Kultur

Kjiphetens banalitet

Oda Rygh har gitt ut en håndbok om hvordan unge folk kan takle livskriser. Den er uspennende lesing, men derfor antakelig også god terapi.

Oda Rygh har gitt ut en håndbok om hvordan unge folk kan takle livskriser. Den er uspennende lesing, men derfor antakelig også god terapi.

Når livet er kjipt – En håndbok for unge folk
Oda Rygh
Humanist forlag, 2015

 «Munterhet kan ikke overdrives, men er alltid godt; melankoli er derimot alltid dårlig», skrev Baruch Spinoza i sitt hovedverk Etikken fra 1674. Siden jeg i min ungdom første gang leste dette, har jeg stadig grublet på om Spinoza hadde rett. Er livet virkelig så banalt at positivitet og munterhet bør dyrkes så langt det lar seg gjøre, mens melankoli aldri fører noe godt med seg?

Jeg kommer inn på disse tankene igjen når jeg leser Dagbladet-journalisten Oda Ryghs nye bok Når livet er kjipt – En håndbok for unge folk. Boka handler om livskriser, først og fremst hos unge rundt 20 år, og gir råd om hvordan leseren kan takle disse. Det er en praktisk bok til å slå opp i, dersom man skulle bli deprimert og sakke akterut i hverdagslivet.

Da jeg selv var i aldersgruppen boka retter seg mot, hadde jeg liten sans for det praktiske. Jeg leste (og likte) isteden mest mulig intellektuelle bøker om eksistensielle spørsmål og psykisk helse, som for eksempel Finn Skårderuds Uro. Disse fikk psykisk ubalanse til å virke mystisk og spennende, spekket som de var med svulstige formuleringer og referanser til Kafka og Kierkegaard.

Ryghs bok derimot, befinner seg i et helt annet univers enn det jeg har vært vant til. Her blir livskriser beskrevet konkret og nøkternt, med formålstjenlige råd om hvordan man skal komme seg ut av melankolien og bli munter igjen.

Praktisk terapi
Rygh bestemte seg for å skrive boka fordi hun selv har gjennomgått en livskrise, nærmere bestemt en depresjon forårsaket av bipolar lidelse 2. Innledningsvis forteller hun om hvordan depresjonen artet seg da hun var i første halvdel av tjueårene. Senere har hun gått på et forskningsbasert kurs for folk med bipolar lidelse. Hun skrev noen bloggposter om innholdet i kurset som ble tatt godt imot og har blitt printet ut og brukt av behandlere i helsevesenet. Derfor har hun nå utvidet blogginnleggene til en bok;"Når livet er kjipt" omslag den er basert på egne erfaringer og intervjuer med fagpersoner.

For å gjøre leseopplevelsen konkret følger vi to caser gjennom boka. Disse er representert av Nina som går gjennom en depresjon, og Stian som isolerer seg og tilegner seg flere dårlige vaner som reaksjon på at moren får kreft. De to lever i utgangspunktet helt gjennomsnittlige liv, men når krisen inntreffer har de ikke lenger nok av det Rygh kaller «orker». Det vil si en måleenhet for hvor mye man orker i løpet av en vanlig dag. De greier ikke lenger å holde tritt med hverdagen de hadde tidligere.

Svært mange har nok periodevis opplevd ikke lenger å makte livets rutiner slik Ryghs eksempelfigurer gjør. Man begynner å drikke mer og greier ikke lenger å holde orden rundt seg, trene, stå opp i tide, holde kontakt med venner og så videre.

Boka handler om hvordan leseren kan komme seg på fote igjen etter å ha sunket ned i en krisesituasjon som dette. Kapitlene dreier seg blant annet om viljestyrke, tidsbruk, pengeproblemer og alkoholmisbruk. Etter en generell innledning eksemplifiseres det hvordan Nina og Stian har kommet seg ut av den typen vansker kapittelet omhandler.

Rådene er så konkrete som kan bli, på linje med selvhjelpsmanualer som Getting Things Done, som også nevnes i boka. Nina lager lister over ting hun må gjøre hver dag for å stå i alle fag på videregående. For å få kontroll over alkoholinntaket lager Stian seg en regel om at han ikke lenger skal drikke hjemme.

Kjedeligheten som et gode
Å lese praktiske forslag til hvordan man kan gjenerobre A4-livet sitt er ikke veldig spennende. Men når man allerede lever et A4-liv, drømmer man om å utrette store ting, og vil som meg lese spennende beretninger som gjør livet mer eksotisk. Når man opplever kriser drømmer man derimot om å leve et A4-liv, og da kan en dose avfortrylling av verden være kjærkomment. Språket og metodene i Ryghs bok er de man møter i helsevesenets institusjoner, og ikke i litteraturen.

Dette er det gode grunner til. Det er ikke noe interessant og meningsfylt over selv å være psykisk syk, og hvis man rammes er det verste man kan gjøre å knytte sin egen identitet til en nedstemt sinnstilstand. Dette hadde Spinoza forstått. Melankoli er interessant og fascinerende utenfra, men hjelper deg ikke til et bedre liv. I boka siterer Rygh et kinesisk munnhell som sier «måtte du leve i interessante tider». Utsagnet er ikke ment som en lykkeønskning, men som en forbannelse.

Rygh skriver at «ting som er interessante sett utenfra (mange synes for eksempel at første verdenskrig er interessant) er ikke fullt så fascinerende midt i det hele (der man sitter i skyttergraven). Så la oss bare anta at en relativt kjedelig hverdag er et gode som vi gjerne vil ha». En del av menneskets forbannelse er at vi ikke vet å sette pris på dette godet. Men blant de som har mistet det, kan jeg se for meg at det er mange som vil sette pris på denne boka.

Til slutt må det nevnes at boka er illustrert av «Tegnehanne» Sigbjørnsen, kjent fra Aftenposten. Hun har i kjent stil tegnet storøyde, melankolske og stakkarslige mennesker og fabeldyr som for meg utgjør en kontrast til den saklige og løsningsorienterte teksten til Rygh.

Når jeg ser på tegningene identifiserer jeg meg selv med dem, blir melankolsk og fylles opp av gammel selvmedlidenhet. Nei, slikt er ikke bra i det hele tatt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden