Ideer

Kissinger og nobelprisen

Landscape

Henry Kissinger har ansvar for utallige dødsfall over hele kloden. Høyresiden bør slutte å unnskylde det som nødvendig realpolitikk.

Om få dager sitter mange mennesker i Oslo i samme rom som en mann som av mange er ansett å være en krigsforbryter og massemorder. Han er invitert av Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet. Hovedpersonen – Dr. Henry Kissinger – mottok historiens mest kontroversielle fredspris. Besøket her i Oslo er garantert å rippe opp i gamle spekulasjoner og anklager som har ligget stille i mange år. La meg bidra til akkurat det.

Kissinger fikk sin pris for fredsavtalen med Nord-Vietnam i 1973. For å forstå kontroversen trengs litt kontekst. Mens han jobber som rådgiver for Johnson-administrasjonen under den første delen av Vietnamkrigen, gjennomfører nemlig Kissinger sin kanskje mest kontroversielle manøver. Samtidig som Johnson og hans folk holder fredssamtaler med Nord- og Sør- Vietnam i Paris, snakker nemlig Richard Nixons folk med Sør-Vietnam gjennom egne hemmelige kanaler. Kissinger spiller en viktig rolle i dette.

Etter råd som kommer gjennom disse kanalene stopper nemlig Sør-Vietnam gjennomføringen av fredsavtalen som ble ferdig allerede i 1969. Løftet blir gitt at om Nixon vinner det forestående presidentvalget i USA, skal hans administrasjonen angripe Nord-Vietnam med fornyet vigør, noe som vil presse frem et bedre forhandlingsgrunnlag for Sør. Avtalen blir først offentliggjort som en suksess og gir Nixons motstander i valget, Hubert Humphrey, en boost på målingene. Men der stopper det. Sørvietnameserne ratifiserer aldri avtalen. Nixon vinner valget med 1 prosent, og krigen fortsetter. Kissingers rolle i dette var å fore Nixons folk med informasjon fra innsiden i Johnson-leiren. Han saboterer med andre ord sin egen oppdragsgivers fredsavtale, og bryter dermed amerikansk lov.

Den nye fredsavtalen underskrives altså i 1973, etter ytterlige år med krig og døde i hundretusentall. For denne avtalen mottar altså Kissinger Nobels fredspris, selv om krigen ikke slutter før i 1975. Gjennom disse unødvendige krigsårene beordres også den hemmelige og klart ulovlige bombingen av Kambodsja og Laos, som ikke barer dreper store mengder sivile, men som bereder grunnen for Røde Khmers skrekkregime.

Tenk over kynismen og brutaliteten i dette; Kissinger var allerede før den første, aborterte fredsavtalen ble påbegynt, overbevist om at Vietnamkrigen ikke kunne vinnes. Allikevel detaljstyrer han en massiv og ulovlig bombekampanje som dreper titalls tusen. Mer tonnasje ble sluppet over risbøndene i Laos og Kambodsja enn over Japan og Tyskland under andre verdenskrig. Over Laos ble det ifølge Ben Kiernan og Taylor Owen sluppet «ett tonn bomber per innbygger». Dette i en allerede tapt krig Kissinger selv hadde vært med på unødvendig å forlenge.

På Den Norske Nobelkomiteens side om tildelingen står å lese at Kissinger skiftet side fra Johnson til Nixon etter presidentvalget. Det står også at han «satset på å forhandle samtidig som USA satte Nord-Vietnam under et hardt militært press». Men her står ingenting om hemmelige samtaler. Ingenting om Laos og Kambodsja. Jeg foreslår i all ydmykhet at denne informasjonen oppdateres litt. Og kanskje man kunne skrive noe om Øst-Timor?

For hva sitter Kissinger og gjør på et hotell i Indonesia mens beslutningen om en invasjon av Øst-Timor blir tatt? Den indonesiske invasjonen av Øst-Timor koster anslagsvis 100 000 menneskeliv. Ifølge dokumenter frigitt etter møtevirksomhet er det helt klart at daværende president Gerald Ford og Kissinger kjenner til invasjonsplanene på forhånd, og at de vil kunne håndtere reaksjonene i USA om operasjonen ga rask suksess. De vet nemlig at de store mengdene amerikanske våpen som vil bli brukt på liksom-kommunistene på øya, vil bli brukt illegalt ifølge amerikansk lov. Invasjonen begynner 16 timer etter at Ford og Kissinger forlater møtet med Suharto.

Og hva var det de mente, kongressmedlemmene i USA som stemplet Kissingers spill med kurderne i Irak som uvanlig kynisk, selv til hemmelige operasjoner å være? De snakker om en Kissinger som oppfordrer kurderne til å slåss for sin egen stat med våpen kanalisert gjennom Israel. Men det var aldri meningen at kurderne skulle vinne, konkluderer de. De skulle svekke Irak innenfra så lenge det var nyttig, og Kissinger solgte dem på båten når han var fornøyd med tingenes tilstand. Det irakske militære reagerte fort, og etnisk rensing med tusener av døde kurdere fulgte.

Om vi brukte kun en paragraf for hver slike episode som Kissinger har vært involvert i, ville denne spalten likevel bli et langt kapittel i en tykk bok. Men det virker respektløst overfor ofrene ikke å forsøke å nevne dem. Hva med våpenleveransene og det stilltiende samtykket til den pakistanske invasjonen av det vi nå kjenner som Bangladesh, som kostet 500 000 liv? Var det riktig av Kissinger å be Nixon ta det med ro, selv om presidenten på et tidspunkt sammenlignet slakten med Holocaust?

Hva med støtten til massemordere i Angola og Mosambik? Hva med kuppmakeriet i Chile som ga oss diktatoren Pinochet? Hva med Kongo, operasjon Kondor og Kypros? Land som Kissinger kalte «grå områder» på kloden hvor man kunne føre småkriger, gjerne bare for å markere utenrikspolitisk aktivitet. Disse tingene er kjente. Men det finnes fantastiske og mer obskure historier. Let frem den merkelige Cienfuegos-situasjonen. Eller den absurde «redningsaksjonen» for lasteskipet Mayaguez som kostet en stor mengde liv. Hvor skal jeg stoppe?

Å projisere makt er altså enormt viktig for Kissinger. Det er ikke bare voldsbruk som er viktig, men å vise frem voldsbruk. Om man går gjennom samtalene Kissinger hadde med Nixon før USA hjalp til å gjennomføre et statskupp i Chile mot president Allende, ser man at dette har svært lite med chilenske naturressurser eller amerikanske investeringer å gjøre. «Om du ikke viser verden at du er i stand til å kontrollere din egen bakgård, hva vil våre fiender og venner tro om oss», er en type råd Kissinger ofte gjentar til Nixon. Han ser også tidlig at Vietnam-krigen er et tapt prosjekt, men vil ikke under noen omstendighet at USA skal trekke seg ut med halen mellom bena. Slikt koster ansikt, og det er ikke et alternativ i en verden som styres av makt og trusler om makt.

Spørsmålet om Kissinger ved flere anledninger har brutt lover, normer og regler virker rett og slett overflødig. Spørsmålet om hans handlinger i første analysedybde har ført til store lidelser og død likeså. Brutaliteten og kynismen som følger Kissingers mest innflytelsesrike år, virker unødvendig stor. Hva kan vi bruke for å unnskylde denne historien?

Hovedargumentet vil måtte bli realpolitisk. Kissinger ser verden i maktens lys. Verden inneholder mye ondskap, og den eneste måten å motvirke den på er gjennom makt, og gjennom projisering av makt. Skal man unngå et gjensyn med de tyske konsentrasjonsleirene han hadde sett med egne øyne, må man altså etablere en maktbalanse som forhindrer en slik gjentagelse. Man kan rettferdiggjøre mange døde for å hindre ett Holocaust, som forøvrig slukte tolv av Kissingers familiemedlemmer fra området rundt Nürnberg, hvor Kissinger flyktet fra som liten. Og om det man forsøker å forhindre er en ny verdenskrig, så har man vidt spillerom og tøyelige moralske grenser. I det hele tatt: når historie er tragedie og livet fult av lidelse, er det grenser for hvor mye galt man kan få gjort som et enkelt nihilistisk individ, og man kan alltid skylde på noen andre der ute i verdens kaos.

Det som står igjen til slutt er spørsmålet om hvilken verden vi ville hatt uten handlinger av «Kissinger-typen». Det er dette som ofte brukes i Kissingers forsvar, og kald krig-konteksten må ligge bak hvert eneste ord som skrives. Det skal også inn her at Kissinger til en stor grad stod bak en oppmykning av forholdet til de antagonistiske supermaktene, samtidig som han var hensynsløs overfor «de grå områdene». I et forsvar av Kissinger kan man bruke nettopp den hensynsløsheten som et nødvendig premiss for den samtidige oppmykningen – i den grad man anerkjenner den – med Kina og Sovjetunionen.

Forsvar av Kissinger kommer som oftest fra høyresidens favorittforskere og -akademikere. Niall «var nå kolonitiden så ille, da» Fergusson forsøker seg på noe som er blitt kalt et redningsforsøk. Han snakker om den misforståtte idealisten Kissinger, og forklarer den voldsomme kritikken mot ham blant annet med misunnelse og antisemittisme. Robert Kaplan bruker, grovt sett, den kalde krigen og realismeperspektivet til å argumentere for nødvendigheten av Kissingers handlinger. Hvor galt hadde det ikke gått uten dem? Ingen av dem lykkes, spesielt ikke Fergusons jødehaterforklaring.

Men det er en vanskelig vei å rydde. Man må komme frem til en situasjon som er så katastrofal at det rettferdiggjør flere millioner menneskeliv som i utgangspunktet kan virke unødvendig tapt. Jeg er ute av stand til å se at Kissingers lange liste av utenrikspolitiske synder kan rettferdiggjøres på den måten. Til det er altfor mange av dem rett og slett for aggressive og brutale. Og ville vi i det hele tatt vurdert et slikt forsvar om det var hvite europeere, amerikanere eller jøder som var mål for bombene hans?

Skal vi håpe at Kissinger vil få en lignende rådgiver-rolle for Trump som han har hatt for flere andre administrasjoner? Det er vanskelig å si. Han snakker kjølig fornuft om noen av tidens mest brennhete temaer. Blant annet kan hans realpolitiske instinkter være nyttige for å bidra til en deeskalering mellom Vesten og Russland. Men han er også kritisk til president Obamas tid i Det hvite hus, i stor grad fordi han har vært for inaktiv. Hver eneste ting som skjer i verden, ser Kissinger fremdeles som et amerikansk anliggende. Han vil fremdeles at USA skal markere sin styrke gjennom aktivitet. Jeg er usikker på om kombinasjonen mellom Kissingers aktivitetsiver og den merkelige kabalen av folk den totalt erfarings- og kunnskapsløse Trump bygger rundt, seg er stabiliserende.

For veldig mange av oss virker selve idéen om at vestlige ledere skal bli holdt rettslig ansvarlige for sine utenrikspolitiske handlinger, som hentet fra et eventyr. Men om en slik merkelig ting engang skulle skje, så ville det ikke vært rart om det var Kissinger det skjedde med. Etter å ha brukt tid på å lytte til ham i all ærbødighet i universitetets aula, kommer jeg forøvrig til å gå ut og sporenstreks bli den best kledde deltageren i den demonstrasjonen som arrangeres på Universitetsplassen. For å få aktivisten i meg til å ha litt mindre dårlig samvittighet.

***

Illustrasjonsfoto: David Hume Kennerly, 1947-, Photographer (NARA record: 1312484) – Gerald R. Ford Presidential Library and Museum, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=16542884

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden