om konkurrerende kirkesamfunn og religioner etterhvert gjorde seg gjeldende og tok plass på den religiøse markedsplassen, så hadde den evangelisk lutherske tro en lovfestet posisjon som statens religion.

Det religiøse monopolet er i dag opphevet og kirkens tro ikke lenger er statens religion, vi har derfor et åpent marked for tro og livssyn i Norge. For en kirke som er vant til å ha en dominerende rolle som statens religion er tilpasning til et slikt marked en utfordring.

Når relasjonen mellom folk og kirke ikke lenger er definert av staten, blir det enda tydeligere at det er individet selv som må ta stilling til hvilken relasjon det skal ha til kirken, troen blir privatisert gjennom å være et individuelt valg. Det er også et viktig spørsmål om hva som skjer med kirkens forkynnelse, når den underlegges markedskreftene.

Den norske kirkes “salgsvare” på det religiøse markedet er nåden, som en del av kirkens arv fra Luthers “sola gratia”, “nåden alene!” Dette er paradoksalt for ordet nåde betyr gratis, hvordan er det mulig å selge noe som er gratis? Kirken kan slik hevde at den ikke er en del av det religiøse markedet, for den forsøker ikke selge noe, den vil isteden gi noe som er gratis.

Dette er en naiv forståelse av hvordan et marked fungerer, markedet fungerer ut fra forutsetningen om at alle forsøker å selge noe, spørsmålet er bare hvor eksplisitt dette gjøres. Selv Dnk kan ikke unndra seg at den forsøker å appellere til en gruppe mennesker og knytte den til seg ved å selge et budskap.

For sine medlemmer fungerer Dnk i stor grad som en offentlig tjenesteleverandør av kirkelige ritualer ved livets store anledninger, ved dåp, bryllup og gravferd. Dette innebærer en utfordring for kirken i forhold til hvordan den skal formidle sitt budskap til en medlemsmasse som i liten grad deltar aktivt i dens gudstjenesteliv.

Begrepet “kirkefremmed” kan brukes om dem som i større eller mindre grad opplever seg som fremmede i forhold til kirkens gudstjeneste og liturgier. Det er disse som ikke er sosialisert inn i kirken og ikke vet hvordan ting fungerer i gudstjenesten, de som ikke vet når de skal sitte eller stå, som ikke kjenner bibelhistorien eller salmene som synges. Dette er en gruppe som blir stadig større også blant kirkens medlemmer.

I møte med “de kirkefremmede” står kirken ikke bare overfor en pedagogisk utfordring i forhold til hvordan den skal formidle sitt budskap, det innebære også at budskapet i seg selv tilpasses. Dette fører til at kirkens forkynnelse blir “snillere,” et budskap om personlig omvendelse og disippelskap tones ned, i tillegg er fortapelsen og helvete er i praksis avskaffet. I det åpne markedet blir det stadig viktigere for kirken å ikke støte folk bort fra seg, slik endres også kirkens selvforståelse og teologiske forståelse av dens budskap.

Dette viser hvordan kirken i et religiøst marked selv formes av markedskreftene, i hvordan det relaterer til samfunnet og den egne medlemmer, det kan derfor sies å være et paradoks når det samme kirken ytrer seg så kritisk om markedsliberalisme og kapitalisme.

Mye stat, lite aktivitet

Det er stor forskjell på religiøsiteten i samfunn der kirken har vært underlagt staten, og samfunn der det er et sterkt skille mellom stat og kirke. De lutherske nasjonal-kirkene i Norge, Sverige og Danmark er fortsatt preget av høye medlemstall, samtidig ligger disse landene på bunnen når det gjelder den faktiske deltakelsen i kirkens gudstjenesteliv. Det er et paradoks at landene med høyest kirkemedlemskap ofte regnes blant verdens mest sekulariserte samfunn.

I kombinasjon med et godt fungerende velferdssamfunn er det ingenting som fungerer mer passiviserende på folks religiøsitet enn en statskirke, der kirken er en forlengelse av staten og der det er liten konkurranse på «det religiøse markedet». I land der det finnes sterkt skille mellom stat og kirke, som i USA, er det derimot en langt større oppslutning om de ulike kirkesamfunnenes gudstjenesteliv.

Selv om statskirken formelt er historie, bærer vi fortsatt med oss dens arv i form av religiøs passivitet. Dette er et paradoks for dem som har en romantisk lengsel etter en tid da kirken fortsatt var en del av statens trygge favn, med den samfunnsmessige posisjonen og den økonomiske tryggheten det førte med seg.

Sekularismen er i ferd med å bre seg i hele den vestlige verden, stadig flere mennesker definerer seg som ikke-troende. Spørsmålet er hva som vil skje med folks religiøsitet i Norge, etterhvert som Den norske kirke må delta på like vilkår med andre på «den religiøse markedsplassen». Hva skjer med menneskers relasjon til kirken og deltakelsen i kirkens religiøse liv og gudstjenester, når folk i økende grad må ta et aktivt valg om hva de tror i et åpent marked av religioner og livssyn.

Kirkens eneste håp er at denne prosessen, i møtet med andre religioner, vil føre til en sterkere engasjement og en sterkere relasjon til dem som faktisk velger aktivt å bli værende en del av kirken og den kristne tro. Når mennesker som kommer fra andre kulturer og tilhører andre religioner har et mer bevisst forhold til sin tro og uttrykker denne tydeligere i det offentlige rom, så kan kirken håpe at dette fører til en religiøs bevisstgjøring og oppvåkning også blant etniske nordmenn.

Mye kan likevel tyde på at kirken også i årene fremover vil tape sin posisjon på det religiøse markedet, om dette er de kirkelige statistikkene tydelige tegn. Et annet spørsmål er om ikke det religiøse markedet i seg selv vil tape sin posisjon i et sekularisert samfunn, der det i økende grad stilles spørsmål ved religionens plass i det offentlige rom, og om staten skal subsidiere trossamfunnene.

Det kan sies at kirken ikke er av denne verden, men så lenge den befinner seg i vår verden så vil den være en del av et marked av religioner og livssyn, som er styrt av den samme kapitalistisk ånd som kirken liker å kritisere. Dette viser hvordan kirken står i et spenningsfylt forhold til det samfunn og den verden den er en del av, men dette er heller ikke noe nytt, kirken har alltid strevd for å finne sin plass mellom det himmelske og det jordiske, mellom børs og katedral, bønn og kapital, Gud og mammon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden