Kultur

Kjære kulturpolitikere: Sats på kunstens kjøpesentre

Om man ønsker kommersialisering av kunsten, bør man legge til rette for norsk galleridrift, skriver Maria Veie Sandvik. På bildet: Sandvik viser frem galleriets prosjekt på kunstmesse i Berlin.

Bilde: Galleri Maria Veie

At kunstverk som er utviklet med statlig støtte, forvitrer på lager, er en tragedie – både for kunstnerne og for skattebetalerne.

For meg startet det med Tempelhof. Som nordtrøndersk kunsthistoriker var det ikke åpenbart at jeg hadde noe i Miami å gjøre. Jeg ville jo bare drive et visningsrom. Forventninger om å krysse landegrenser kom derimot fort, og da jeg oppdaget at den nedlagte flyplassen Tempelhof også huset en kunstmesse, var jeg solgt. Følelsen av å bli godkjent husker jeg ennå. For det er ikke bare å møte opp på kunstmesse, man må kvalifisere seg, klatre, og konkurransen er knallhard.

Tempelhof pirret meg som kurator. Alle lufthavners mor ble ombygget i neoklassisistisk granitt fra 1936 til 1941 som en del av Albert Speers ombyggingsplaner for Berlin, og flyplassen lå i den amerikanske sonen da  Sovjetunionen blokkerte vestmaktenes innfartsveier til Vest-Berlin i 1948. Jeg ville realisere et prosjekt om forflytning og avgrensning inne i dette festningsaktige monumentet. Sammen med kunstneren Frido Evers skapte jeg i september 2010 et messekonsept som var både kino og skulptur. 

Arrangørene elsket ideen, så vi fikk låne deres galleri i Berlin som produksjonsrom, hvor Evers jobbet døgnet rundt, mens jeg fløy til Oslo for å mingle hos Hans Rasmus Astrup. Dette høres jo pussig ut, men jeg har alltid vært bedre på markedsføring enn montering. Vi kastet steinen først, og løp etter, som Evers så presist oppsummerte det i ettertid.

Fra utsiden så galleribåsen ut som et fly som var i ferd med å ta av. På innsiden av snuten var det plassert en projektor som strålte film mot bakveggen så formatet ble størst mulig. For å realisere denne drømmen lånte jeg en Mercedes Sprinter av en kompis, stappet den med kunst og Fridos maskinverktøy, og kjørte mot Berlin. Da vi krysset Øresundsbroen under pastellfargede skyer kjentes det som om vi kjørte inn i fremtiden. Naivt nok håpet jeg at det var slutt på å være så skrekkelig blakk, at nå skulle det selges, selges, SELGES.

Pussig nok har ikke norske politikere sett potensialet i eksport av norsk kunst.

Suksessen kom. Fra Tempelhof ble vi invitert til Paris, Miami, New York, Amsterdam; og med utstillingen av Jumana Manna i Miami kom invitasjonen til Hongkong. De store salgene kom som første nordiske galleri i Asia, hvor vi viste et veggmaleri som Johannes Høie malte mens publikum så på.

Hvor er politikernes interesse for eksport og gallerier?

Pussig nok har ikke norske politikere sett potensialet i eksport av norsk kunst. De foretrekker at det skal være trivelig, folkelig og amatørmessig. Unntaket fra dette er Office for Contemporary Art Norway, OCA, som har fått mer kjeft enn ros. Derfor vil jeg utfordre norske politikere til å oppdage hvilke aktiva de har på lager. Norske kunstnere har etter skarp konkurranse om statlig produksjonsstøtte skapt produkter det internasjonale markedet etterspør. Dessverre er det svært lite av dette som tilbys i kunstens kjøpesentre, da de færreste norske kunstnere har en gallerist.

Samtidig som satsingen på eksport er begrenset, har vi gallerister som viste unge norske kunstnere, lukket dørene. Galleri Standard er det etablerte unntaket som har deltatt på Art Basel i en årrekke, mens nykommeren VI, VII i alle fall har en norsk kunstner blant de internasjonale i stallen. Foruten undertegnede, som tok en pause fra Oslo-drift i juli 2013, stengte både Lautom Contemporary, Galleri Erik Steen og GAD i løpet av 2012–2013. Årsakene til dette er et høyt kostnadsnivå kombinert med få kunstsamlere – som i tillegg er mindre lojale enn de er hos våre skandinaviske naboer. Samme året som Lautom og Erik Steen stengte, uttalte Knut Forsberg fra Blomqvist Kunsthandel til Kunstforum at De store tunge norske kjøperne har blitt internasjonale, og de kjøper og selger internasjonalt. Før satt de på første rad her, nå er de ikke her lenger. Hele markedet har blitt mer internasjonalt.

Sammenlignet med Sverige og Danmark er det norske markedet minimalt. Hans Richard Elgheim fra Grev Wedel Auksjoner forklarer dette med at vi er en nyrik nasjon, der kunstkjøp og det å samle på kunst ikke har en lang og bred tradisjon i befolkningen. Min erfaring er i tillegg at norske kunder tror at staten sørger for bunnlinja hos de beste galleriene, men det er absolutt ikke tilfelle. Norske museer har et svært begrenset budsjett for innkjøp, og det er kun kunstnerstyrte visningsrom som kan motta driftsstøtte. Konsekvensen av at norske kjøpere svikter hjemmemarkedet, er fraværet av kommersielle gallerier. Med unntak av galleri K, Riis, Brandstrup, Standard og Opdahl i Stavanger viser galleriene etablerte internasjonale kunstnere.

André Gali, tidligere redaktør for Kunstforum, skrev en leder for to år siden med dette som tema: Å ha solide gallerier med base i Norge som har god kunnskap om den lokale så vel som den internasjonale scenen er gull verdt om man ønsker at den norske kunsten skal bli en naturlig del av det internasjonale feltet, og at norske kunstnere skal kunne livnære seg like mye på salg som på stipender og andre støtteordninger. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Dette perspektivet er imidlertid nesten fraværende fra utredningen om kunstnerøkonomien, som ble bestilt av Kulturdepartementet og overlevert kulturminister Thorhild Widvey i 2015. Utredningen Kunstens autonomi og kunstens økonomi er på totalt 188 sider, men kun en halv side omtaler det internasjonale markedet. Prøveordningen fra 2011 med rentefritt kunstkjøp kommenteres ikke, og behandlingen av det internasjonale markedets betydning for norske kunstnere er svært overfladisk.

Kunstmesser er kjøpesentre for kunst, men vi har ingen slike i Norge. Det finnes folk og bedrifter som kjøper kunst, men de foretrekker å shoppe på kunstmesser i utlandet. For å øke inntektene til kunstnerne må galleriene reise dit kundene er. For å få dette til trenger vi både et internasjonalt og et lokalt marked, og jeg vil komme tilbake til hvordan de kan utvikles i samspill.

For å øke inntektene til kunstnerne må galleriene reise dit kundene er.

Til utredningens forsvar skal det sies at kunstnere her er en bred gruppe som består av bl.a. dansere, forfattere, musikere – og billedkunstnere. Mens andre kunstnergrupper har tradisjon for å stå på krava gjennom sterke fagorganisasjoner har lite skjedd på billedkunstnernes felt siden syttitallet. Det vil si: de har ikke prioritert å definere en felles tariff for utstillinger eller andre oppdrag som billedkunstnere utfører. Det gjør kunstnerne enda mer avhengige av å være representert av et galleri, som igjen altså må delta der kundene er.

Eksotisk nordisk kunst

Elin Melberg er en Stavanger-basert kunstner jeg har presentert på kunstmesser i NYC og Hongkong. Installasjonen «I wish I wish I wish in vain» som åpnet i Galleri Maria Veie i 2011 er blitt vist i NYC, Stavanger, København, og ble fra Hongkong sendt til en milliard kinesiske tv-tittere. Kun kunstmessen Pulse i NYC, hvor både kjendiser og kunstsamlere sto i kø for å oppleve verket, skapte 150 000 nettreff. Nå deltar Melberg på kunstmesser i Moskva, San Francisco og Miami i kraft av Prosjektrom Normanns, et kunstnerstyrt visningssted hun driver med stor suksess i samarbeid med kunstneren Margrethe Aanestad.

For meg som kunstner handler det om synlighet og det å skape muligheter for mitt kunstnerskap. Jeg er bosatt på Vestlandet, der få internasjonale samlere eller kuratorer kommer på studiobesøk. Gjennom messedeltagelse får jeg unik mulighet til å bli presentert for viktige samlere, kuratorer, presse og et publikum som jeg aldri hadde nådd frem til gjennom min aktivitet i Rogaland. For meg personlig har messedeltagelsene bidratt til salg av kunstverk til samlere i flere stater i USA. (Melberg)

Melberg understreker at messedeltagelsen både har bidratt til salg og gitt internasjonalt samarbeid med kuratorer, publikasjoner og kunstinstitusjoner. Å delta på kunstmesser er altså synonymt med å være til stede i butikken. Noen norske kunstsamlere er kompetente, men ikke alltid så modige. Om man derimot har separatutstilling i et ledende galleri, deltar på en av verdens beste kunstmesser og selger internasjonalt, kommer Statoil og DNB og banker på.

Takket være kulturdepartementets utredning om kunstnerøkonomien fra 2015 vet våre politikere at en gjennomsnittlig kunstnerisk årsinntekt for billedkunstnere ligger godt under grunnbeløpet i folketrygden. Gjennomsnittkunstneren tjener 5000 kroner mindre, dvs. 89 000 pr. år. Sett i lys av slike begredelige tall blir det tydelig hvor avgjørende kunstmesser er for et kunstnerskap. Om kunstneren, slik Melberg har gjort på de to siste messene, selger for 80 000, har hun allerede dekket landsgjennomsnittet. Nordisk kunst oppfattes som ganske eksotisk, særlig på vestkysten av USA, hvor Melberg har solgt til kjente gründere og kunstsamlere med sentrale styreverv i amerikanske museer. På Untitled San Francisco solgte hun for eksempel samtlige verk til tre samlere fra San Francisco og New York, og i Miami solgte hun et skulpturelt verk til en Miami-basert samler.

Det kan nesten være lettere å selge i en helt annen kultur, siden man da er mer bevisst på ulikhetene rundt hvordan man bygger tillit og banker et salg.

Melberg sier hun merker at gjentatt synlighet og deltagelse fører til bedre resultater år for år, og erfarer at det også er et resultat av at man for hver messe lærer mer om kultur og salgskutyme. Selv har jeg erfart at salg formidles og gjennomføres svært ulikt i Amsterdam, Miami og Hongkong. Det kan nesten være lettere å selge i en helt annen kultur, siden man da er mer bevisst på ulikhetene rundt hvordan man bygger tillit og banker et salg. De fleste gallerier erfarer at kunstmessene lønner seg. Risikoen er stor, med skyhøye kostnader til å leie bås, frakte kunstverk og betale reise for medarbeidere osv., men uten kunstmesser får man ikke nye kunder. Når anerkjente samlere shopper, stiger kunstnerskap i verdi, og mer usikre samlere får bekreftet at galleriet tilbyr gode investeringsobjekter.

Å samle på kunstverk av unge kunstnere er fortsatt en lite utbredt hobby i Norge, så norske kunstneres primærinntekt er en blanding av stipend og deltidsjobber. Når jeg spør Frido Evers hva han tenker om kunstmesser, skriver han at det å komme ut av den norske tankegangen og å kunne vise verk på en internasjonal arena som kunstmessene, var et stort skritt. Både for å løfte blikket, se muligheter og måle seg mot en internasjonal kunstscene. Et eksempel på det var da vi fikk besøk av direktøren for Fondation Beyeler, tidligere direktør for Art Basel, på Art HK i 2011. Han delte sin begeistring med kolleger samme kveld, og det medførte at jeg fikk en e-post fra en kunstsamler som kjøpte samtlige verk jeg viste av Linn Pedersen. Hun hadde ikke engang sett verkene live, men fikk se dem digitalt, og slo dermed til. Vanligvis jobber man flere år med et salg, da få kunstnere opplever salg på sin første separatutstilling. Kunstsamlere verdsetter å følge med over tid, men på en kunstmesse er disse reglene snudd opp ned.

Fashion, fesjå og forretning

På kunstmessen Frieze i London er Norge godt representert takket være norske gallerister fra New York. Pluss en polfarer. Erling Kagge signerer boka si og ønsker meg fortsatt god tur. Meget treffende. For det er en tur, en vandring dette å gå på kunstmesser. Man går hele dagen lang, helst på stiletthæler. For en gangs skyld pakket jeg med meg et skikkelig pent par pumps i rød lakk. Jeg kjøpte dem til åpningen av en svær utstilling jeg kuraterte, og nå er det på tide å ta dem frem igjen. Så jeg kan ikle meg et slags samlerskinn. Det jeg dessverre glemte, var at skoene bare var blitt brukt sommerstid, uten strømpebukse. Resultatet var at de plutselig ikke hang på, så jeg snublet meg gjennom åpningen, til søte smil fra vaktene. Etter to timer slepende på pensko var skiftet til joggesko som en åpenbaring.

Denne kombinasjonen av fesjå, fashion og forretning skal ikke undervurderes.

Dag to dro jeg heller på en kjole til joggeskoene, i sølv selvfølgelig, og ble plukket ut til å posere på tross av comfyness. Denne kombinasjonen av fesjå, fashion og forretning skal ikke undervurderes. Underholdningsverdien er stor, og de av oss som ikke kan gå til de helt store innkjøpene, drar desto mer på når det gjelder bekledning. Kjedelige samlere går i dress; kunstnere ifører seg skulpturer.

For å styrke norske kunstneres konkurranseevne i det internasjonale markedet er det viktig at virkemiddelapparatet som skal bidra til dette, styrkes, het det i utredningen om kunstnerøkonomien.1

Som kunstselger arbeider man med det lokale og internasjonale markedet parallelt. En styrking av virkemiddelapparatet vil dermed også innebære at man styrker det lokale markedet. Hvordan kan den politiske satsingen på salg av norsk kunst styrkes? Foruten utredningens anbefalinger om skattefradrag for anskaffelser av kunst og merverdiavgiftsfradrag for anskaffelse av kunst i privat og offentlig sektor, vil man skape flere kunstsamlere, bør staten tilbyr rentefrie lån for å finansiere kunstkjøp. Ved å sammenligne det nederlandske Mondriaan-fondet med Norsk Kulturråd, NKR, vil jeg vise hvordan vi allerede har en infrastruktur som kan implementere rentefrie kunstlån til statens og kunstnernes beste.

Mondriaan-fondet er, som NKR, et offentlig finansiert fond for visuell kunst og nasjonal kulturarv. Fondene støtter innovative prosjekter initiert av billedkunstnere, kuratorer, kritikere, museer og gallerier. I tillegg har det en forbilledlig ordning som heter Kunstkoop (kunstkjøp) som tilbyr rentefrie lån til kjøp av samtidskunst og design i prisklassen 450–7500 euro. Mer enn 120 nederlandske gallerier er forhåndsgodkjent til ordningen som tilbys nederlendere mellom 18 og 75 år. Et årlig budsjett på 800 000 euro har siden 1997 generert inntekter for gallerier og kunstnere på mer enn hundre millioner euro.

Gjennom et samarbeid med banken ABM kan kunstkjøpere betale månedlige avdrag i opptil tre år, mens galleriet (og deretter kunstneren) får betalt umiddelbart. Banken tar seg av en kredittsjekk og krever at kunden betaler 10 prosent av kjøpesummen i første avdrag, men man kan ha opptil fire lån samtidig.

Slik sørger ordningen for at bransjen overlever i nedgangstider, og at aktive, skattebetalende kunstnere prioriteres.

Verket må være laget etter 1945, og kunstneren må fortsatt være i live. Slik sørger ordningen for at bransjen overlever i nedgangstider, og at aktive, skattebetalende kunstnere prioriteres. Ved å avgrense ordningen til gode gallerier innen landets grenser sørger man for skatteinntekter og støtter driften til virksomheter som tilbyr verk av høy kvalitet, men ikke har likviditet til å tilby nedbetalingsløsninger.

Storbritannia har en lignende ordning, Own Art, som retter seg mot et yngre publikum. Stoltenberg-regjeringen innførte et prøveprosjekt inspirert av britenes ordning i 2011, men prosjektet ble begrenset til fysisk oppmøte i det kunstnerstyrte galleriet Kunstnerforbundet i Oslo. Huitfeldt skal ha ros for initiativet, men det burde ikke blitt begrenset til privilegerte Oslo-boere under 35. I motsetning til Kunstkoops øvre grense på 7000 euro kunne man bare kjøpe for 20 000 NOK. Tilbakebetalingen måtte skje innen ti måneder. Kulturdepartementet gikk inn med snaut 200 000 kr. Prøveordningen ble avsluttet etter et år, og i løpet av de ti første månedene hadde kun 20 personer benyttet tilbudet. Kan man kalle dette en satsing? Kulturrådet kunne isteden godkjent 10–20 visningsrom nasjonalt i tillegg til de regionale kunstsentrene. Som i Nederland bør det derfor være et krav at de kommersielle galleriene som godkjennes, viser seks utstillinger årlig, slik at ordningen kan være med på å finansiere visning av kunst.

Om man ønsker kommersialisering av kunsten, bør man legge til rette for norsk galleridrift. Kunstnere er ikke selgere, de er produsenter. Krever vi at bonden skal selge melka si selv? Kommersielle gallerier som ikke deltar på det internasjonale markedet, formidler malerier av avdøde eller godt voksne kunstnere som produserer akseptabel estetikk, og nordmenn kjøper kunst av amatører, da de færreste kunstkjøpere er opptatt av å gjøre en god økonomisk investering. Knut Forsberg fra Blomqvist hevder vi henger Ikea-plakater i leiligheter til 15 millioner kroner, som ville vært helt utenkelig i andre land vi sammenligner oss med.2

Det må selvfølgelig være opp til hver enkelt, men likevel: Forventer vi ikke mer av kunsten enn at den skal være sofavennlig? Mitt anliggende, som kunsthistoriker, er å ivareta den nyskaping som skjer, slik at den formidles til markedet, enten det er i Norge, San Francisco eller Hongkong. At kunstverk som er utviklet med statlig støtte, forvitrer på lager, som i tillegg stjeler verdifulle produksjonsmidler fra produsentene – altså kunstnerne – istedenfor å øke i verdi hos potensielle samlere, er en tragedie. Av hensyn til norske skattebetalere bør kunsten eksporteres eller skape skatteinntekter gjennom salg innenlands.

Kjære kulturpolitikere, kopier Kunstkoop – og la oss få norsk kunst ut i verden.

Les også de andre artiklene om kunstmarkedet: 

Samler etter alle kunstens regler

Kunstens «movers» and «shakers»

Leder: Kunst til salgs

1 Rapport fra utredningen om kunstnerøkonomien igangsatt av Kulturdepartementet, 2015 s. 184.

2 http://www.dn.no/d2/2015/01/01/2107/Kunst/kunstpausen.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden