Jaget etter relevans

I påsken kunne NRK melde at mange av landets kirker også i år var sørgelig tomme i det som er kristendommens viktigste høytid.

Noen mener at vi ser kirkens krise i liberaliseringen i etiske spørsmål. Jeg er uenig. Om kirken er i krise – og jeg sier om –  så er det heller i den hektiske aktiviteten, i reformiver og misforståtte forsøk på å være motkultur at vi ser krisens uttrykk. Det kan se ut til at Asle Toje, biskop Ivar Braut og undertegnede har et felles anliggende: Jaget etter relevans er ikke nødvendigvis bare positivt. På samme tid viser relevans-jaget et svært positivt trekk ved kirken. Det viser kirkens ønske om å komme folket i møte og å ta sin samtid på alvor. Dette er et ønske som gjennomsyrer kirken. Her ligger det en teologisk fundert kjærlighet til og anerkjennelse av nettopp det folk som kirken er sendt til. I stedet for å moralisere over at folk ikke skjønner at de må gå til kirken, evner og våger man som kirke de selvkritiske spørsmålene.

Tojes bongotrommer

I forelesningene i sjelesorg lærte jeg at det å være i krise handler om å stå i en situasjon/livsfase der man helt mangler erfaringsressurser fra tidligere. Det er overveldende, for da blir alle gamle kart ubrukelige. For eksempel, så kunne det å bli foreldre for første gang beskrives som en form for krise. Er Den norske kirke i krise grunnet sekularisering og synkende oppslutning?

Som den moderne presten jeg en gang var, traff Tojes ord meg midt i magen.

Det er nok ikke bare jeg som har vondt for å glemme Asle Tojes «Korset på kirkens grav» (Morgenbladet 26.02.2016). Toje skrev skarpt at man til tider kunne få «følelsen av at kirken har gitt opp den kristne tro». Etter å ha opplevd alt fra høytlesning av Hakkebakkeskogen til bongotrommer og regnbueflagg, satt han igjen med et bilde av en kirke som hadde mistet troen på eget budskap og oppdrag. Hans konklusjon var brutal: «Paradoksalt har kirkens forsøk på å gjøre seg relevant ført til det motsatte.»

Som den moderne presten jeg en gang var, traff Tojes ord meg midt i magen. Jeg vil holde fast på at hans blikk på folkekirken er noe foraktfullt og ensidig – det er gode og engasjerte prester/kirkelig ansatte som beskrives her, og noe av kritikken hans kan ikke sees helt uavhengig av politisk ståsted. Like fullt kunne jeg ikke unngå å gi ham rett i noe. Det var noe der, i det han skrev, som stakk nettopp fordi det traff. Norge er et av de mest sekulariserte landene i verden. Få tror på det jeg en gang forkynte – med glede eller ambivalens, fylt av tro og tvil – fra prekestolen. Tross manges hektiske aktivitet og iherdige forsøk på å stanse utviklingen, gir både dåps- og vigselstall grunn til bekymring. Kan Kirken i forsøkene på å bøte på situasjonen, også risikere å miste noe?