DEBATT

Når fallende medlemstall må erstattes av historien

Når den kristne majoritetens privilegier og særordninger er blitt utfordret, er vi vant med at medlemstall i Den norske kirke trekkes fram. Det går ikke i Oslo. Der er Den norske kirkes medlemmer nå under halvparten av innbyggerne.

Publisert Sist oppdatert

Trond R. Holes trekk for å bevare privilegiene blir derfor å trekke fram den kristne historien i hovedstaden. Slik er det nærliggende å tolke statsviterens artikkel i Minerva 8. juni.

Bakgrunnen for artikkelen til Hole er at et samlet tros- og livssynsutvalg nylig har foreslått en rekke tiltak til Oslo kommune for at de bedre kan legge til rette for alle sine innbyggere. Utvalgets hovedoppgave har vært å ta utgangspunkt i dagens situasjon og se fremover.

Det er lett å få inntrykk av at Hole helst ønsker politikkutvikling basert på kulturhistoriens viktige innflytelse, heller enn politikk og tiltak basert på dagens demografi og virkelighet. Hva har klosteret på Hovedøya, grunnlagt i 1147 og Clemenskirken, reist rundt år 1100, konkret å gjøre for et utvalg som skal vurdere hvorfor det stort sett er prester som er til tjeneste for vår mangfoldige befolkning i sosiale fellesinstitusjoner på 2000-tallet?

Som medlem av utvalget vil jeg understreke at vår oppgave, vårt mandat, har vært å se fremover og foreslå hvordan kommunen kan innrette seg og legge best mulig til rette for samtlige innbyggere. Da hjelper det ikke å se seg altfor mye i bakspeilet. Dermed er det ikke riktig at de åtte medlemmene i utvalget, som kommer fra både forskermiljøer og livssynsmangfoldet, ikke er seg bevisst at både Oslo og Norge har en betydelig og tung kristen fortid, både i katolsk og luthersk forstand.

Skal kristen kulturarv hindre likebehandling?

Holes hovedbekymring knyttet til utvalgets rapport er at den tar for lite hensyn til fortiden. Den er for lite opptatt av det som har vært. En mer bakstreversk holdning går det nesten ikke an å ha.

Historien endres ikke av å gi flere tros- og livssynsgrupper like god tilrettelegging fra myndighetenes side som Den norske kirke har nytt godt av. Men noen gamle kirkeprivilegier faller nødvendigvis. «Fakta om byens trosarv, historie og tradisjoner» som bakgrunn bør ikke hindre oss i nytenkning i en tid da mangfoldet øker og vi er i ferd med å skille staten fra Den norske kirke. Det er selvsagt ingen i utvalget som har prøvd å undergrave (eller hoppe bukk over, som Hole kaller det) byens viktige historie. Det utvalget har forsøkt å gjøre, og gjort, er å fremme en rekke forslag til hvordan byen fremover kan ivareta alle Oslos innbyggere.

Når kirkens medlemstall stadig faller, griper Hole isteden til historien som argument for fortsatte særfordeler for Den norske kirke. Hvordan skulle i så fall et historisk fokus fungere som prinsipp for livssynspolitikken? Skal kristendommens tidligere dominans i Oslo være det avgjørende argumentet for at det fremdeles skal være slik at kommunen betaler for at prester fra Den norske kirke skal få betjene beboerne på sykehjemmene, mens ingen andre tros- og livssynssamfunn får støtte til liknende tiltak? Skal kristen kulturarv hindre likebehandling?

Skal politikerne se bort fra at Den norske kirke har stadig fallende oppslutning blant dem som bor i hovedstaden i dag, når det avgjøres hvordan ressursbruken i byen skal prioriteres? Der Hole mener utvalget hopper bukk over religionshistorien, mener jeg at han går baklengs inn i fremtiden. Samtidig innebærer det pågående skillet mellom kirke og stat (og kommune) nødvendigvis at driften av trossamfunnet Den norske kirke gradvis blir et ansvar som medlemmene av kirken selv må ta. Dette vil ikke lengre primært være statens eller kommunens ansvar.

Feilaktig at humanister er imot religion

En viktig forutsetning for tiltakene som ble foreslått i rapporten, var en undersøkelse gjort blant Oslos befolkning. Institutt for samfunnsforskning utførte en undersøkelse for utvalget for å avdekke Oslo-befolkningens forventninger til tilrettelegging for tros- og livssynspolitikk. Det var viktig for oss i utvalget å basere våre innspill på både forskning og de menneskene som bor i byen.

I undersøkelsen var det hele 28,1 prosent som krysset av for at de «har ikke noe definert tro eller livssyn», og dette er dermed den nest største gruppa etter kristne, som utgjør 33 prosent. Vi vet fra tidligere undersøkelser at mange i gruppen uten noen definert tro pleier å ha et humanistisk livssyn uten gudstro, uten nødvendigvis å kalle seg selv humanister. Hole syns det er merkelig at denne gruppa er opptatt av at sykehjem skal ta hensyn til særskilte matpraksiser av religiøs karakter. Det er, etter min mening, overhode ikke rart.

Humanister setter mennesket i sentrum. Det innebærer mye, men blant annet at mennesket skal ha rett til å tro på hva de vil. Det er en utbredt misoppfatning at humanister, og særlig Human-Etisk Forbund, er imot all religion. Vi i Human-Etisk jobber for at alle skal kunne tro og tenke det de vil, gjennom å fremme trosfrihet og tankefrihet. Derfor er det helt naturlig at det er mange som ønsker å legge til rette for ulike matpraksiser i kommunale institusjoner, som Hole trekker frem.

Det er godt at det er debatt om utvalgets mange forslag, for Oslofolk fortjener en moderne og oppdatert livssynspolitikk som tar hensyn både til den tidligere majoriteten og det faktiske mangfoldet i hovedstaden. Jeg håper bystyret er klar for denne utfordringen!