Kommentar

Kjære Bård Larsen: Det liberale demokratiet dør ikke helt ennå

Slik kan vi holde hodet kaldt i kulturkrigen.

Apokalypsen spøker i det fjerne, skriver Bård Larsen i tirsdagens VG. Han mener at vi står midt i en kulturkrig, en «borgerkrig uten våpen».

Resultatet er at det liberale demokratiet er i ferd med å dø, hevder Civita-historikeren. Med en betimelig konservativ selvironi tegner han et bilde der kulturkrigen, med innvandring, kjønn, identitetspolitikk og globalisering i sentrum, er blitt en del av politikken, og det utnyttes av populister og autoritære demagoger.

Larsen viser til en Yougov-undersøkelse som sier at rundt halvparten av befolkningen i Europa støtter autoritære synspunkter:

«Når demagoger lokker med flertallsvelde og vidunderkurer kan det fremstå logisk: Hvorfor skal ikke flertallet kunne bestemme at nok er nok? I praksis betyr det at 51 prosent kan kjøre over den andre halvdelen av befolkningen: Folket det er oss, hvem er dere?»

At motsetningene i kultur- og innvandringsdebatten påvirker og utnyttes av politikken, har Larsen rett i. Det så vi ikke minst ved valget av Trump. Myten om at hvite arbeiderklassemenn valgte Trump fordi de er økonomisk forbigått, er tilbakevist: Det var kulturen det stod om. De fattigste amerikanerne stemte på Hillary Clinton.

Lever i bobler

Også i Europa ser vi en eskalerende kulturkrig, men Bård Larsen svartmaler for mye.

Felles for samfunn som har eller er i ferd med å bikke over i det autoritære, som Ungarn og Polen, er at motsetningene i kulturkrigen har blitt til steile fiendebilder.

Man lever i forskjellige bobler helt uten kontakt med de andre.

Det gjelder også i USA: Polariseringen har gått så langt at det man tror er sannheten, og skillet mellom konspirasjoner og virkelighet, snart er utslettet.

Overdrivelser

Men i Europa er dette heldigvis unntaket fra regelen. Og for at det skal fortsette slik, er det opp til oss å unngå at sånne fiendebilder og konspirasjoner oppstår.

At mennesket har lett for å bygge opp fiendebilder, skal man naturligvis ikke undervurdere. Ofte handler det om en blanding av reell uenighet, følelser og fordommer. Jeg har et ferskt og selvopplevd eksempel:

I det siste har jeg latt meg kraftig provosere over antydninger om at det liberale samfunnet er en utopi på samme måte som marxismen var det.

I det siste har jeg latt meg kraftig provosere over antydninger om at det liberale samfunnet er en utopi på samme måte som marxismen var det.

Budskapet er at den liberale og kosmopolitiske drømmen, som kan inkludere alt fra EUs frie flyt av mennesker til gjensidig avhengighet som i Kants berømte essay «Perpetual Peace», er umulig og naiv, og at konsekvensene er umulige for menneskeheten å bære.

Her er ett eksempel fra det liberterianske nettstedet Quillette, skrevet av doktorgradsstudent Carl Ritter ved Universitetet i Stockholm. Han starter med å hevde at Marx’ utopi er død og avslutter med å avkle kosmopolitismen på samme måte.

Bruken av sammenlikningen provoserte meg, fordi nettopp slike retoriske grep fører til unødvendige overdrivelser og motsetninger.

Nei, det liberale demokratiet er ikke perfekt, og ja, globaliseringen gir utfordringer. Men i motsetning til diktaturet åpner et liberalt demokrati i det minste for at innbyggerne kan ytre seg fritt og bidra til å forandre virkeligheten slik den til enhver tid er.

Det eneste alternativet er et mer autoritært samfunn.

Fordommer

Artikkelen hos Quillette var til dens forsvar ellers nyansert, det var altså sammenlikningen jeg hang meg opp i.

Problemet er naturligvis ikke slike meningsbrytninger, når ekkokamre i sosiale medier bruker dem til å mane til kulturkrig, og når det for overtaket i politikken.

Grunnen til at jeg ble provosert, er en fordom som jeg ikke er stolt over.

Her må jeg komme med en innrømmelse. Jeg burde jo slett ikke blitt så provosert over artikkelen jeg leste. Men grunnen til at jeg likevel ble det, er en fordom som jeg ikke er stolt over:

Mistanken om at resonnementer som ender i en skarp kritikk av innvandring, ofte er et resultat av fremmedfrykt. At det som i mine øyne er å karikere virkelighetsbilder, er en bevisst måte å nøre opp under den frykten på.

Og hvem vet, kanskje har de som er på den andre siden av kulturkrigen, liknende fordommer mot meg? Selv om jeg prøver å diskutere seriøst, ser de kanskje en sentrumsorientert og globaliseringsvennlig mangfolds-«ideolog» som «forkler» argumentene i en «på-den-ene-siden-på-den-andre-siden-retorikk». En som dermed åpner for mer av det som i deres øyne er vår tids største trussel, nemlig innvandringen.

Som de fleste fordommer har nok også disse (begge veier) et snev av sannhet ved seg noen ganger. Men hvis de tikker inn så fort noen kritiserer liberale perspektiver, noe som selvfølgelig kan være viktig og relevant, står jeg jo helt klart i fare for å i provokasjonens hete sause sammen intellektuell meningsbrytning med drøye Facebook-kommentarer. Da blir jeg selv en kulturkriger.

Følelsene skrus på

Det mange fremhevet da jeg nylig besøkte Polen, der kulturkrigen er et faktum, er at når følelsene og fordommene først er skrudd på, og politikerne har begynt å spille dem opp, er det vanskelig å skru dem av.

Da er vi straks over i en situasjon der vi ikke lenger vet hva som er sant, og polariseringen er komplett.

Når det er sagt, bør vi uansett følge med på sammenhengen mellom slike intellektuelle strømninger som det som var å lese på Quillette, og den politiske virkeligheten.

I Baudets verdensbilde er islam den verste trusselen mot Europa, og han sier han er redd for en borgerkrig der liberale og muslimer allierer seg mot resten.

Et eksempel der en intellektuell anti-globaliseringsdiskurs har fått politisk uttrykk, er den nederlerlandske politikeren Thierry Baudet som jeg intervjuet for Minerva nylig. Han har tatt doktorgrad på betydningen av nasjoner, startet partiet «Forum for Democracy», han mener at EU er en maskin for masseinnvandring, og at det overnasjonale svekker europeisk kultur. I Baudets verdensbilde er islam den verste trusselen mot Europa, og han sier han er redd for en borgerkrig der liberale og muslimer allierer seg mot resten.

I Norge har kulturkrigen heldigvis ikke har fått så tydelig fotfeste, men også her finner vi eksempler i sosiale medier og på nettsider som Document og Resett. Balansen er hårfin for når bruken av den typen høyreintellektuell retorikk som Baudet står for, bikker over i dehumanisering.

I denne Facebook-tråden på VG-journalisten Astrid Mælands vegg  handler det for eksempel om et utsagn fra Sverigedemokratenes Martin Strid, som trolig får sparken fordi han uttalte at muslimer «ikke er fullt ut mennesker». Selv om ingen av debattantene i tråden forsvarer utsagnet, blir reaksjonene heftig diskutert: Noen mener reaksjonene er hyklerske, andre skriver at «å holde hånden over islam og muslimer antakelig er mere galt».

Is i magen

Hvordan unngår vi at følelsene tar over på hver sin side av skyttergraven og at konspirasjoner og dehumanisering får prege samfunnsdebatten?

Jeg har ikke noe godt svar, annet enn at vi må prøve å være bevisste når det skjer og holde hodet kaldt som best vi kan.

Det ansvaret må særlig politikere og meningseliten ta. Alle, enten man identifiserer seg med den ene eller den andre fløyen i kulturkrigen, ønsker seg til syvende og sist en fungerende samfunnsorden. Det fordrer ledere, eller eliter, om man vil, som er dyktige, og som man stoler på at vil ta de rette avgjørelsene.

Det skal heldigvis fortsatt mye til før et flertall ønsker seg et samfunn der friheten er tatt fra dem.

Det er riktignok mange eksempler på at folk unnskylder dårlig oppførsel hos ledere og eliten. Men det skal heldigvis fortsatt mye til før et flertall ønsker seg et samfunn der friheten er tatt fra dem.

Det til tross for at det er mange som støtter enkelte autoritære standpunkter, som Bård Larsen påpeker.

I Europa har høyrepopulistene vært flinke til å utnytte sin egen «front», og det er på høy tid at motstanderne setter opp giret og formidler hva som står på spill hvis det liberale demokratiet forsvinner. Men det må ikke være med samme mynt og med forsterkede fiendebilder og fordommer, men med is i magen.

Gjør vi det, tror jeg Bård Larsen kan ta det med ro en stund til. Det er ikke for sent for det liberale demokratiet helt enda.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden