DEBATT

Ropstad er dessverre ingen mørkemann

Det er ikke fordi Ropstad provoserer at KrF taper. Partiet klarer ikke å prioritere hva de synes er viktigst.

Publisert Sist oppdatert

Ropstad får uforholdsmessig mye skyld for det store nederlaget KrF gikk på denne uken. Samtidig skal det ikke stikkes under stol at Ropstad også kan kritiseres. Tidligere fylkesleder i KrF, Dag Sele, har et poeng når han skriver i Dagen at abortloven som forhandlingskort hadde uheldige effekter. I likhet med Sele har flere påpekt at diskusjonen om tvillingabort under KrFs retningsvalg bidro til å skape et uheldig debattklima. Samtidig er de siste ukers debatt om bioteknologi preget av ganske hard stempling uansett hvor myk innestemme KrF bruker. Som Erik Lunde skrev på Facebook, er det påfallende at helt stuerene argumenter som SV-ere som Kristin Halvorsen eller Marianne Borgen har brukt, blir stemplet som middelalderske bare fordi de kommer fra KrF.

Hareide vs Ropstad

Det kritikere som var på rød side overser, er Hareides egen rolle i det hele. For mange, særlig på grasrotnivå, kom det svært overraskende at Hareide ville velge venstresiden. Ikke ulikt den trange bedehuskulturen, der menn diskuterer og bestemmer på bakrommet, hadde en rød fløy diskutert på bakrommet og kommet frem til at Støre burde bli statsminister. Et historisk skifte i KrF altså. Et legitimt politisk standpunkt, for all del, men hvis Hareide og hans strateger ikke tenkte gjennom at også de kan skape såkalte motreaksjoner og polarisering, gjorde de en dårlig jobb. At et retningsvalg til venstre for å «modernisere» partiet ville skape motreaksjoner fra både mer borgerlig-liberale og konservative krefter var åpenbart. Både Åshild Mathisen og Hilde Frafjord Johnson hopper litt for behendig over Hareides rolle i det hele. De har rett i at Ropstads kamp mot Hareide skapte en del misnøye utenfor KrF, som nå kan ha skadet KrF. Men samme hvor sympatisk venstresiden synes Hareide er, kommer de ikke unna at det var Hareide som ba opp til dans.

Kristelig Folkeparti og Senterpartiet

Ropstad og KrF må forholde seg til sine egne medlemmer og velgere. Mathisen har rett i at en del av disse har et ganske lite pragmatisk syn i abortspørsmål eller i synet på bioteknologi, men det var naivt å tro at disse kreftene ikke vil gjøre seg gjeldende når det oppstod en maktkamp og en diskusjon om et historisk retningsvalg. Man kan mislike Trygve Slagsvold Vedums politikerstil også, men han må, i likhet med Ropstad, forholde seg til sine kjernevelgere. Verken Ropstad eller Vedum finner særlig med velgere på urbane kafeer i Oslo. Forskjellen på Sp og KrF er i dette tilfellet påfallende: I Sp finnes det ingen som er opptatt av å bli likt blant dem som uansett aldri vil stemme Sp.

Senterpartiet er ulikt KrF fordi de velger sine saker og hva de ser på som viktigst. Politikk handler om verdier slik KrF på sitt beste forfekter godt, men politikk handler også om å velge.

Mange av dem som ønsket en venstresving i KrF, har mye rett i at en modernisering er nødvendig om KrF på sikt skal overleve, men hvis modernisering blir ensbetydende med venstresving, går det lett galt. Som Pål Mykkeltveit har vært inne på, er det begrenset hvor mange partier som fremmer asyl, klima og velferd det er plass til i sentrum-venstre i norsk politikk. Det er dessuten nærmest umulig for KrF å appellere til alle kristne velgere. Kristen-Norge har etter hvert blitt svært mangfoldig – også politisk. Vi har alt fra høykirkelige liberale biskoper, som snakker mer om klima enn om Gud og slik sett imponerer SV-ere eller anstendige høyrefolk, til karismatiske pinsebevegelser, som til tross for et moderne og striglet ytre, forfekter en ganske autoritær og patriarkalsk kristendom. Det siste er godt beskrevet i filmen Disco som nylig gikk lenge på kino.

Venstreliberale moralister

KrF-ere som er opptatt av at kristendemokratiet også har noe radikalt og nestekjærlig ved seg, bør kanskje definere dette mer ikke-sosialistisk. I norsk offentlighet er det tendenser til å definere venstresiden som fellesskapsorientert og varm. Høyresiden er kald og individualistisk. KrF har alltid blitt plaget av denne falske dikotomien. Det er en myte at bare mørkemenn fra lavkirkelig konservativt hold plager KrF. Venstreliberale moralister plager også KrF. Varianter av «hvordan kan dere – som er kristne og skal beskytte de svakeste – samarbeide med de blåblå?» er en gjenganger, som kastes mot KrF. Kritikken kommer også fra eget hold. Det er bare å lese Vårt Land.

Kjetil B. Alstadheim har kanskje rett i at KrF kjemper mot tyngdelover og uansett aldri ville klart å hindre liberaliseringen av bioteknologiloven på sikt. Likevel kan det hevdes at liberaliseringen vi så denne uken, er et resultat av at KrF ikke har dyrket retningsvalget strengt nok. Så lenge Fremskrittspartiet var i regjering hadde KrF flertall for sitt syn, men Frp forsvant som kjent ut av regjering i fjor, mye på grunn av den velkjente IS-kvinnen som ble hentet til Norge. KrF gapte altså over for mye. De burde valgt bort IS-kvinnen. Ropstad skulle ironisk nok vært litt mer mørkemann. Ikke fordi barnet i dette tilfellet var uviktig, men som de røde strategene i og rundt KrF sier: Politikk handler om pragmatikk og valg, ikke bare å rendyrke sine prinsipper.

Rendyrket kristendemokrati

Det er ikke slik at kristendemokratiske verdier som nestekjærlighet (verdens fattige), forvalteransvar (klima), sterke fellesskap (sivilsamfunn og familie) og skepsis til å styre over natur og skaperverk (bioteknologi) er verdier som best ivaretas av venstresiden. Det er helt sentrale kristendemokratiske verdier som også er sentrale i liberalismen og konservatismen.

Verdens fattige kan få det bedre gjennom mer handel. Klimamål kan mest effektivt oppnås ved å styre med markedsmekanismene og ilegge høyere avgifter på utslipp. Vi hjelper ikke nødvendigvis mennesker på flukt, som ønsker asyl, ved å bringe dem til Norge. Den mer aktivistiske venstresiden bør ikke få definere god moral på dette området, samme hvor uspiselig enkelte Facebook-poster fra Frp-representanter kan være. KrF bør stole på seg selv. Det Alstadheim kaller en tyngdelov i politikken, er ikke nødvendigvis det. Særlig på det bioteknologiske feltet går utviklingen så raskt at helt nye teknologiske muligheter, og dermed etiske problemstillinger, kan oppstå. Da kan det oppstå debatter der flere enn KrFs såkalt snevre kjernevelgere lytter til partiet.