Kommentar

Kjeftekampanjen mot Listhaug var ingen vinneroppskrift. Det burde Ap ha skjønt.

At Listhaug har tjent og Ap har tapt på kampanjen mot henne, er vanskelig å komme bort fra, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Sametinget, Flickr.

Har de lært nå, mon tro?

Ifølge folk som har peiling på barneoppdragelse, skal man ikke kjefte på barna sine når de gjør noe galt. Isteden skal man ignorere dem så godt det lar seg gjøre, og heller rose dem når de gjør noe bra. Kjeft virker nemlig mot sin hensikt.

Dette rådet høres ut som et stykke typisk norsk, sindig og sosialdemokratisk mentalitet, men det ble ikke fulgt av Ap i valgkampen.

Der var det nemlig én minister i regjeringen som brukte stygge ord. Og ordene var så ille at alle klare tanker om hva som virker og ikke virker, ble glemt av Ap-ledelsen. Isteden ble kjefting og smelling gjennomgangstemaet i valgkampen.

Jeg er sikker på at selv de velgerne som ikke kunne nevne en eneste forskjell på politikken til Høyre og Arbeiderpartiet, fikk med seg et tydelig inntrykk at Jonas Gahr Støre og andre Ap-ere synes Sylvi Listhaug er ei fæl rasistkjerring.

Lav tiltro

Et prioritert grep fra Aps side ble for eksempel å betale en sum som antakelig var ublu, inn til Mark Zuckerbergs multinasjonale skatteunndragelsesmaskineri for å spre kjeftingen i en video som ble sett av 1,7 millioner på Facebook.

I videoen får vi servert de utslitte eksemplene om gullstol og godhetstyranni, uttalelser som for lengst har blitt tilbakevist som vrangtolkninger. Vi får klisjeer om at høyrepopulister «sår splid» og «setter grupper opp mot hverandre». Og vi får den sosiologisk svært ambisiøse hypotesen om at Listhaug skaper et kaldere samfunn.

Hypotesen vitner om en skuffende lav tiltro til nordmenn flest. For vi er faktisk ikke fordekte rasister som vil tolke Listhaugs uttalelser som blankofullmakt til å spre hat i skolegårder og på arbeidsplasser.

Høyre har skjønt det

I valgkampen har Erna derimot vist at hun har denne tiltroen til nordmenn flest.

Grunnen til at Høyre har tatt høyrepopulister inn i regjering, som Støre kjefter om i Facebook-videoen, er nemlig at Høyre har gått gjennom en prosess som har lært dem at utestenging ville vært mye verre.

For noen valg siden var det Siv Jensen som spilte rollen Listhaug har gjort i denne valgkampen, i forbindelse med utspillet om «snikislamisering». Før det var det Carl I. Hagen som var den store provokatøren. Høyre lærte at å brunbeise provokatørene, slik Per-Kristian Foss gjorde da han sammenlignet Siv Jensens utspill med ting som foregikk i mellomkrigstiden, gagner Frp og ikke skaper entusiasme hos egne velgere.

Dette skjønner Høyre nå, og jeg hadde egentlig trodd at Arbeiderpartiets ledelse også ville skjønne det. Det har vært åpenbart nokså lenge at sosialdemokratiske partier sliter med å kommunisere med den tradisjonelle velgermassen sin. Og mange på venstresiden i Norge erkjente for eksempel at den svenske metoden med å legge lokk på innvandringsdebatten og strø om seg med rasismeanklager, virket mot sin hensikt.

Fremmedgjør velgere

Men Listhaug var likevel utenfor tålegrensen. Det på tross av at Listhaug generelt ikke oppfattes som så drøy som kampanjen mot henne skulle ha det til.

I fjor mente 55 prosent av befolkningen at hun gjør en god jobb, inkludert 40 prosent av Arbeiderpartiets velgere.

Når Aps ledelse samt profilerte partiveteraner angriper Listhaug så massivt, skaper de forvirring om hvorvidt partiet egentlig støtter en streng innvandringspolitikk. I tillegg fremmedgjør de egne velgere som liker Listhaug og synes hun har gode poenger. Det er bare den akademisk anlagte venstresiden i partiet som lar seg provosere så voldsomt av henne.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Frp til å stole på

Resultatet av kjeftekampanjen viser seg på valgresultatet. Frp gjør ikke noe brakvalg, men det virker sannsynlig at oppslutningen hadde vært enda lavere om det ikke var for Listhaug.

Jeg husker selv tiden før Listhaug kom på plass som innvandringsminister. I posisjon virket det plutselig som Frp egentlig ikke var så interessert i innvandringspolitikken. Oppslutningen deres falt ned til under ti prosent. Innvandringsavtalen mellom de borgerlige partiene i 2014 var reelt sett en liberalisering av politikken, selv om Frp forsøkte å selge den til velgerne som en innstramming.

Men da Listhaug tok over, opplevdes det igjen som partiet var til å stole på.

Frp gjorde nå sitt beste resultat i Møre og Romsdal, fylket der Listhaug var partiets førstekandidat, og hadde fremgang i forhold til valgresultatet i 2013. At hun har tjent og Ap har tapt på kampanjen mot henne, er derfor vanskelig å komme bort fra.

Det er merkelig at Ap ikke så dette komme. Den eneste rasjonelle strategien jeg kan finne i kjeftekampanjen, er at de håpet å lokke over Venstre-velgere som ikke nødvendigvis ønsker en borgerlig regjering, slik at disse ville stemme sosialdemokratisk, samtidig som Venstre ikke fikk nok taktiske stemmer til å klare sperregrensa.

Fasiten er at strategien mislyktes. Men jeg tror egentlig ikke det var en tankerekke som bevisst ble satt ut i live som en valgkampstrategi. Heller tror jeg at Ap-ledelsen handlet i affekt, som altså gjorde dem blinde for at velgerne ikke synes Listhaug er så fæl som de selv gjør.

Et fugleskremsel

Det er mulig Listhaug nå for en annen rolle i regjeringen, ikke minst fordi det gjelder å blidgjøre Krf og Venstre. Jeg har ingen fasit på om det vil være en klok avgjørelse. Men hvis denne røde kluten forsvinner igjen, må det nesten være trist for Ap å ha brukt så mye energi på noe som bare bidro til at de tapte valget, og som viste seg å være et forbigående fenomen.

Det var som om regjeringens valgkamp-apparat satte ut et fugleskremsel for å villede motstanderen. Jeg blir forundret om vi noen gang igjen ser Ap starte kjeftekampanjer på grunn av spissformuleringer fra Frp.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden